Iran – Den fødte fiende eller forsmådd venn?

Iran har tidligere vært et av verdens mektigste imperier. I dag utøver Iran makt og innflytelse over sine naboland ved hjelp av militsgrupper og fordekte utenlandsoperasjoner. Hvordan kom vi dit, og hvordan gikk det egentlig til at «alle» i dag synes å enes om å hate Iran? For å besvare dette må vi starte med å se på historien.

Av Victoria Ramm Henriksen

Frem til 1935 ble dagens Iran kalt for Persia og i perioder var nesten hele Midtøsten underlagt Persias mektige konger. I sin største utstrekning strakte det seg fra Hellas i vest til elven Indus i India øst, og fra Egypt i syd til Usbekistan i nord. Perserriket oppstod rundt 550 år før vår tidsregning og besto, i ulikt størrelsesomfang, til det ble erobret drøye 200 år senere av Aleksander den store. Omtrent 1000 år senere ble området erobret av araberne og Islam fikk fotfeste. Perioden som fulgte bar preg av å være en kulturell blomstringstid. Fra år 1050 etter vår tidsregning var Iran underlagt tyrkiske herskere. Disse ble imidlertid drevet ut i 1220-årene da mongolene tok makten. Først på 1500-tallet ble nasjonalstaten Persia grunnlagt og sjiaislam ble statsreligion.

Opportunisme og skiftende allianser

I løpet av 1800-tallet kom Iran gradvis under sterkere europeisk innflytelse og pådro seg i tillegg betydelig utenlandsgjeld. Internt i Iran oppstod det da en bevegelse som ønsket større politisk frihet og opprettelsen av en grunnlov. Etter sterkt press måtte den sittende sjahen (kongen) gi etter, og i 1906 ble en grunnlov som opprettet en nasjonalforsamling, reformerte rettsvesenet og sikret visse borgerrettigheter undertegnet. Den nye grunnloven kom imidlertid bare en liten del av befolkningen til gode, i hovedsak de allerede privilegerte, og som en form for opprør ble flere lokale demokratiske selvstyrekomiteer formet. Disse ønsket tiltak mot korrupsjon og et oppgjør med de store utenlandslånene sjahen hadde pådratt landet. Storbritannia og Russland, som begge hadde store interesser i Iran, så med bekymring på utviklingen og fryktet at sjahen skulle miste kontrollen. Knapt et år senere inngikk de en avtale om fordelingen av Iran, Afghanistan og Tibet. Avtalen fastslo at Iran skulle deles i tre. Én del skulle tilfalle Storbritannia, én til Russland og én siste del skulle være nøytral. Verken Storbritannia eller Russland skulle blande seg inn i Tibet, og Afghanistan skulle tilfalle Storbritannia.

I 1908 brukte imidlertid sjahen sin Kosakkbrigade, som var trent av russiske offiserer og av mange regnet for å være landets mest effektive militæravdeling, til å avvikle nasjonalforsamlingen. Dette ledet landet ut i borgerkrig. Etter krigen førte endringer i Russlands politiske system til at sjahen måtte se etter nye forbundsfeller. Den russiske tsaren ble styrtet og Sovjetunionen så dagens lys. Sjahen var redd for å bli styrtet av kommunistene og inngikk derfor en avtale med Storbritannia som i praksis gjorde Iran til et britisk protektorat. I perioden 1919 til 1921 økte den antibritiske stemningen og i 1921 gjennomførte den nasjonalistiske kosakkoffiseren Reza khan et militærkupp. Samme år ble den traktaten som gjorde Iran til et britisk protektorat annullert og Sovjetunionen gikk også med på å avskrive alle gamle lån til Iran, i håp om å få landet som sin allierte. I 1923 ble Reza Khan statsminister og i 1924 flyktet sjahen, som var den siste sjahen fra det gamle Qajar-dynastiet som hadde hatt makten siden 1796. I 1925 utropte Reza seg selv til sjah under navnet Reza sjah Pahlavi.

Reza Sjah. Foto: Wikimedia Commons

Å velge sin egen vei

Den nye sjahen slo hardt ned på alle opprørske og separatistiske grupper. Han ønsket først å fremst å styrke og konsolidere staten og opprettet derfor et personlig militærdiktatur. I 1933 klarte han å presse det da mektige oljeselskapet Anglo-Iranian Oil Company til å gå med på nye vilkår som gav Iran større inntekter og andre viktige fordeler av oljeutvinningen som hadde foregått siden begynnelsen på 1900-tallet. For å motvirke britenes innflytelse fikk også et amerikanskeid selskap mulighet til å starte oljeutvinning i nordlige områder av Iran. Rezas reformarbeid var sterkt inspirert av Atatürks reformarbeid i Tyrkia, men sjahen valgte å ikke bryte med det mektige sjiittiske religionssamfunnet i landet. Han valgte også å beholde det persiske alfabetet, en variant av det arabiske alfabetet, fremfor å innføre det latinske som brukes i Vesten. På tross av dette jobbet sjahen med å vekke til live før-islamske kulturelle tradisjoner og kulturlivet ble holdt under streng, statlig kontroll. I 1935 skiftet også landet navn fra Persia til Iran. Sjahen førte også en svært tyskvennlig politikk, noe som gjorde at britiske og sovjetiske tropper rullet inn i Iran i august 1941, og i 1942 også amerikanske. Dette ble gjort for å sikre forsyningslinjene inn til Sovjetunionen etter den tyske invasjonen. Sjahen Reza innså at det hadde vært en tabbe å støtte Tyskland og abdiserte til fordel for sin sønn. I 1943 erklærte også Iran krig mot Tyskland.

Mussaddeq var Statsminister i Iran i perioden 1951-1953. Foto: Wikimedia Commons

Den første tiden etter krigen hadde den unge sjahen relativt lite personlig makt. Grunnloven av 1906 ble i 1949 endelig gjort gjeldende i praksis. Iran ble dermed et konstitusjonelt monarki med et parlament bestående av to kamre; et underhus og et senat. Regjeringen var fortsatt ansvarlig overfor sjahen. Samtidig som makten ble spredt til flere, vokste det frem en massebevegelse for nasjonalisering av landets oljeindustri. Bevegelsens leder var partiformannen for Den nasjonalistiske front, Muhammad Musaddeq. I 1951 klarte Musaddeq å få vedtatt en lov som nasjonaliserte oljen og i april måned ble sjahen tvunget til å utnevne ham til statsminister. Oljenasjonaliseringen skapte imidlertid bølger langt utenfor Irans grenser, da den kom i konflikt med interessene til Storbritannia og andre mektige, vestlige stater. Heller ikke for landets økonomi ble nasjonaliseringen en suksess. Da de utenlandske teknikerne i oljeindustrien forlot oljeraffineriene lyktes ikke myndighetene i Iran med å opprettholde driften. Økonomisk krise fulgte. I 1953 kulminerte krisen. Sjahen klarte, med sterk støtte fra USA, å avsette Musaddeq. Sjahens allierte, general Zahedi, ble innsatt som midlertidig statsminister og i 1954 inngikk Iran en avtale med et internasjonalt oljekonsortium.

Gradvis begynte sjahen å ta mer kontroll i landet, og jobbet for å bedre forholdet til de vestlige statene. Sjahen gikk blant annet inn i Bagdadpakten sammen med Tyrkia, Irak, Pakistan og Storbritannia. Bagdadpakten var et forsøk på et NATO i Midtøsten som skulle hindre sovjetisk ekspansjon. Iran anerkjente også Israel, som gav dem mange uvenner i nabolaget. I 1961 oppløste sjahen nasjonalforsamlingen og iverksatte reformprogrammet «den hvite revolusjon» som innebar vidtrekkende reformer. Reformene utbedret skole og helsevesen, men innebar ikke noen som helst form for demokratisering. I 1964 kom det til sammenstøt, da de konservative religiøse lederne og deres tilhengere hadde vansker for å godta mange av sjahens nye reformer. Den svært innflytelsesrike ayatollah Khomeini dro allerede i 1963 i eksil til Paris og i 1965 ble sittende statsminister drept av sjiamuslimske ekstremister. Samme år ble det også forsøkt gjennomført et attentat på Sjahen og i kjølvannet av dette strammet Sjahen ytterligere inn på den politiske friheten i landet. Flere politiske partier ble gjort forbudt og politiske motstandere ble fengslet.

Mot slutten av 60-tallet kunne Iran gradvis frigjøre seg fra den politiske og økonomiske avhengigheten til Vesten, særlig USA. I 1973 ble endelig oljeindustrien nasjonalisert og Iran var toneangivende i OPEC samarbeidet, på tross av at de ikke deltok i boikotten av salg til vestlige stater vinteren 1973-74. Forholdet til nabostatene bedret seg og holdningen til Israel ble stadig mer kritisk. Sjahen bygget også opp landets militære til å bli et av de sterkeste i regionen. Opposisjonen mot sjahens «opplyste enevelde» vokste likevel i styrke, særlig etter monarkiets 2500-årsjubileum i 1971. Motstanden ble holdt nede av det brutale hemmelige politiet. I 1975 ble første valg til underhuset gjennomført etter innførelsen av et nytt ettpartisystem.

 

Den iranske revolusjon

Protester i 1978, protestantene holder plakater med bilde av landsforviste ayatollah Khomeinis bilde. Foto: Wikimedia Commons

Sommeren 1978 begynte omfattende demonstrasjoner, særlig blant studentene og forretningsstanden i byene. Disse ble støttet av den religiøst ortodokse opposisjonen. Demonstrasjonene økte gradvis i styrke, og etter hvert samlet hele opposisjonen seg om ayatollah Khomeini som lederskikkelse. Demonstrasjonene og senere også generalstreikene fikk etter hvert stor betydning for landet oljeproduksjon og landets eksport sank til et historisk lavt nivå. Sjahen maktet ikke å opprettholde ro og orden og flere regjeringsskifter fulgte. Det utviklet seg en intens maktkamp mellom Khomeini og sjahens regjering. Sjahen besluttet til slutt å forlate landet i håp om at dette skulle styrke regjeringens troverdighet, samtidig fikk Khomeini lov å vende tilbake fra sitt eksil. Til slutt ble demonstrasjonene så voldsomme at hæren ikke lenger ønsket å være lojale overfor sjahen og disiplinen brøt fullstendig sammen. Sjahen ble avsatt og hans utvalgte regjering ble tvunget til å gå av. I en folkeavstemning om opprettelse av en islamsk republikk i april 1979 stemte 99,3 % for.

En rekke offiserer og embetsmenn fra sjahens tid ble arrestert og mange ble henrettet. I løpet av 1979 ble all viktig industri nasjonalisert, Iran brøt alle større kontrakter med utenlandske selskaper og nektet å betale utenlandsgjelden sjahen hadde pådratt landet. Det tok heller ikke lang tid før det brøt ut konflikt mellom regjeringen Khomeini hadde utpekt og hans islamske revolusjonsråd om hvem som egentlig var landets øverste myndighet. I oktober 1979 ble Khomeinis makt utvidet slik at han blant annet ble øverstkommanderende for landets væpnede styrker og kunne nedlegge forbud mot en folkevalgt president.

Studenter angriper USAs ambassade i Teheran i november 1979. Foto: Wikimedia Commons

Ambassaders ukrenkelighet

En av konsekvensene av revolusjonen i 1979 var at forholdet mellom Iran og USA, som tidligere hadde vært svært godt, ble meget spent. En av hovedårsakene var at iranske studenter i november 1979 okkuperte USAs ambassade i Teheran og holdt 66 amerikanere som gisler i 444 dager.

To amerikanske gisler i forbindelse med okkupasjonen av USAs ambassade. I dag har USA kun en virituell ambassade i Iran og ingen fysisk tilstedeværelse. Se https://ir.usembassy.gov/ Foto: Wikimedia Commons

Regelen om ambassaders ukrenkelighet er en viktig rettsregel internasjonalt, og er der for å sikre dialog og kontakt også i tider der land er dypt uenig eller til og med i krig. Plikten til å beskytte en ambassade mot angrep er nedfelt i Wien-konvensjonen av 1961, og er absolutt. I USA ble dette angrepet i tillegg sett på som krenkende fordi det viste for verden at også mektige USA var sårbar. Iran krevde at USA skulle utlevere den avsatte sjahen som var blitt dømt til døden uten å ha vært til stede i rettsaken. USA svarte med å stanse all oljeimport fra Iran og gjorde flere diplomatiske og militære fremstøt for å befri gislene uten å lykkes. I juli 1980 døde sjahen, men dette førte ikke til noen endring i situasjonen for gislene, som først ble løslat i januar 1981. Siden den gang har ikke USA og Iran hatt faste diplomatiske forbindelser. Mangelen på diplomatiske forbindelser er svært problematisk fordi den gjør at selv den minste hendelse har stor for å eskalere.

En anti-iransk protest i Washington D.C. I 1979. Fremsiden av bilde sier «deporter alle iranere» og «kom dere ut av landet mitt». Baksiden sier «Frigi alle amerikanere nå». Foto: Wikimedia Commons

Irak-Iran krigen

Iran hadde også i mange år et anstrengt forhold til nabolandet Irak, men dette bedret seg midlertidig mot slutten av sjahtiden. Dette endret seg med Den iranske revolusjonen, og allerede høsten 1980 kom det til trefninger på grensen mellom de to landene. Iraks president Saddam Hussein fryktet at det nye iranske regimet, med ayatollah Khomeini i spissen, kunne inspirere Iraks store sjiabefolkning til å gjøre opprør mot hans sunni-regime. Regimet i Iran ønsket nemlig å spre revolusjonen til andre stater og støttet sjiamuslimske grupperinger i andre land, blant annet Libanon. I tillegg var også Irans tidligere så mektige forsvar sterkt svekket etter revolusjonen, noe som bød på en gylden mulighet for Irak. Blant de mange bakenforliggende årsakene til konflikten var kulturelle og politiske motsetninger, stormaktsambisjoner og geopolitiske forhold som kontroll over strategisk viktige områder, særlig vannveier og havner.

Iraks president Saddam Hussein avbildet i 1982. Denne gangen var USA hans allierte i krigen med Iran. Foto: Wikimedia Commons

Irak, som ble støttet av blant andre USA, internasjonaliserte krigen ved å flytte slagmarken til det strategisk viktige Hormuz-stredet. Irak angrep både iranske fartøy i stredet og internasjonale fartøy som fraktet iransk olje. Iraks håp var at Iran skulle gjengjelde ved å stenge hele stredet. USA hadde sagt at dersom det skjedde ville de blande seg inn. Iran avholdt seg imidlertid fra å gjøre dette fordi de ikke ønsket at USA skulle bli trukket direkte inn i krigen på Iraks side. Iran svarte derfor mer avmålt med å angripe tankskip som fraktet irakisk olje, samt skip fra Kuwait og kuwaitisk infrastruktur som håndterte olje fra Irak.  Kuwait ba deretter om internasjonal beskyttelse av sine skip og USA svarte. Selv om USA støttet Irak, solgte landet likevel våpen til Iran. USA håpet at våpensalget skulle sette dem i forbindelse med moderate krefter i landet, noe som viste seg å ikke bære frukter. Etter krigen ble det dårlige forholdet mellom USA og Iran på mange måter sementert.

Bilde viser en oljetanker som eskorteres av amerikansk marine i 1987. Et av tiltakene for å forhindre Iran-Irak krigen fra å forstyrre internasjonal oljehandel. Et par år senere ble Iran Air Flight 655 skutt ned i Hormuz-stredet. Foto: Wikimedia Commons/ PH2 ELLIOTT

I 1988 godtok både Iran og Irak en våpenhvileavtale, begge statene var nå svært krigstrette. Krigen hadde vært ekstremt brutal og Irans økonomi var ødelagt. Oljeeksporten hadde stoppet opp og utenlandsgjelden var stigende. Våpenhvileavtalen kom på plass kort tid etter at USA ved et uhell skjøt ned et sivilt iransk passasjerfly over Hormuz-stredet. Nedskytningen tok livet av om lag 290 mennesker. I 1990 kom en fredsavtale på plass mellom Iran og Irak, og Iran holdt seg nøytral da Irak senere samme år angrep Kuwait.

Situasjon innad i Iran var turbulent under Irak-Iran-krigen og myndighetene grep til drastiske virkemidler for å kontrollere befolkningen. I tillegg forekom interne stridigheter hyppig innad i det revolusjonære regimet, der flere ulike krefter prøvde å skaffe seg makt og innflytelse. Da ayatollah Khomeini døde sommeren 1989 var det mange som ventet at maktkampen ville eskalere. Maktskiftet gikk imidlertid tilnærmet smertefritt for seg og daværende president ayatollah Khamenei ble utpekt til landets nye øverste leder. Irans politiske system bygger på prinsippet om at staten skal styres av islamske skriftlærde. Statsoverhodet er den øverste religiøse lederen. Han kontrollerer nøkkelinstitusjoner som politiet, hæren, rettsvesenet og media. I tillegg kan han underkjenne alle vedtak fattet av presidenten og parlamentet. Han har også avgjørende myndighet for utforming av landets innenriks- og utenrikspolitikk. I tillegg har man etablert et vokterråd, som skal sørge for at alle vedtak i parlamentet er i samsvar med islamsk lovgivning og grunnloven. Etter at Khamenei overtok som øverste leder fortsatte maktkampene mellom de ulike fraksjonene i iransk politikk. Både mellom de reformvennlige og de konservative, og mellom de folkevalgte organene og prestestyrets ikke-folkevalgte organer. Menneskerettighetssituasjonen i Iran er dårlig. Bruk av tortur og mishandling av fanger er utbredt, offentlige henrettelser forekommer. I tillegg er kvinnediskriminering utbredt.

Den fødte fiende eller forsmådd venn?

Dagens forhold mellom USA og Iran kan på mange måter tilskrives både hendelsene under revolusjonen i 1979 og at de stod på motsatt side i Iran-Irak krigen. Mangelen på diplomatiske forbindelser har vært problematisk for begge parter, men kanskje særlig for Iran som har blitt utstøtt fra det gode selskap internasjonalt. I tillegg har Iran en svært trøblete historie med Vesten for øvrig ettersom Vestens periodevise støtte har vært helt avhengig av hva de selv har kunnet tjene på det. Iran anser seg selv som en stormakt i regionen, og har derfor en forventning om å bli behandlet slik. Landet har derfor måttet ty til militsgruppene de begynte å støtte på 1980-tallet, da med håp om å spre den islamske revolusjonen, for å utøve makt og innflytelse i sitt nabolag. Fra å leve i over 2500 år under en eneveldig monark gikk Irans befolkning videre til et autoritært regime der makten er sentrert på få hender. Irans befolkning har i svært begrenset grad kunnet være med på å forme sitt eget lands politikk. I tillegg har sterke interesser utenfra også vært med på å begrense befolkningens valgfrihet, blant annet under kuppet i 1953 som sørget for at den folkevalgte Mussaddeq ble avsatt. For å forstå dagens Iran må vi nok innse at landet verken er den fødte fienden, eller en forsmådd venn. Sannheten er nok at landet aldri har vært en venn, men heller en bekjent man møter fra tid til annen og ikke helt vet hvordan man skal forholde seg til. Krydret med mistro og en lang historie av ubehageligheter har disse møtene en iboende sjanse til å få gamle uenigheter til overflaten.

På starten av 2020 var stemningen på ny spent mellom USA og Iran. Flere fryktet fullskala krig. Bildet er fra en protest i Washington D.C. den 4. januar 2020. Foto: Flickr/Stephen Melkisethian

Publisert 25.02.2020
Print Friendly, PDF & Email