Iran – Den fødte fiende eller forsmådd venn?

Iran har tidligere vært et av verdens mektigste imperier, men har i moderne tid ofte vært svært isolert i internasjonal politikk. Hvordan gikk det egentlig til?

Av Victoria Ramm Henriksen
Oppdatert av Hannah Raake

Iran har hatt stor innflytelse på områdene rundt seg. Frem til 1935 ble dagens Iran kalt for Persia og i perioder var nesten hele Midtøsten underlagt Persias mektige konger. I sin største utstrekning strakte det seg fra Hellas i vest til elven Indus i India øst, og fra Egypt i syd til Usbekistan i nord.

Perserriket oppstod rundt 550 år før vår tidsregning. Det besto, i ulikt størrelsesomfang, til det ble erobret drøye 200 år senere av Aleksander den store. Omtrent 1000 år etter det ble området erobret av araberne og Islam fikk fotfeste. Perioden som fulgte var en kulturell blomstringstid. Fra år 1050 etter vår tidsregning var Iran underlagt tyrkiske herskere. Disse ble imidlertid drevet ut i 1220-årene da mongolene tok makten. Først på 1500-tallet ble nasjonalstaten Persia grunnlagt og sjiaislam ble statsreligion.

Skiftende allianser

Reza Sjah. Foto: ukjent/Wikimedia Commons (offentlig eie).

I løpet av 1800-tallet kom Iran gradvis under sterkere europeisk innflytelse og pådro seg samtidig betydelig utenlandsgjeld. Internt i Iran oppstod det da en bevegelse som ønsket større politisk frihet og opprettelsen av en grunnlov. Etter sterkt press måtte den sittende sjahen (kongen) gi etter. I 1906 ble en grunnlov undertegnet. Denne opprettet en nasjonalforsamling, reformerte rettsvesenet og sikret innbyggerne visse borgerrettigheter. Den nye grunnloven kom imidlertid bare en liten del av befolkningen til gode, i hovedsak de som allerede var privilegerte.

Som en form for opprør ble flere lokale demokratiske selvstyrekomiteer formet. Disse ønsket tiltak mot korrupsjon og et oppgjør med de store utenlandslånene sjahen hadde pådratt landet. Storbritannia og Russland, som begge hadde store interesser i Iran, likte ikke denne utviklingen. De fryktet at sjahen skulle miste kontrollen. Knapt et år senere inngikk de en avtale om fordelingen av Iran, Afghanistan og Tibet. Avtalen fastslo at Iran skulle deles i tre. Én del skulle tilfalle Storbritannia, én Russland og én siste del skulle være nøytral.

I 1908 tok imidlertid sjahen i bruk sin Kosakkbrigade til å avvikle nasjonalforsamlingen. Denne var trent av russiske offiserer og var regnet for å være landets mest effektive militæravdeling. Dette ledet landet ut i borgerkrig. Etter krigen forsøkte det nyetablerte kommunistiske styret i Sovjetunionen å utøve press på Iran. Sjahen var redd for å bli styrtet av kommunistene og inngikk derfor i 1919 en avtale med Storbritannia. Denne gjorde Iran i praksis til et britisk protektorat.

Sjahens moderne Iran

Etterhvert så stadig fler seg misfornøyd med den britiske kontrollen i landet. Dette åpnet en mulighet for den nasjonalistiske kosakkoffiseren Reza khan. I 1921 gjennomførte han et militærkupp og traktaten som hadde gjort Iran til et britisk protektorat annullert. I håp om å få landet som sin allierte, gikk Sovjetunionen med på å avskrive alle gamle lån til Iran. I 1923 ble Reza Khan statsminister og kort tid etter flyktet sjahen. I 1925 utropte Reza seg selv til sjah under navnet Reza sjah Pahlavi.

Den nye sjahen første prioritering var å stabilisere landet og konsolidere makten. I dette øyemed slo han hardt ned på alle opprørere og separatistiske grupper og opprettet et personlig militærdiktatur. Han ønsket også å gjøre Iran til en moderne stat. Han igangsatte et enormt reformarbeid, tydelig inspirert av Atatürks i Tyrkia. I motsetningen til sin tyrkiske motpart, valgte imidlertid sjahen å ikke bryte med det mektige sjiittiske religionssamfunnet i landet. Han valgte også å beholde det persiske alfabetet fremfor å innføre det latinske som brukes i Vesten. På tross av dette jobbet sjahen med å vekke til live før-islamske kulturelle tradisjoner og kulturlivet ble holdt under streng, statlig kontroll. I 1935 skiftet også landet navn fra Persia til Iran.

I 1933 klarte han å presse det mektige oljeselskapet Anglo-Iranian Oil Company til å gå med på nye vilkår. Disse gav Irans statskasse større inntekter og andre viktige fordeler av oljeutvinningen. For å motvirke britenes innflytelse fikk også et amerikanskeid selskap mulighet til å starte oljeutvinning i landet. Utenriks førte sjahen imidlertid en svært tyskvennlig politikk. Under Den andre verdenskrig førte dette til at britiske og sovjetiske tropper rullet inn i Iran, siden også amerikanske. Sjahen innså at det hadde vært en tabbe å støtte Tyskland og abdiserte til fordel for sin sønn, Muhammad Reza Pahlavi. I 1943 erklærte Iran krig mot Tyskland.

Nasjonalisering og krise

Mussaddeq var Statsminister i Iran i perioden 1951-1953. Foto: ukjent/Wikimedia Commons (offentlig eie).

I etterkrigstiden vokste det fram en massebevegelse for nasjonalisering av landets oljeindustri. Bevegelsens leder var partiformannen for Den nasjonalistiske front, Muhammad Musaddeq. Han var en langvarig motstander av sjahens makt over iransk politikk og utenlandsk innflytelse i landet, og brukte sin plass i nasjonalforsamlingen til å utfordre sjahens makt. Ved hjelp av massemobiliseringen for nasjonalisering, klart Musaddeq i 1951 å få vedtatt en lov som nasjonaliserte oljen. I april måned ble sjahen tvunget til å utnevne ham til statsminister.

For landets økonomi ble ikke nasjonaliseringen en suksess. Da de utenlandske teknikerne i oljeindustrien forlot oljeraffineriene lyktes ikke myndighetene i Iran med å opprettholde driften. Økonomisk krise fulgte. Samtidig skapte oljenasjonaliseringen bølger langt utenfor Irans grenser, da den kom i konflikt med interessene til Storbritannia og andre mektige, vestlige stater. I 1953 kulminerte det hele. Sjahen klarte, med sterk støtte fra USA, å avsette Musaddeq. Sjahens allierte, general Zahedi, ble innsatt som midlertidig statsminister.

Vestlig tilknytning, reform og undertrykkelse

Sjahen jobbet hardt for å bedre forholdet til de vestlige statene. I 1954 inngikk Iran en avtale med et internasjonalt oljekonsortium, noe som økte oljeproduksjonen og inntektene betydelig. Sjahen gikk også inn i Bagdadpakten sammen med Tyrkia, Irak, Pakistan og Storbritannia. Forsvarspakten skulle hindre sovjetisk ekspansjon. Iran anerkjente også Israel, som gav dem mange uvenner i nabolaget. Samtidig gikk sjahen inn for å styrke sin kontroll i landet. I 1961 oppløste han nasjonalforsamlingen og iverksatte et reformprogram som tok sikte på å svekke tradisjonelle maktstrukturer. Kvinner fikk stemmerett, og det ble gjennomført vidtrekkende jordreformer samt reform av blant annet skole -og helsevesen. Dette gikk ikke knirkefritt for seg.

Konservative religiøse lederne og deres tilhengere hadde vansker for å godta mange av sjahens nye reformer. I 1964 førte dette til blodige sammenstøt. Den svært innflytelsesrike ayatollah Khomeini dro i eksil til Paris i 1963 og og i 1965 ble sittende statsminister drept av sjiamuslimske ekstremister. Samme år var det også et attentatforsøk på sjahen. I kjølvannet av dette strammet sjahen ytterligere inn på den politiske friheten i landet. Flere politiske partier ble gjort forbudt og politiske motstandere ble fengslet.

Mot slutten av 60-tallet kunne Iran gradvis frigjøre seg fra den politiske og økonomiske avhengigheten til Vesten, særlig USA. I 1973 ble endelig oljeindustrien nasjonalisert og Iran var toneangivende i OPEC samarbeidet. Forholdet til nabostatene bedret seg samtidig som holdningen til Israel ble stadig mer kritisk. Sjahen bygget også opp landets militære til å bli et av de sterkeste i regionen. I løpet av en generasjon gått fra å være et tradisjonelt, konservativt og landlig samfunn, til å bli industrielt, moderne og urbant. Utenfra virket det å være en suksess. Internt vokste imidlertid motstanden mot utviklingen i styrke. Denne ble holdt nede av det brutale hemmelige politiet.

Den iranske revolusjon

Protester i 1978, protestantene holder plakater med bilde av landsforviste ayatollah Khomeinis bilde. Foto: ukjent/Wikimedia Commons (offentlig eie).

Omfattende misnøye med myndighetene, førte sommeren 1978 til store i byene. Disse ble ledet an av studenter og forretningsstanden, men var støttet av den religiøst konservative opposisjonen. Demonstrasjonene økte gradvis i styrke, og etter hvert samlet hele opposisjonen seg om ayatollah Khomeini som lederskikkelse. Demonstrasjonene og senere også generalstreikene fikk førte til at Irans oljeeksport sank til et historisk lavt nivå.

Sjahen maktet ikke å opprettholde ro og orden og flere regjeringsskifter fulgte. Det utviklet seg etterhvert en intens maktkamp mellom Khomeini og sjahens regjering. Sjahen besluttet til slutt å forlate landet i håp om at dette skulle styrke regjeringens troverdighet. Samtidig fikk Khomeini lov å vende tilbake fra sitt eksil. Til slutt ble demonstrasjonene så voldsomme at hærens lojalitet overfor sjahen sviktet. Disiplinen brøt dermed fullstendig sammen. Sjahen ble avsatt og hans regjering ble avsatt. I en folkeavstemning om opprettelse av en islamsk republikk i april 1979 stemte 99,3 % for.

I kjølvannet av maktovertakelsen, ble en rekke offiserer og embetsmenn fra sjahens tid arrestert og flere henrettet. I løpet av 1979 ble all viktig industri nasjonalisert, Iran brøt alle større kontrakter med utenlandske selskaper og nektet å betale utenlandsgjelden sjahen hadde pådratt landet. Det tok heller ikke lang tid før det brøt ut konflikt mellom regjeringen Khomeini hadde utpekt og hans islamske revolusjonsråd om hvem som egentlig var landets øverste myndighet. I oktober 1979 ble Khomeinis makt utvidet slik at han blant annet ble øverstkommanderende for landets væpnede styrker og kunne nedlegge forbud mot en folkevalgt president. Som del av reformen, grep også myndighetene til drastiske midler for å «renske opp i folkets moral». Blant annet ble narkotikabruk og homoseksualitet ofte straffet med døden.

Forholdet til USA

En av konsekvensene av revolusjonen i 1979 var at forholdet mellom de tidligere allierte Iran og USA ble svært spent. Den utløsende årsaken var at iranske studenter i november 1979 okkuperte USAs ambassade i Teheran. De holdt deretter 66 amerikanere som gisler i 444 dager.

Regelen om ambassaders ukrenkelighet er en viktig rettsregel internasjonalt. Den er der for å sikre dialog og kontakt mellom stater også i tider preget av dyp uenig eller til og med i krig. Plikten til å beskytte en ambassade mot angrep er nedfelt i Wien-konvensjonen av 1961, og er absolutt. I USA ble dette angrepet i tillegg sett på som krenkende fordi det viste for verden at også mektige USA var sårbar. Iran krevde at USA skulle utlevere den avsatte sjahen. Han var blitt dømt til døden uten å ha vært til stede i rettssaken. USA svarte med å stanse all oljeimport fra Iran og gjorde flere diplomatiske og militære fremstøt for å befri gislene uten å lykkes.

Selv etter at sjahen døde i juli 1980 døde sjahen, forble gislene fanget. Først i januar 1981 ble de løslatt. Siden den gang har ikke USA og Iran hatt faste diplomatiske forbindelser. Mangelen på diplomatiske forbindelser er svært problematisk fordi den gjør at selv den minste hendelse har stort potensiale for å eskalere.

Utenrikspolitikk etter revolusjonen

Det var ikke bare USA Iran fikk et anstrengt forhold til etter revolusjonen. Landet førte en aggressiv linje overfor andre vestlige land, særlig Storbritannia og Frankrike. Også med nabolandet Irak ble situasjonen raskt tilspisset. Iraks president Saddam Hussein fryktet at det nye iranske regimet kunne inspirere Iraks store sjiabefolkning til å gjøre opprør mot hans sunni-regime. Regimet i Iran ønsket nemlig å spre revolusjonen til andre stater og støttet sjiamuslimske grupperinger i andre land, blant annet Libanon. I tillegg var Irans tidligere så mektige forsvar sterkt svekket etter revolusjonen, noe som bød på en gylden mulighet for Irak.

En oljetanker som eskorteres av amerikansk marine i 1987. Et av tiltakene for å forhindre Iran-Irak krigen fra å forstyrre internasjonal oljehandel. Foto: PH2 ELLIOTT/Wikimedia Commons (offentlig eie).

Irak, som ble støttet av blant andre USA, internasjonaliserte krigen ved å flytte slagmarken til det strategisk viktige Hormuz-stredet. Irak angrep både iranske fartøy i stredet og internasjonale fartøy som fraktet iransk olje. Målet var å få Iran til å gjengjelde ved å stenge hele stredet. USA hadde sagt at dersom det skjedde ville de blande seg inn. Iran ønsket imidlertid ikke at USA skulle bli trukket inn i krigen på Iraks side. Iran svarte i stedet mer avmålt med å angripe tankskip som fraktet irakisk olje, samt skip fra Kuwait og kuwaitisk infrastruktur som håndterte olje fra Irak. Kuwait ba deretter om internasjonal beskyttelse av sine skip og USA svarte. Selv om USA støttet Irak, solgte landet likevel våpen til Iran. USA håpet at våpensalget skulle sette dem i forbindelse med moderate krefter i landet, noe som ikke viste seg å bære frukter.

Innen 1988 var både Irak og Iran krigstrette og godtok en våpenhvileavtale. Krigen hadde vært ekstremt brutal og Irans økonomi var ødelagt. Oljeeksporten hadde stoppet opp og utenlandsgjelden var stigende. Våpenhvileavtalen kom på plass kort tid etter at USA ved et uhell skjøt ned et sivilt iransk passasjerfly over Hormuz-stredet. Nedskytningen tok livet av om lag 290 mennesker. I 1990 kom en fredsavtale på plass mellom Iran og Irak. Da Irak senere samme år angrep Kuwait holdt Iran seg nøytral. Iran-Irak krigen sementerte det dårlige forholdet mellom USA og Iran i mange år framover.

Innenrikspolitikk etter revolusjonen

Revolusjonen etablerte Iran som en islamsk republikk, og det politiske systemet bygger i dag på prinsippet om at staten skal styres av islamske skriftlærde. Konservative islamske verdier og regler styrer samfunnet. Dette har ført til en undertrykkende menneskerettighetssituasjonen helt fram til våre dager. Bruk av tortur og mishandling av fanger er utbredt, offentlige henrettelser forekommer. I tillegg er kvinnediskriminering svært utbredt.

Statsoverhodet er den øverste religiøse lederen. Han kontrollerer nøkkelinstitusjoner som politiet, hæren, rettsvesenet og media. I tillegg kan han underkjenne alle vedtak fattet av presidenten og parlamentet. Han har også avgjørende myndighet for utforming av landets innenriks- og utenrikspolitikk. I tillegg har man etablert et vokterråd, som skal sørge for at alle vedtak i parlamentet er i samsvar med islamsk lovgivning og grunnloven.

Interne stridigheter forekom hyppig innad i det revolusjonære regimet etter 1979. Flere ulike krefter prøvde å skaffe seg makt og innflytelse. Da ayatollah Khomeini døde sommeren 1989 var det mange som ventet at maktkampen ville eskalere. Maktskiftet gikk imidlertid tilnærmet smertefritt for seg. Daværende president Ali Khamenei ble utpekt til landets nye øverste leder. Selv etter at Khamenei overtok som øverste leder har maktkampene mellom de ulike fraksjonene i iransk politikk fortsatt. Både mellom de reformvennlige og de konservative, og mellom de folkevalgte organene og prestestyrets ikke-folkevalgte organer.

Forsøk på reform

Ved parlamentsvalgene på 1990-tallet og starten av 2000-tallet styrket den moderate og reformvennlige fløyen i iransk politikk seg betydelig på bekostning av de konservative. I 1997 ble den reformvennlige ayatollah Muhammad Khatam valgt til president. Hans reformer styrket blant annet kvinners rettigheter, innførte større sosial og kulturell frihet og større frihet for kvinner og menn til å omgås. Det mektige Vokterrådet hindret imidlertid mange av hans reform- og demokratiseringsforsøk. Til tross for reformenes popularitet, førte dette etter hvert til at hans velgere mistet troen på reformbevegelsen.

Gjennom hele 2000-tallet har den konservative makteliten forsøkt å fjerne trusselen fra reformbevegelsen. Intellektuelle, studenter, journalister og aktivister har blitt trakassert og arrestert. I tillegg har flere reformvennlig kandidater blitt diskvalifisert av Vokterrådet. Dette ledet videre til betydelig lavere valgdeltakelse blant reformvennlige velgere. Ved valget i 2004 styrket derfor de konservative seg. Umiddelbart ble mange av seirene til reformistene fjernet. Ultrakonservative Mahmoud Ahmadinejad vant presidentvalget i 2005. Han var regnet for å være en trofast tilhenger av Øverste leder Khamenei og hadde bakgrunn fra Irans fryktede revolusjonsgarden. Han ble kjent for sin konservative politikk og konfronterende retorikk overfor særlig USA.

Atomvåpen og sanksjoner

Siden revolusjonen har det vært innført ulike sanksjoner mot Iran fra flere vestlige land, ledet an av USA. Dette har vært på bakgrunn av Irans støtte til ulike sjiamuslimske grupperinger i Midtøsten, brudd på menneskerettighetene og ikke minst anriking av uran. Dette fryktet man kunne føre til at Iran anskaffet atomvåpen. I 2006 førte dette til at FNs Sikkerhetsråd også innført sanksjoner mot Iran. Sanksjonen har i hovedsak rammet iransk oljeeksport, noe som har hatt katastrofal effekt på økonomien. 80 % av landets eksportverdi er tilknyttet olje, og sanksjonene har dermed halvvert potensielle inntekter.

Med valget av den mer moderate og reformvennlige Hassan Rouhani som president i 2013 endret situasjonen seg. Rouhani satte i gang arbeidet med å fremforhandle en atomavtale som skulle få slutt på sanksjonen. I 2015 ble Atomavtalen JCPOA (Joint Comprehensive Plan of Action) fremforhandlet mellom Iran, USA, Russland, Kina og EU. Denne la strenge begrensninger på Irans atomprogram, slik at fremstilling av atomvåpen i praksis ville bli umulig. Til gjengjeld ble de økonomiske sanksjonene mot Iran opphevet. Avtalen ble hyllet av mange, ikke minst i Iran der utsiktene til en bedret nasjonaløkonomi nå økte betraktelig. De konservative i landet var imidlertid skeptiske, og mente man ikke kunne stole på USA som avtalepartner.

Da Donald Trump kom til makten i USA, viste det seg at disse bekymringene var berettiget. Businessmannen Trump var overbevist om at han kunne fremforhandle en bedre avtale. Den 8. mai 2018 annonserte han derfor at USA trakk seg ut av Atomavtalen og ville gjenoppta sanksjonene. Iran og de øvrige partene annonserte at de ville fortsette å overholde punktene i avtalen. Likevel så flere vestlige land seg nødt til å trekke sine selskaper ut av Iran da Trump truet med handelsboikott.

På randen av krig?

I mai 2019 slo de amerikanske sanksjonene inn for fullt. Iran brukte det de hadde av pressmuligheter, og den sommeren oppstod det flere alvorlige hendelser mellom Iran og USA. De gjenopptatte sanksjonene la press på iransk økonomi, og regjeringen så seg nødt til å kutte i subsidieringen av drivstoff. En novemberdag i 2019 våknet dermed iranere til en økning i bensinprisene på om lag 50 %. Dette førte til de største opptøyene siden revolusjonen i 1979. En kjent taktikk fra lederne i autoritære regimer når borgerne gjør opprør, er å samle folket om en ytre fiende. Kanskje ikke overraskende gikk det derfor ikke lang tid før spenningene med USA nådde nye høyder.

Julen 2019 fant det sted flere graverende hendelser. Det hele toppet seg med drapet på den mektige iranske generalen Qasim Soleimani den 3. januar 2020. Soleimani var øverstkommanderende for Revolusjonsgardens elitestyrke, Quds-styrken, og ble regnet som en av de mektigste mennene i Midtøsten. Iran varslet hevn, og mange fryktet krig. Den 8. januar kom Irans hevnangrep. 22 raketter ble skutt fra iransk territorium mot to amerikanske militærbaser i Irak. Irakiske myndigheter skal imidlertid ha blitt varslet om angrepet på forhånd og ingen liv gikk dermed tapt i operasjonen. Trump valgte å tolke dette som et ønske om deeskalering.

Det siste året har frontene mellom de to landene vært kalde, men det har ikke vært noen nye trusler om krig. Iran har imidlertid igjen begynt å anrike uranium i strid med atomavtalen, noe som skaper bekymring internasjonalt. Myndighetene har imidlertid uttalt at dette kan reverseres dersom USA trer inn i avtalen igjen.

Hvor går Iran nå?

Den 20. januar 2021, ble Joe Biden USAs president. Han har uttalt at han ønsker at USA skal tre inn i atomavtalen, men flere utfordringer står i vente. Blant de viktigste er at det i 2021 skal det avholdes presidentvalg i Iran. Mange spår at Rouhani, som var sentral i å utforme atomavtalen, vil tape valget fordel for en mer konservativ kandidat. Mange iranere har blitt desillusjonert med Rouhanis reformprosjekt. Atomavtalen falt igjennom, og situasjonen for iranere flest har ikke bedret seg under hans tid som president. De konservative, som spådde at amerikanerne ikke var til å stole på, har kunnet sole seg i glansen av Trumps beslutning om å ta USA ut av atomavtalen.

Denne utviklingen viste seg ved parlamentsvalget i februar 2020 der de konservative styrket sin posisjon. Dette henger imidlertid også sammen med at flere av de mer moderate og reformvennlig kandidatene ble forhindret fra å stille til valg av Vokterrådet. Valgdeltakelsen var som følge rekordlav, særlig blant mer moderate velgere. Dersom Irans neste president kommer fra den konservativ blokken, kan forhandlingene med USA om atomavtalen bli langt vanskeligere.

Den fødte fiende eller forsmådd venn?

Dagens forhold mellom USA og Iran kan på mange måter tilskrives både hendelsene under revolusjonen i 1979 og at de stod på motsatt side i Iran-Irak krigen. Mangelen på diplomatiske forbindelser har vært problematisk for begge parter, men kanskje særlig for Iran som har blitt utstøtt fra det gode selskap internasjonalt. Iran anser seg selv som en stormakt i regionen, og har derfor en forventning om å bli behandlet slik. Med manglende allierte, har landet har måttet ty til militsgrupper for å utøve makt og innflytelse i sitt nabolag.

For å forstå dagens Iran må vi nok innse at landet verken er den fødte fienden, eller en forsmådd venn. Sannheten er nok at landet aldri har vært en venn, men heller en bekjent man møter fra tid til annen og ikke helt vet hvordan man skal forholde seg til. Krydret med mistro og en lang historie av ubehageligheter har disse møtene en iboende sjanse til å få gamle uenigheter til overflaten.

Publisert: 25. februar 2020
Oppdatert: 3. februar 2021
Print Friendly, PDF & Email