Jair Bolsonaros Brasil

Høsten 2018 vant Jair Bolsonaro valget i Brasil og den 1. januar hadde han sin innsettelsesseremoni. Hvorfor vant han egentlig valget, og hva kan vi forvente oss av den brasilianske presidenten fra ytterste høyrefløy?

Av Victoria Ramm Henriksen

Den 28. oktober 2018 ble det klart at høyrepopulisten Jair Bolsonaro stakk av med seieren i Brasils presidentvalg. Brasil er Sør-Amerikas største land, med omlag 40% av regionens populasjon, og omtrent like mye av dens BNP. Valget betegnes av mange som det viktigste og mest dramatiske siden demokratiet ble gjeninnført i Brasil på 1980-tallet. Bolsonaro var svært kontroversiell i valgkampen og nå er tiden altså kommet for at hans ekstreme politikk skal settes ut i live, og både menneskerettigheter og demokrati kan komme til å bli skadelidende.

Foto: Fabio Rodrigues Pozzebom/Agência Brasil

Protestvalg

Den 63 år gamle Jair Bolsonaro har bakgrunn som offiser i militæret og stilte til valg som kandidaten til det Sosialliberale partiet (PSL). I løpet av valgkampen har han kommet med en rekke kontroversielle uttalelser, og i september 2018 ble han knivstukket på et valgmøte. Dette gjorde at han måtte føre store deler av valgkampen hjemmefra. Alle de politiske motstanderne fordømte angrepet, og en mann ble arrestert umiddelbart etterpå. Bolsonaro har sittet i nasjonalforsamlingen siden 1990, og på tross av å ha en lang politisk karriere kan mye av suksessen tilskrives at han har klart å plassere seg selv utenfor det etablerte politiske systemet. Valget kan i så måte beskrives som et typisk protestvalg, og Bolsonaros velgere har i stor grad gitt utrykk for at deres viktigste prioritering er å bli kvitt etablerte partier og politikere. Dette ønsket må forstås i lys av etterforskningen kalt Operasjon bilvask (eng. Operation Car Wash Investigation) som ble påbegynt i 2014. For første gang ble det kastet lys over den svært utbredte og grove korrupsjonen som har funnet sted i Brasil, og politikere fra nesten alle de store partiene har blitt felt av den ene korrupsjonsskandalen etter den andre. Et eksempel er at den avsatte presidenten, Luiz Inácio Lula da Silva, satt som det brasilske arbeiderpartiets (PTs) presidentkandidat samtidig som han sonet en dom for korrupsjon. Etter hvert tok Fernando Haddad over for Lula, og ble mot slutten av valgkampen Bolsonaros argeste motkandidat.

Jair Bolsonaro (t.v.) holder en figur som viser tidligere president Lula i fengsel etter korrupsjonsanklager i november 2015.

At Bolsonaro tjente mange stemmer på å plassere seg utenfor det etablerte politiske systemet hersker det ingen tvil om. Når nasjonalforsamlingen stemte for å avsette Lula, holdt Bolsonaro en tale der han roste militærdiktaturet som styrte Brasil fra 1964 til 1985, og hevdet at det hadde vært fritt for korrupsjon. Brasil har i motsetning til mange av sine naboland aldri hatt noen oppgjør med lederne under diktaturet, og mange brasilianere har derfor ikke noe særlig kunnskap om de mange menneskerettighetsbruddene begått av militærregimet. Noen av motkandidatene prøvde i løpet av valgkampen å styre debatten vekk fra de mange problemene Brasils demokrati sliter med ved å peke på Bolsonaros ekstreme ytringer, og av dem har det vært mange. Blant annet har Bolsonaro åpenlyst angrepet rettighetene til kvinner og homofile. Han har rost militærdiktaturet, fremsnakket tortur og vært åpenlyst rasistisk. Å vise til Bolsonaros mange ekstreme ytringer var dog ikke en spesielt suksessfull taktikk, og bidro heller til å sette ham ytterligere på utsiden av det etablerte politiske systemet. Noe som var hans taktikk fra begynnelsen.

Hva kan vi vente oss?

Bolsonaros Brasil føyer seg inn i en lang rekke av stater som i løpet av de siste årene har vendt seg mot autoritære ledere, i håp om at deres sterke lederskap kan løse landenes problemer. Brasils politiske system har et desperat behov for reform, men å tro at Bolsonaro sitter på løsningen blir nok litt naivt. Bolsonaro tente et håp hos befolkningen, og selv om han med stor suksess satte seg selv på siden av det etablerte politiske systemet, er faktum at han har vært aktiv innenfor det korrupte systemet siden 1990-tallet. Reformene som det er stort behov for vil nok derfor neppe komme fra ham, men heller fra sivilsamfunnet og anti-korrupsjonsaktivister utenfor det etablert politiske systemet.

Demonstrasjon mot Bolsonaro i oktober 2018, bildet er tatt i London.

Utenrikspolitisk har Bolsonaro gitt utrykk for at han støtter USAs president Donald Trumps kontroversielle politikk. Tidligere har Brasil søkt å føre en uavhengig utenrikspolitikk, og har lenge vært en god samarbeidspartner for Norge, blant annet i FNs menneskerettighetsråd, der de to landene sammen har vært med å utforme flere resolusjonsforslag. Dette samarbeidet kan det imidlertid se ut til at Bolsonaro ønsker å sette en stopper for. Han har blant annet har han gitt utrykk for at han ikke lenger har tillitt til FN, som han har kalt et samlingspunkt for kommunister, og at han i likhet med USA ønsker å trekke landet ut av FNs menneskerettighetsråd. Bolsonaro har også uttalt at han ønsker å gjøre som Trump og flytte landets ambassade i Israel fra Tel Aviv til det omstridte Jerusalem. I tillegg har han utrykt skepsis til Kina, som for øvrig er landets viktigste handelspartner og medlem i BRICS, en organisasjon for fremvoksende økonomier. Bolsonaro skal ha sagt at Kina ikke handler i Brasil, men at Kina kjøper Brasil. Han har også uttalt at global oppvarming er en kinesisk bløff og at Paris-avtalen er en konspirasjon for å putte Amazonas under internasjonal kontroll. At Bolsonaros Brasil nærmer seg USA kan også potensielt sett føre til at Brasil ønsker medlemskap i NATO, som det andre landet i Latin-Amerika etter Colombia som blir et av organisasjonens partnerland.

Brasils naboland, Venezuela, er i en pågående krise og mange venezuelere har flyktet til naboland som Brasil og Colombia. 37 000 venesuelere har siden Januar 2018 søkt asyl i Brasil. Tidligere har Brasil vært sterkt imot President Trumps forslag om å gå til militært angrep og fjerne Maduro fra makten, men Bolsonaro har i valgkampen vært åpen for å innføre økonomiske sanksjoner mot Venezuela og sette opp store flyktningleiren langs grensen. At Brasil skal støtte militær inngripen i Venezuela, som inntil nylig var utenkelig, er med Bolsonaro bak roret plutselig en mulighet.

Det er grunn til å tro at Brasils utenrikspolitikk under Bolsonaro vil være veldig annerledes enn den man har sett tidligere. Bolsonaro har nemlig et annet motiv ved å føre en aktiv utenrikspolitikk enn å innynde seg hos USA og distansere seg fra andre politikkere. Det er tatt direkte ut av spilleboken til Russlands president Vladimir Putin; nemlig å distrahere velgerne med utenrikspolitikk, mens han prøver å takle Brasils økonomiske krise med potensielt upopulære tiltak. Brasils økonomi har ikke opplevd positiv vekst siden 2012 og myndighetene har brukt for mye penger.

En annen viktig grunnen til at Bolsonaro vant valget var hans løfte om å bekjempe den ekstremt høye kriminaliteten i Brasil. I august 2018 slo Brazil sin egen rekord for antall drap i løpet av et år med nærmere 64.000 drap – det høyeste antallet i verden. Bolsonaros retorikk har på dette feltet speilet Filipinenes president Rodrigo Duterte. I tillegg til å love at den tidligere presidenten Lula skal råtne i fengsel, og at Haddad også skal fengsles, har Bolsonaro uttalt at man ikke kan behandle kriminelle som vanlige mennesker og at dersom en politimann dreper ti, femten eller tjue kriminelle med ti eller tretti skudd, så må politimannen belønnes, ikke straffeforfølges. Bolsonaro har videre utalt at han ønsker å gi politiet mye mer frihet. Om dette ender slik Dutertes krig mot narkotika har endt opp, med over 10 000 mennesker drept uten lov og dom, er imidlertid uvisst. De to lederne har flere fellestrekk; Duterte har ved flere anledninger legitimert voldtekt og Bolsonaro skal under valgkampen ha dyttet en kvinnelig jurist og utalt at hun var for stygg til å fortjene å bli voldtatt. Tre av fellestrekkene på autoritære ledere som vi finner igjen blant annet hos Bolsonaro, Duterte, Ungarns Victor Orbán, Tyrkias Erdoğan, Russlands Putin, Kinas Xi Jinping og USAs Trump er at de alle ønsker å fremvise styrke og sette seg selv som eneste fornuftige løsning på landenes ofte varierte problemer. Videre ønsker de å demonisere fienden, enten det er kriminelle, etablerte institusjoner eller andre stater. For Bolsonaro er fienden i all hovedsak FN, som han kaller kommunister, kriminelle, Kina og det politiske establishmentet. Å ødelegge institusjoner er de autoritære lederne heller ikke fremmed for. Det verst tenkelige ville være at Brasil, et av den utviklede verdens mest inkluderende demokratier, mister sitt demokratiske styresett. I sin seierstale etter at valgresultatet ble offentliggjort, utalte imidlertid Bolsonaro at han ønsket å forsvare demokratiet og den brasilianske grunnloven når han overtar presidentembetet. I etterkant av innsettelsesseremonien denne uken er det lite annet å gjøre enn å vente å se om den ferske presidenten holder ord.

 

Publisert 3. januar 2018
Print Friendly, PDF & Email