Israel-Palestina-konflikten

Israel-Palestina-konflikten regnes som en av de mest komplekse konfliktene i vår tid. Selv etter over 100 år, utallige planer for fred og enormt internasjonalt engasjement, er det lite håp om fred i nær fremtid.

Av Kathinka Louise Rinvik Bratberg

Det har vært konflikt og motsetningsforhold mellom israelerne og palestinerne i over 100 år, og det vi gjerne omtaler som Israel-Palestina-konflikten er både blant de mest langvarige og komplekse av pågående konflikter i verden i dag. I nyere tid har konflikten i all hovedsak dreid seg om gjensidig anerkjennelse, grensedragning, sikkerhet, tilgang til vann, kontroll over Jerusalem, israelske bosetninger, samt palestinsk bevegelsesfrihet.

Dagens konflikt: tre dimensjoner

Konflikten i Midtøsten er svært kompleks, og det er vanlig å dele den inn i tre dimensjoner.

Den lokale dimensjonen utgjør selve kjernen i konflikten og går ut på hvem som har rett til å etablere statsdannelser i det som inntil 1947 var det britiske mandatområdet Palestina. Den lokale dimensjonen har likevel endret karakter siden den gang. I starten var spørsmålet om en jødisk stat i det hele tatt skulle opprettes i området, men etter hvert har det gått over til å handle mer om det palestinske folkets rett til en likeverdig stat i samme område (se avsnittet om tostatsløsningen).

Den regionale dimensjonen refererer til konflikten mellom Israel og de arabiske nabolandene – særlig Egypt, Jordan og Syria, men også Irak og Libanon. Årsaken til konflikten kan – i likhet med den lokale dimensjonen – spores til spørsmålet om opprettelsen av staten Israel. De arabiske nabostatene motsatte seg FNs delingsplan av 1947, og den politiske uenigheten resulterte i fire arabisk-israelske kriger (Se avsnittet om de fire store krigene).

Den globale dimensjonen kan også spores tilbake til FNs delingsplan av 1947 fordi det markerte startskuddet for det internasjonale engasjementet og innblandingen i spørsmålet om hvem skal ha rett til statsdannelse i området. Den globale dimensjonen har siden blitt videreført gjennom ulike lands engasjement – både politisk og militært, direkte og indirekte. FN har hele tiden vært til stede som aktør gjennom resolusjoner og fredsoperasjoner. FNs generalforsamling har vedtatt flere resolusjoner der de kritiserer den israelske okkupasjonen. Israel har valgt å overse kritikken, og er i dag det landet i verden som har unnlatt å etterkomme flest FN-resolusjoner. De fleste resolusjoner mot Israel som tas opp i FNs sikkerhetsråd, blir stanset av USAs veto.

Opprettelsen av staten Israel

Selv om det i dagens konflikt er mange uenigheter mellom israelerne og palestinerne, er kjernen i konflikten en uenighet over hvem som har mest rett til å bo i området som i dag er staten Israel. Staten Israel ble opprettet i 1948, men konflikten går enda lengre tilbake i tid. Som del av en nasjonalistisk bevegelse i Europa, der tanken om nasjonalstaten med én stat til ett folk stod sentralt, emigrerte mange europeiske jøder til området omtalt som historiske Palestina på 1880-tallet. Dette området var imidlertid allerede bosatt av arabere.

FNs delingsplan av 1947 sammenlignet med faktiske forhold i 1949. Foto: Wikimedia Commons.

Underveis i første verdenskrig laget Frankrike og Storbritannia en plan for hvordan de ville kunne dele Midtøsten mellom seg dersom de vant krigen, også kjent som Sykes-Picot-avtalen av 1916. Planen slo blant annet fast at størstedelen av Palestina skulle legges under internasjonalt styre. I 1917 kom Balfour-erklæringen, der Storbritannias utenriksminister Arthur Balfour uttrykte den britiske regjeringens støtte til tanken om å opprette en stat for jødene i Palestina. Etter Den første verdenskrig, og den følgende oppløsningen av Det osmanske riket, ble området som i dag utgjør Israel, Palestina (Gazastripen og Vestbredden) og Jordan gjort til britisk mandatområde i 1920. Mandatområde var et landområde fra den tapende part under første verdenskrig, som ble administrert av en annen stat på oppdrag fra Folkeforbundet. I det palestinske mandatområdet, ble forutsetningen for selvstendighet ansett for å være svært gode, og Storbritannia hadde ansvar for å legge til rette for at området kunne bli selvstendig. Den jødiske tilflyttingen tiltok ytterligere etter at britene tok over kontrollen av området, og det brøt ut flere voldelige sammenstøt mellom jøder og arabere.

Fra 1945 ble opprøret mer organisert, og de jødiske militære gruppene gikk sammen i en frigjøringskamp som angrep både britiske og arabiske mål. I 1947 erklærte Storbritannia at de ville trekke seg ut som mandatmakt i 1948, og overlot til FN å finne en løsning. Som en følge av dette brøt Palestina-krigen ut i november 1947. Den 14.mai 1948 erklærte sionistlederen David Ben-Gurion staten Israel for grunnlagt. I november 1947 vedtok FN en plan for deling av Palestina i én arabisk og én jødisk stat, men med Jerusalem underlagt internasjonal kontroll på grunn av byens viktige religiøse, historiske og kulturelle betydning for både jøder, muslimer og kristne. Den sionistiske ledelsen godtok planen, men araberne protesterte, og krigen fortsatte. Israel ble raskt anerkjent som stat av blant andre Sovjetunionen og USA, men FNs plan om også å opprette en palestinsk stat ble ikke gjennomført. I 1949 ble det inngått en våpenstillstandsavtale fremforhandlet av FN der Israel fikk 21 % større landområder enn hva FNs opprinnelig delingsplan hadde foreslått. Jordan annekterte Vestbredden og Egypt okkuperte Gaza-stripen. Jerusalem ble delt slik at Israel kontrollerte den vestlige delen, og Jordan den østlige. Som følge av opprettelsen av Israel, flyktet mellom 750-800 000 palestinere.

Fire store kriger

Det har siden opprettelsen av Israel vært et svært spent forhold mellom Israel og de arabiske nabolandene. Dette har ført til fire arabisk-israelske kriger, der krigen i 1948 (beskrevet over) regnes for den første. Den andre krigen er Suezkrisen i 1956. Egypts president Gamal Abd al-Nasser nasjonaliserte Suez-kanalen i 1956, og Storbritannia og Frankrike fryktet dette ville gå på bekostning av deres interesser i området. De to stormaktene la, sammen med Israel, planer om å styrte Nassers regime. Etter hardt press fra FN og USA ble krigen avsluttet etter noen måneder.

Resultat av Seksdagerkrigen. Foto: Wikimedia Commons

Den tredje arabisk-israelske krigen har fått navnet Seksdagerskrigen, fordi den varte i seks dager fra den 5. til 10. juni 1967. Tross den korte tiden, har denne krigen fått store konsekvenser for dagens konflikt. De arabiske landene samlet seg om støtte til palestinernes kamp for selvstendighet og utover 60-tallet ble det ofte tatt til orde for militær aksjon mot Israel, særlig grunnet ustabilitet i grenseområdene på grunn av palestinsk gerilja og israelsk militær tilstedeværelse. I tillegg var spørsmålet om kontroll av vann i regionen svært sentralt. Den 5. juni angrep israelske flystyrker mål i Egypt, og på grunn av en forsvarsallianse mellom Egypt og Jordan, angrep Jordan Israel bare noen timer senere. Også Syria gikk inn på Jordan og Egypt sin side, men selv om Israels styrker var i mindretall, klarte de raskt å få et overtak i krigen. FN fremforhandlet våpenhviler mellom partene, men selv om krigen var raskt over estimeres tapstallene til å være om lag 1000 israelere, 15 000 arabere, samt 12 FN-personell. Israel kom svært styrket ut av krigen som førte til at Israels territorium ble utvidet med et tre ganger så stort område som før krigen. Israel fikk kontroll over store deler av Vestbredden og Øst-Jerusalem (fra Jordan), Sinai-halvøya og Gaza (fra Egypt), og Golanhøydene (fra Syria). Over 300 000 palestinere flyktet fra de okkuperte områdene, som også muliggjorde jødiske bosetninger. Mange av de store utfordringene ved dagens konfliktløsning kan med andre ord spores tilbake til Seksdagerskrigen. I etterkant av Seksdagerskrigen vedtok FN sikkerhetsråd enstemmig resolusjon 242 i november 1967 som oppfordrer til å skape en «rettferdig og varig fred i Midtøsten» basert på en tilbaketrekning av israelske styrker fra de nylig okkuperte områdene. Tanken var at Israel skulle oppgi landområdene mot at de arabiske statene anerkjente den israelske statens rett til å eksistere. Likevel var det først i 1978 at Egypt ble første arabiske stat til å anerkjenne Israel (se eget avsnitt om fredsprosessene).

Den fjerde arabisk-israelske krigen kalles ofte Oktoberkrigen eller Jom Kippur-krigen i Israel eller Ramadan-krigen i den arabiske verden fordi den sammenfalt med disse høytidene. Den startet med at Egypt og Syria angrep Israel den 6. oktober 1973, i et forsøk på blant annet å vinne tilbake territorier tapt i Seksdagerskrigen. Israel ble overrumplet, men klarte ganske raskt å slå dem tilbake. Krigen endte den 25. oktober med en våpenhvile fremforhandlet av FN. Oktoberkrigen ble et vendepunkt i Midtøsten fordi det satte en stopper for de arabiske landenes forsøk på å løse Palestina-spørsmålet med militære midler, til fordel for å finne en politisk løsning.

Fem FN-operasjoner

Midtøsten skulle bli en av FNs tidlige utfordringer. FNs aller første operasjon – United Nations Truce Supervision Organization (UNTSO) – ble etablert allerede i 1948. Mandatet var opprinnelig å overvåke våpenhvilen fremforhandlet av FN mellom Israel og de fire nabolandene, samt å bistå FNs mekler, svenske Folke Bernadotte. Det ble for eksempel plassert ut observatører langs grensen. Oppdraget har endret seg i takt med de politisk-militære omgivelsene og UNTSO er fortsatt til stede for å overvåke våpenhvilen av 1949. Norske observatører har vært i UNTSO siden 1956, og i dag består det norske bidraget av 15 norske offiserer, hvorav én tjenestegjør ved hovedkvarteret i Jerusalem, én er liaisonoffiser for UNTSO i Damaskus, mens de resterende arbeider som FN-observatører i Israel og Libanon. Norge har bidratt med styrkesjef i tre perioder, sist ved generalløytnant Robert Mood i 2009-2011.

UN Emergency Force (UNEF I) ble opprettet i 1957 for å overvåke våpenhvilen og tilbaketreningen av britiske, franske og israelske styrker fra Egypt etter den andre arabisk-israelske krigen (se eget avsnitt). UNEF I gikk så over til å fungere som en buffer mellom Egypt og Israel langs grensen mellom Gaza og Israel, og ble dermed FNs aller første fredsbevarende operasjon. UNEF I ble avsluttet i 1967, da Seksdagerskrigen begynte (se eget avsnitt), og Egypt varslet om at UNEF ikke lenger var ønsket på Gaza-stripen. Omtrent 11 000 nordmenn, først og fremst frivillige vernepliktige, tjenestegjorde i UNEF I. Norge bidro blant annet til et feltsykehus som befant seg i Rafah, helt sør på Gazastripen, og senere også med militærpoliti. 

Den 31. mai 1974 opprettet FNs sikkerhetsråd United Nations Disengagement Observer Force (UNDOF) for å overvåke situasjonen mellom Israel og Syria på Golanhøydene i etterkant av Oktoberkrigen. Borgerkrigen i Syria i 2011 spredte seg til området UNDOF overvåker, og flere nasjoner trakk ut sine bidrag. Operasjonen pågår imidlertid fremdeles i 2019. Norge har ikke bidratt til operasjonen.

Som svar på Israels angrep på og okkupasjon av Sør-Libanon i 1978, vedtok FNs sikkerhetsråd å sende en midlertidig fredsstyrke, UN Interim Force in Libanon (UNIFIL), til Libanon. Styrken skulle overvåke israelsk tilbaketrekning fra Sør-Libanon, gjenopprette fred og sikkerhet i området, samt å bistå libanesiske myndigheter i arbeidet med å gjenopprette kontroll og myndighet i området. Oppgavene er senere blitt utvidet, og operasjonen pågår fremdeles i 2019. Til sammen 22 441 nordmenn har deltatt i operasjonen fordelt på tre perioder (1978-1998, 2006-2007, 2008-2009).

Etter at Israel og Egypt undertegnet fredsavtalen av 1979 (kjent som Camp David-avtalen), ønsket de at FN skulle opprette en fredsbevarende styrke for å overvåke avtalen og situasjonen på Sinai-halvøyen. Ønsket ble imidlertid avvist av FNs sikkerhetsråd i 1981fordi Sovjetunionen truet med veto. Det ble derfor opprettet en uavhengig operasjon kalt Multinational Force and Observers (MFO), med hovedkontor i Roma ledet av en sivil direktør. MFO er dermed ikke en FN-operasjon, men oppdraget er å observere, rapportere og bekrefte at Camp David-avtalen blir overholdt, og er fortsatt aktiv i 2019. Norge har bidratt med over 100 personer til MFO helt siden opprettelsen.

Palestinsk frigjøringskamp

Den palestinske frigjøringsorganisasjonen PLO ble opprettet i 1964 som en paraplyorganisasjon for den palestinske motstandsbevegelsen. Samtidig ble Den palestinske frigjøringshær (PLA) etablert, og denne hadde på det meste 23 000 geriljasoldater tilhørende medlemsgruppene, i tilegg til 10 000 PLA-soldater. Etter nederlaget i Seksdagerskrigen, ble PLO en mer offensiv organisasjon med vekt på den væpnede frigjøringskampen. Opprinnelig kjempet PLO for en palestinsk stat i hele det historiske Palestina, men fra midten av 1970-tallet beveget de seg i retning aksept av tostatsløsningen. Samtidig fikk PLO internasjonal anerkjennelse som palestinernes representant.

I 1987 brøt et folkelig opprør ut i flyktningleiren Jabalaya i Gaza som etter kort tid spredte seg til hele det okkuperte Palestina. Opprøret omtales som den første intifada og årsaken var frustrasjon over lang okkupasjon uten fred i sikte. Under den første intifada, som varte til 1993, så også Hamas dagens lys. Hamas er en religiøs og sosial bevegelse, samt et politisk parti med en militær gren. Hamas anerkjenner ikke Israel og var en sentral pådriver under den første intifada. De har stått bak flere væpnede angrep mot sivile og militære mål i Israel og er av flere land betraktet som en terrororganisasjon. Hamas er i 2019 mest aktiv på Gaza, men også på Vestbredden.

I 1988 anerkjente PLO Israels rett til å eksistere innenfor grensene fra før Seksdagerskrigen, gikk bort fra all bruk av terror for å oppnå sitt mål, og erklærte Palestina for selvstendig stat den 15. november 1988.  Palestina anerkjennes i 2019 av 137 land, samt FNs generalforsamling, noe som utgjør 80 % av verdens befolkning. USA og Norge er blant de som ikke anerkjenner Palestina som stat. Palestina har søkt om fullt medlemskap i FN, men dette ble stanset av USAs veto. Generalforsamlingen innvilget imidlertid Palestina observatørstatus i FN i november 2012. Ofte refereres det derfor til de palestinske territoriene, de okkuperte palestinske territoriene eller de palestinske selvstyremyndighetene når man omtaler områdene Gaza og Vestbredden som utgjør den ønskede staten.

Fredsprosessene

FN har arbeidet aktivt for fred i regionen fra starten av, og helt sentralt i arbeidet står den såkalte tostatsløsningen. Totstatsløsningen er navnet på planen om å etablere to selvstendige stater – én jødisk stat (Israel) og én arabisk stat (Palestina) i konfliktområdet. Tostatsløsningen har eksistert lenge, og var opprinnelig hovedelementet i FNs delingsplan av 1947. Araberne var på det tidspunkt sterkt imot en tostatsløsning og kjempet for en énstatsløsning (bare en palestinsk stat) i området frem til midten av 1970-tallet. Da begynte PLO gradvis å akseptere tanken om en tostatsløsning. I 1978 inngikk Egypt og Israel en bilateral fredsavtale – Camp David-avtalen – der Egypt formelt anerkjente Israel og områdene okkupert i Seksdagerskrigen ble ført tilbake. Siden 1990-tallet har tostatsløsningen vært kjernen i alle forsøk på mekling i konflikten, og slutten på Den kalde krigen åpnet opp for nye forsøk på fred. Madrid-konferansen i 1991 var starten på en lengre prosess med bilaterale møter mellom Israel og henholdsvis Jordan, Libanon og Syria. Israel nektet å forhandle med PLO direkte.


Yitzhak Rabin, Bill Clinton og Yasir Arafat under møtet i Washington den 13. september 1993. Foto: Wikimedia Commons

Fra januar 1993 ble det avhold en rekke hemmelige møter i Norge – på norsk initiativ og med støtte fra den norske regjeringen. Oslo-avtalen som ble inngått den 13. september 1993 var ikke en fredsavtale, men en prinsippavtale der de viktigste punktene var PLOs anerkjennelse av Israel, og Israels anerkjennelse av PLO som representant for palestinerne og implisitt kravet om en palestinsk stat. I 1994 ble den fulgt opp av Kairo-avtalen om palestinsk selvstyre på Gaza-stripen og på Vestbredden. I 1995 inngikk partene Oslo 2-avtalen om begrenset palestinsk selvstyre. Oslo-avtalen regnes som en viktig milepæl og var også den første politiske avtalen mellom de to hovedmotstanderne i konflikten, men sentrale spørsmål som flyktninger, bosetninger og Jerusalems status ble imidlertid ikke tatt opp.

Selv om det i dag er bred enighet om at tostatsløsningen er veien å gå, finnes det også motstand blant både palestinere og israelere. For Israel handler motstanden for det første om sikkerheten til staten Israel, da de frykter at en selvstendig palestinsk stat skal kunne fungere som utgangspunkt for framtidige angrep på Israel. Videre er det et religiøst element ved motstanden, der fokus ligger på at Vestbredden er en del av det historiske, bibelske Israel. For palestinerne handler motstanden i stor grad om prinsipper – at staten Israel ble opprettet på deres territorium uten deres aksept. Begge parter gjør også krav på Jerusalem som sin hovedstad, og det finnes stor motstand mot en løsning der Jerusalem underlegges internasjonal kontroll. Israels statsminister Benjamin Netanyahu har under valgkampen i 2019 sagt at han går inn for å annektere Vestbredden, noe som i så fall vil sette en stopper for både tostatsløsningen og fredsprosesser.

Hovedutfordringene for en fredsavtale

Det er særlig tre forhold som skaper utfordringer for en tostatsløsning og som vanskeliggjør fredsprosessen i Midtøsten: Jerusalems status, palestinske flyktninger, og grenser og bosetninger.

Jerusalem er en hellig by for både palestinerne og jødene og dens status er dermed avgjørende for å få til en varig løsning på konflikten. Under Seksdagerskrigen okkuperte Israel Øst-Jerusalem som var under jordansk styre, og har dermed kontroll over hele byen. I 1980 ble byen erklært for gjenforent av israelsk lov, men dette anerkjennes ikke av det internasjonale samfunnet. Per 2019 foreligger det ingen plan for deling av byen med tilgang til religiøse steder, infrastruktur, elektrisitet og vann som godkjennes av både palestinerne og israelerne.

Rundt halvparten av det palestinske folk er flyktninger. Det antas at rundt 5,4 millioner palestinere har flyktet fra det opprinnelige mandatområdet, og det finnes ingen enighet om hvilke rettigheter de skal ha til å få returnere til sine hjem, om de har rett på kompensasjon for hus og land de har mistet osv. I henhold til jødisk lov har alle jøder rett på statsborgerskap og å slå seg ned i Israel, men de har avvist alle krav om palestinernes rett til å vende tilbake.

En av de største utfordringene for tostatsløsningen er de jødiske bosetningene på Vestbredden og i Øst-Jerusalem. Dette er etableringen av jødiske samfunn på området som ble okkupert av Israel under Seksdagerskrigen i 1967 (se eget avsnitt om de fire israelsk-arabiske krigene). Økt antall bosetninger gjør at Israel «spiser opp» palestinsk territorium slik at det snart er veldig begrenset hvor stort område palestinerne faktisk kan gjøre krav på til sin egen statsdannelse. Dersom en palestinsk stat blir en realitet, blir det også spørsmål om de israelske bosetterne må flyttes eller om de skal styres av en palestinsk stat.

Antallet israelske bosettere har økt kraftig – opp til tre ganger så raskt som befolkningen i Israel for øvrig. Per 2019 er det 132 bosetninger og 106 utposter på Vestbredden og rundt 800 000 ulovlige bosettere. I juni 2019 fikk en bosetning på okkupert jord på Golanhøydene navnet Trump-høyden etter USAs president Donald Trump, som er den eneste andre staten som har anerkjent anneksjonen av høyden. Bosetningene strider ifølge blant andre FNs sikkerhetsråd, Den internasjonale domstolen, EU, Amnesty International og Human Rights Watch mot folkeretten. I artikkel 49 i Den fjerde Genève-konvensjonen heter det at «okkupantmakten skal ikke deportere eller forflytte deler av sin egen sivilbefolkning til territoriene som okkuperes.» FNs sikkerhetsråd vedtok i 2016 en resolusjon som fastslår at bosetningene og utpostene er ulovlige og at all byggeaktivitet må stanses. De siste to årene har Israel godkjent byggingen av 15 000 nye boliger i bosetningene på Vestbredden. Palestinerne ser på tiltaket som en kolonisering av sitt land og en taktikk for å hindre en selvstyrt palestinsk stat.

Situasjonen på 2000-tallet

Gjennom 2000-tallet har situasjonen gradvis blitt forverret, til tross for flere forsøk på fredsavtaler (blant andre Camp David i 2000, saudiarabisk initiativ i 2002, og Veikart for fred i 2003). I 2001 startet palestinerne den andre intifadaen: En kamp mot det de ser på som okkupasjon og undertrykkelse, blant annet ved bruk av selvmordsangrep i Israel. Israel svarte ved å stramme inn på bevegelsesfriheten til palestinerne, blant annet ved å øke antall kontrollposter og veisperringer. I 2002 startet også Israel arbeidet med å bygge en mur langs grenselinjen, noe som gjør deler av området utilgjengelig for palestinerne og i praksis øker israelsk territorium. Muren har blitt fordømt av FN, og Den internasjonale domstolen i Haag vedtok i 2005 at den strider med Folkeretten.

På Gaza lever det i dag omtrent to millioner mennesker, der nesten halvparten er barn. I 2005 trakk Israel ut alle sine styrker og bosetninger fra Gaza-stripen, for så å iverksette en blokade som begrenser muligheter for å reise inn og ut av området, samt handel, og FN anser området for fortsatt å være under israelsk okkupasjon. Det er svært begrenset tilgang på vann, mat og elektrisitet, og håndtering av avløpsvann og kloakk er veldig dårlig. Det har blitt gjennomført flere militæroperasjoner og rakettangrep mot Gaza-stripen, men også fra Gaza-stripen fra blant andre Hamas mot Israel. De to største palestinske partiene – al-Fatah, som er den største medlemsorganisasjonen i PLO, og Hamas – har hatt store problemer med å samarbeide, og i 2007 brøt det ut militære kamper mellom dem. I 2017 inngikk de en forsoningsavtale, men i praksis er det slik at Hamas styrer på Gaza-stripen og al-Fatah på Vestbredden. Likevel er begge områdenes politiske frihet sterkt begrenset av Israel.

Beit Hanoun på Gaza etter Gaza-krigen i 2014

I 2014 brøt Gaza-krigen ut, da Israel invaderte Gaza den 8. juli i den hensikt å ødelegge infrastruktur for rakettbeskytning mot mål i Israel. Våpenhvilen ble inngått den 5. august. Over 2000 palestinere og 67 israelere mistet livet, og i alt over 10 000 ble såret. Det internasjonale samfunnet fordømte invasjonen og i juni 2015 la FN frem en kommisjonsrapport der de konkluderte med at begge parter var skyld i krigsforbrytelser. I 2017 lanserte Hamas sitt nye charter, der de eksplisitt antisemittiske referansene er fjernet og der det åpnes for en palestinsk stat innenfor 1967-grensene, uten at det dermed anerkjenner Israel. Likevel opplevde befolkningen i Gaza og Sør-Israel i 2019 de verste sammenstøtene siden krigen i 2014.

Publisert: 2. september 2019
Print Friendly, PDF & Email