Israel-Palestina konflikten

Samtidig som Israel i våres feiret 70 år, en bursdag som endte med et blodbad på Gazastripen, ble USA sin ambassade offisielt flyttet til omstridte Jerusalem. Mens det interne konfliktnivået i området øker, forbereder de regionale statene seg på krig med Israel.

Av Vilde Wetteland Stoa

Palestinske opprørere søker dekning fra flammer og tåregass under demonstrasjoner på den sørlige delen av Gazastripen den 14. mai 2018. Foto: REUTERS/Ibraheem Abu Mustafa

Desperasjon førte tusenvis av palestinere til opprør langs grensen mellom Israel og Gaza denne våren, der demonstrantene har blitt møtt med tåregass og skarpe skudd fra israelske soldater. De fleste demonstrerte fredelig, men det ble også kastet steiner, brennende dekk og molotovcocktail mot de israelske styrkene. Markeringen av Israels 70-årsdag den 14. mai står igjen som den blodigste dagen i Gaza siden krigen i 2014, med 62 palestinere drept og mer enn 2000 såret. Gazastripen har vært kontrollert av islamistgruppen Hamas siden 2007. Siden den gang har israelske myndigheter hatt en blokade rundt Gaza, og grensene ut av et av verdens mest overbefolkede område har vært mer eller mindre stengt. Israelske myndigheter hevder at det ikke finnes uskyldige innbyggere på Gaza. I følge Israel utgjorde 50 av de 62 drepte palestinerne Hamas-medlemmer, og dermed en direkte trussel mot landets sikkerhet.

Den internasjonale tilnærming for å løse Midtøsten-konflikten er fortsatt en såkalt “tostatsløsning”, det vil si én jødisk og én palestinsk stat side om side. Palestina vil da bli etablert som en selvstendig stat på Gaza og på det meste av Vestbredden, mens resten av landet vil tilfalle Israel. Imidlertid er de to partene dypt splittet og uenigheten om hvordan man skal etablere en tostatsløsning i praksis fortsetter.

Frykter ny storkrig i Midtøsten

Det nyetablerte Israel ble angrepet av nabolandene i 1948, hvoretter nye arabisk-israelske kriger ble utkjempet i 1956, 1967 og 1973. Israel invaderte Libanon i 1978 og 1982 for å fordrive palestinske opprørsgrupper fra grensen, og okkuperte Sør-Libanon frem til 2000. Den libanesiske sjiamuslimske militsbevegelsen Hizbollah ble stiftet i 1985 som følge av okkupasjonen for å kjempe mot de israelske styrkene. Gruppen er både et politisk parti og en væpnet organisasjon, støttet av Iran og Syria. I 2006 rykket israelske styrker igjen inn i Sør-Libanon. Hizbollah svarte med å avfyre inntil 180 raketter mot israelske byer daglig. Militsgruppen er vurdert av Israel som en direkte trussel mot egen eksistens, og ved en eventuell ny krig forventer Israel massive angrep fra Hizbollah. Hizbollah-krigerne har i flere år kjempet i Syria med regjeringsstyrkene til president Bashar al-Assad, noe som har gitt dem verdifulle kamperfaringer. Helt siden den jødiske staten Israel ble opprettet har altså landet vært i konflikt med sine naboland.

Særlig spenningene mellom Iran, Syria og Israel har økt de siste årene. Både Israels statsminister Benjamin Netanyahu og Irans president Hassan Rouhani har advart mot at det på svært kort tid kan oppstå en ny storkonflikt i Midtøsten. I februar oppsto en farlig episode da en iransk drone ble skutt ned over Israel. Ifølge israelerne var det eksplosiver om bord i dronen, og israelerne svarte med et større flyangrep mot ulike mål inne i Syria, som de hevdet var rettet mot iranske militærbaser. Forholdet mellom Israel og Russland har også blitt anstrengt, da det var russiske militærrådgivere tilstedet på basene som ble angrepet.

Jerusalem-krisen

Kontrollen over Jerusalem og byens status er et av de vanskeligste spørsmålene mellom israelere og palestinere, og regnes fortsatt som hjertet av Midtøsten-konflikten. Både israelere og palestinere har i flere generasjoner ønsket Jerusalem som hovedstad. Israel gjør krav på hele Jerusalem som sin hovedstad og har okkupert den østre delen av byen siden seksdagerskrigen, men få land anerkjenner dette. FNs sikkerhetsråds resolusjon 478 fordømmer Israels beslutning om å annektere Øst-Jerusalem som et brudd på folkeretten og krever en kompromissløsning. Palestinere gjør krav på den østre delen av byen, og ønsker at det skal være hovedstaden i et fremtidig Palestina. Konflikten rundt den omstridte byen blusset opp igjen med Donald Trumps anerkjennelse av Jerusalem som Israels hovedstad, noe som brøt med flere tiårs diplomatisk praksis, både i USA og resten av verden. Det er bred enighet om at Jerusalems status må avgjøres gjennom forhandlinger mellom israelerne og palestinerne, og USAs anerkjennelse har ført til store protester internasjonalt. Anerkjennelsen er også svært uheldig for håp om videre forhandlinger mellom partene. Hendelsen utløste en bølge av sammenstøt mellom palestinere og israelske sikkerhetsstyrker i desember i fjor, der 12 palestinere mistet livet.

Israels statsminister Benjamin Netanyahu har bred støtte fra USAs president Donald Trump. Her fra et møte mellom de to på Det israelske museum i Jerusalem i 2017. Foto: Amos Ben Gershom GPO.

Flyttingen av USA sin ambassade til Jerusalem på Israels 70-årsmarkering førte til store demonstrasjoner fra palestinere, og fungerte som bensin på bålet under vårens demonstrasjoner på Gaza. Israels statsminister kalte dagen for en rørende dag for staten og det israelske folk. Tyrkias president, Erdoğan, mener USA har mistet sin forhandlingsrolle i Midtøsten etter at ambassaden ble flyttet, og den palestinske presidenten, Mahmoud Abbas, avviser etter dette enhver form for amerikansk fredsmegling.

Midtøsten-konflikten fikk en ny dimensjon da Israel med sanger Netta Barzilai danket ut de andre finalistene under årets Eurovision den 12. mai. Fra scenen ropte den overlykkelige vinneren “Jeg elsker landet mitt, neste gang i Jerusalem!”. Utsagnet ble storpolitisk da Israels statsminister Benjamin Netanyahu dagen etter fulgte opp med å slå fast at neste års finale skal arrangeres i Jerusalem, og altså ikke i Tel Aviv. Dette vil i så fall utvilsomt gi store motreaksjoner, og kan forsterke konflikten ytterligere.

En tredje intifada?

Begrepet intifada blir brukt om det palestinske opprøret på Vestbredden og Gaza fra 1987 til 1993. Den andre intifada brøt ut i 2000 i Jerusalem, og varte i et par år. Selv om konflikten mellom Israel og Palestina igjen blusser opp, er det lite som tilsier at et tredje intifada er på vei. Den store returmarsjen varte i seks uker, fra den 30. mars til 15. mai, dagen palestinere betegner som Nakba (katastrofedagen). På Nakba minnes palestinerne etableringen av staten Israel i 1948, og starten på fordrivelsen av palestinerne fra landområdet. I dag er hele 5.4 millioner palestinere flyktninger, noe som utgjør omkring halvparten av det palestinske folk. Deres krav om å vende hjem har i 70 år blitt avvist av Israel. Årets store returmarsj handlet nettopp om å få innvilget krav til retur, spesielt på Gazastripen der over 2/3 av befolkningen er flyktninger. For de to millioner menneskene som bor på Gaza er hverdagen prekær. Arbeidsledigheten er på hele 43 prosent, noe som også utgjør andelen innbyggere som lever under fattigdomsgrensa. Det er mangel på vann og kun et par timer strøm om dagen.

Etter markeringen av Nakba den 15. mai har opprøret og trefningene ved grensen roet seg, men innbyggerne på Gazastripen har fortsatt å holde ukentlige demonstrasjoner mot Israel siden slutten av mars. Israelske soldater stasjonert langs grensa har siden drept over 140 mennesker. Israels frykt om at De palestinske selvstyremyndighetene skulle mobiliserer palestinere på Vestbredden til demonstrasjoner forekom ikke. Hadde opprøret spredd seg til Vestbredden og Jerusalem ville situasjonen kunne utviklet seg ganske annerledes. Likevel har Palestinske myndigheter bedt Den internasjonale straffedomstolen (ICC) om å etterforske vårens hendelser på Gazastripen som krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten begått av Israel. ICC har tidligere innledet foreløpig gransking av israelske bosetninger i de okkuperte områdene, og landets bruk av militærmakt mot palestinerne under krigen på Gazastripen i 2014. Israels Justisminister Ayelet Shaked uttaler at landet ikke er engstelig over de potensielle følgene en formell ICC-gransking kan få, og hevder at de israelske soldatene opptrer i tråd med folkeretten. Det er usikkert hvilke utfall granskingen vil få, og hvor lenge protester på Gaza vil vedvare.  Uavhengig utfallet, så viser et selvsikkert Israel med USA i ryggen militære kapasiteter palestinerne ikke står en sjanse mot. En ny intifada eller ikke; før partene er villige til å møtes rundt forhandlingsbordet igjen, er det lite som tyder på at freden i nærmeste fremtid vil senkes over en av verdens lengst varende konflikter.

 

Publisert: 31. mai 2018

 

Print Friendly, PDF & Email