Introduksjon til det norske Forsvaret

Grunnleggende for enhver stat er å sikre sin egen suverenitet, territorielle integritet og politiske handlefrihet. For å nå disse målene har en flere verktøy tilgjengelig, hvorav militæret ofte kalles det ytterste maktmiddelet. Oppgaven til Forsvaret er i første omgang å forhindre et angrep på Norge, men hvis krisen først skulle være ute og landet er i krig er det Forsvaret som har i oppgave å beskytte landets innbyggere og statens eksistens. Denne artikkelen vil gi en introduksjon til hvordan Forsvaret er innrettet for å løse dette oppdraget.

Av Narve Nilssen

Underlagt politisk kontroll

Hva som skal være Forsvarets oppgaver, hvor mye ressurser som er tilgjengelig, og i stor grad hvordan Forsvaret skal løse sine oppgaver, blir bestemt fra politiske hold. Hvert fjerde år vedtar Stortinget en såkalt langtidsplan (LTP) som trekker opp linjene for hvordan Forsvaret skal utvikles i perioden. Det er Forsvarsdepartementet som utarbeider forslag til LTP hvert fjerde år på bakgrunn av regjeringens politikk og innspill fra sektoren. Det viktigste eksempelet på sistnevnte er forsvarssjefens fagmilitære råd. Planene må i tillegg følges opp over de årlige statsbudsjettene. Styringen av det militære har dermed et stort innslag av parlamentarisk kontroll, og norsk forsvarspolitikk er derfor i stor grad preget av politisk konsensus. Det er imidlertid Kongen og regjeringen som er ansvarlig for å utføre det Stortinget har bestemt, og ifølge Grunnloven er det den utøvende makt som skal ha kontrollen over Forsvaret.  Kongen har i Norge den høyeste militære rang, og utøver sin myndighet gjennom sitt statsråd.

Hvor mye penger som er blitt brukt på Forsvaret har variert i takt med utviklingen av alt ettersom sikkerhetssituasjonen i Norge og verden. Etter annen verdenskrig kom et kraftig oppsving i forsvarsutgifter og på begynnelsen av femtitallet gikk så mye som 30 % av statsbudsjett til forsvar. Ofte angis imidlertid utgiftene på forsvaret i form av andelen av bruttonasjonalprodukt (BNP), og gjennom den kalde krigen lå de norske utgiftene på militæret rundt 3 % av BNP. Etter Sovjetunionens fall i 1991 har Forsvaret gått gjennom en periode med nedrustning og bevilgningene er blitt betydelig mindre. Det siste tiåret har verden derimot gått inn i en ny periode med økt spenning og dette har medført et fornyet fokus på Forsvaret også i Norge. Forsvarsbudsjettet ligger nå på rundt 60 milliarder, eller omtrent 1.8 % av BNP.

Størrelse

Heimevernets motto er “Overalt, alltid”, og utgjør Norges desidert største gruppe av soldater. Dette er personer som ikke er inne til tjeneste fast, men som mobiliseres ved krig eller krise.

Oppdraget Forsvaret gis, sammen med økonomien tilgjengelig, er avgjørende for hvor mange som tjenestegjør. Under Den kalde krigen hadde Norge et invasjonsforsvar som var basert på et stort antall soldater som skulle sinke og stoppe en fiendtlig invasjon frem til alliert hjelp ankom. På sitt meste var så mange som 350 000 soldater planlagt brukt i forsvaret av landet. Da trusselen fra Sovjetunionen forsvant, forsvant også behovet for og viljen til å bruke penger på det militære. Forsvaret gikk dermed fra å være et invasjonsforsvar til å bli et såkalt innsatsforsvar. Det ble nå betydelig færre avdelinger og soldater. Norge skulle nå til større grad bidra internasjonalt og spesielt inn til NATO, med færre, men mer spesialiserte kapasiteter. I dag består Forsvaret av omtrent 16 000 ansatte, hvorav rundt 11 500 er militært ansatt. Personellsiden av Forsvaret har derimot historisk vært, og fortsetter å være, i stor grad basert på verneplikten . Hvert år fullfører rundt 7500 kvinner og menn sin førstegangstjeneste. Førstegangstjenesten er første del av en verneplikt på totalt 19 måneder. Resten av tiden er man tilgjengelig for Forsvaret til å bli kalt tilbake, enten til øvelser i fredstid, eller til mobilisering i krigstid. Den største gruppen tilgjengelig for mobilisering finner man i Heimevernet (HV), for tiden 40 000. Hvert år blir omtrent 4500 overført til HV av dem som har fullført førstegangstjenesten, og de kan bli stående til året de fyller 44. Det er Heimevernet som skal stå for den lokale tilstedeværelsen over hele landet, og er tiltenkt å spille en viktig rolle som den lokalkjente aktøren i en krigssituasjon.

Forsvarets struktur

Forsvaret deles gjerne inn i såkalte driftsenheter. Totalt er det 14 av disse, og de er igjen organisert i avdelinger etter område og fagfelt. De fire største driftsenhetene er forsvarsvargrenene. Disse er HV, Hæren, Sjøforsvaret og Luftforsvaret. De tre sistnevnte består altså av stående avdelinger, eller med andre ord så er soldatene inne til tjeneste. Helt overordnet kan man si at de er ansvarlig for å gjennomføre forsvarets mål i hvert sitt domene, henholdsvis på land, til sjøs og i luften.

Hæren er den enkeltdelen av Forsvaret hvor flest tjenestegjør, med totalt rundt 8500 vernepliktige og ansatte. De to største avdelingene under Hæren er Norges nåværende eneste brigade – Brigade Nord – samt Hans Majestet Kongens Garde i Oslo. Hærens fotavtrykk er størst i nord, og Hærens ledelse holder til på Bardufoss i Indre Troms, samme sted som ledelsen av brigaden. Brigade Nord består av åtte bataljoner og et militærpolitikompani og er ment å kunne fungere som en selvstendig kampavdeling. Fullt oppsatt består brigaden av omtrent 4500 soldater. Alle brigadens avdelinger, med unntak av Telemarksbataljonen, holder til på en av de tre hærleirene i Indre Troms: Bardufoss, Skjold og Setermoen. En annen viktig oppgave utført av en hæravdeling er langs Norges grense til Russland. Fra sin base på Høybuktmoen ved Kirkenes er Garnisonen i Sør-Varanger (GSV) ansvarlig for å vokte og kontrollere norsk side av den 198 km lange grensen. Omtrent 700 soldater er stasjonert ved GSV.

Sjøforsvaret er ansvarlig for å gjennomføre Forsvarets mandat til sjøs, og har et spesielt ansvar i Norges havområder. Totalt er det omtrent 3500 vernepliktige og ansatte i tjeneste til enhver tid i Sjøforsvaret. Norges plassering, med verdens nest lengste kystlinje, og med et havområde som er nesten fem ganger så stort som landområdet, har militær tilstedeværelse og kontroll i havområdet stått sentralt i norsk forsvarspolitikk historisk. Sjøforsvaret har hovedbase på Haakonsvern i Bergen og ledes av Sjøforsvarsstaben. Overordnet kan Sjøforsvaret deles i tre: Sjøforsvarets baser, Kystvakten og Marinen. Det er de to sistnevnte avdelingene som står for aktiviteten på havet. Kystvakten har hovedsete på Sortland i Nordland, og har hovedansvaret for kontroll av norske havområder i fredstid. Kystvaktens fartøy fører oppsyn med fiskeri, miljøvern og toll, i tillegg til å gjennomføre søk og redning. Marinen er Sjøforsvarets militære kampavdeling, og består av Norges kampfartøy. Avdelingen har en rekke forskjellige fartøy med forskjellige oppgaver i strid. Norges største kampskip er fregattene, i tillegg står korvettene og ubåtene for betydelig kampkraft. I 2019 mottok også Norge det som ble det største skipet i den norske marine, nemlig logistikkfartøyet KNM Maud.

Luftforsvaret overvåker og kontrollerer norsk luftrom, og støtter opp under operasjoner på land og sjø. Luftforsvarets ledelse, Luftforsvarsstaben, holder til på Rygge ved Moss, men det er Ørland flystasjon som er hovedbasen for kampfly. En del av Luftforsvarets oppgaver er å holde luftrommet kontinuerlig ved oppsyn, både fra luften og ved bruk av sensorer på land. Det er til enhver tid jagerfly stående på såkalt skarp beredskap, blant annet for de tilfellene der det er behov for å vise tilstedeværelse i form av avskjæring av fremmede kampfly, eller lignende. En av de største og mest omtalte forsvarsinvesteringene i nyere tid er innkjøpet av 52 jagerfly av typen F35. De første flyene ankom Norge i 2017 og etter planen skal alle være mottatt og klare til bruk i løpet av 2025. I tillegg til den militære siden spiller Luftforsvaret også en viktig rolle som støtte til det sivile, blant annet i søk- og redningsaksjoner, og som støtte til politiet.

Forsvarets operative hovedkvarter (FOH) holder til ved Reitan utenfor Bodø. Herfra ledes Forsvarets operasjoner i både inn- og utland. Foto: Forsvarets mediearkiv

I tillegg til de fire forsvarsgrenene er det som nevnt ti andre såkalte driftsenheter. Disse inkluderer Cyberforsvaret som er ansvarlig for å beskytte og drifte Forsvarets IKT-systemer. Etterretningstjenesten er en annen, og har i oppgave å innhente og analysere informasjon fra utlandet for å understøtte Forsvarets operasjoner og gi politiske ledelse et tilstrekkelig beslutningsgrunnlag. En driftsenhet som spiller en særlig stor rolle i Forsvarets hierarki, er Forsvarets operative hovedkvarter (FOH). FOH har base på Reitan i Nordland og har som ansvar å lede og koordinere operasjoner i inn- og utland. Dette inkluderer Forsvarets aktivitet på land, til sjøs, i luften og i cyberdomenet. I tillegg er det FOH som mottar og koordinerer Forsvarets støtte til sivilsamfunnet. Ved opprettelsen av FOH ble det også gjort en ansvarsfordeling mellom FOH og Forsvarsstaben. På overordnet nivå kan man si at FOH, under ledelse av Sjef FOH, har ansvaret for det operasjonelle ved koordinering og ledelse av de spesifikke militære operasjonene, mens FST, under ledelse av forsvarssjef og Sjef Forsvarsstab, er ansvarlig for den overordnete driften, organiseringen og ledelsen av Forsvaret som etat.

Forsvarets samarbeid med det sivile samfunn

Forsvaret har en lang historie med samarbeid med det sivile samfunn. Kanskje mest betegnende for dette er det såkalte totalforsvarskonseptet, der tanken er at hele samfunnet skal bidra til forsvaret av landet i et tilfelle av krise eller krig. Under Den kalde krigen ble dette tolket dit hen at det sivile samfunnet skulle støtte opp under Forsvarets kapasiteter ved behov. For eksempel ved at Forsvaret kunne rekvirere biler og aktuelt utstyr i en krise eller krigssituasjon. Etter Den kalde krigens slutt har det imidlertid vært mer aktuelt å snu dette, og si at kjernen i totalforsvarskonseptet er at Forsvarets ressurser skal kunne brukes til å støtte opp under det sivile samfunnet ved behov. På overordnet nivå har det i midlertidig vært et ganske strengt skille mellom Forsvaret og det sivile, og da aller mest mellom Forsvarets rolle og politiets rolle. Forsvaret er sammen med politi de to aktørene som kan utøve vold på statens vegne. Hovedskille er at politiets oppgave er å opprettholde ro og orden innenfor landets grenser mellom landets innbyggere, mens Forsvaret tradisjonelt er tiltenkt å stå for forsvaret mot militære angrep fra andre stater. Det er imidlertid viktig å presisere at denne retten til å utøve vold mot egne borgere er begrenset og underlagt streng demokratisk kontroll. Med årenes løp har trusselbildet Norge står overfor derimot endret seg, og skillet er dermed blitt mindre absolutt. Gjennom den såkalte «Bistandsintruksen» kan politiet anmode Forsvaret om hjelp. Dette kan være alt fra kontraterror til beredskap ved naturkatastrofer, samt søk og redning. Ved større naturkatastrofer kan HV med sin desentraliserte struktur bidra med personell over hele landet. Kystvakten og Luftforsvaret (gjennom redningstjenesten) utgjør en stor del av beredskapen ved søk og redning. Området der det de siste årene har vært mest diskusjon er hvilken rolle Forsvaret skal ha i kontraterror-operasjoner. I oppgjøret etter terrorangrepet i Regjeringskvartalet og på Utøya den 22. juli 2011 ble det bred enighet om at denne siden av samarbeidet også måtte videreutvikles. Bistandsintruksen er i så måte blitt revidert.

Forsvaret og sivilsamfunnet samarbeider på en lang rekke områder, og har planer for hvordan de felles skal håndtere kriser og katastrofer. Foto: Forsvarets mediearkiv

Forsvaret i internasjonale operasjoner

Siden slutten på annen verdenskrig har Norge bidratt i over 100 forskjellige operasjoner fordelt på over 40 land. Det klart største bidraget var til okkupasjonen av Tyskland etter krigen hvor omtrent 50 000 soldater tjenestegjorde fordelt på årene 1947 til 1953. Dette er omtrent halvparten av alle som har tjenestegjort i internasjonale operasjoner på vegne av Norge. Fra å være noe som mange anså som en distraksjon fra Forsvarets faktiske oppgave – å forsvare Norge fra invasjon – ble internasjonale operasjoner det som preget mye av Forsvarets virksomhet etter Den kalde krigens slutt. De fleste operasjonene har vært under ledelse av FN, men Norge har også bidratt til både NATO-, EU- og OSSE-operasjoner. Ved inngangen til 2020 er Forsvaret ute i ni forskjellige operasjoner. Noen av de mer kjente bidragene er de norske styrkene i Irak og Afghanistan, men Norge har også styrker på Balkan, i Litauen og i Mali. Se oversikten over Norges nåværende bidrag her.

Publisert 9. januar 2019
Print Friendly, PDF & Email