Introduksjon til Den arabiske liga

Den arabiske liga har som formål å fremme politisk, kulturelt, økonomisk og militært samarbeid mellom de arabiske land, i hovedsak stater fra Midtøsten og Nord-Afrika. Den arabiske liga er et viktig politisk forum på statsledernivå og organisasjonen har en betydelig innflytelse i regionen. Organisasjonen har 22 medlemsland inkludert Palestina, som organisasjonen anerkjenner som en selvstendig stat.

Av Victoria Ramm Henriksen

Opprettelse

Den arabiske liga ble forslått opprettet av Storbritannia allerede i 1942, for å samle de arabiske landene til mostand mot Nazi-Tyskland, og dets allierte. Det var likevel ikke før den 22. mars 1945, i krigens siste dager, at organisasjonen så dagnes lys. Den arabiske liga bestod i 1945 av syv medlemmer: Egypt, Libanon, Saudi Arabia, Aden (dagens Jemen), Irak, Syria og Transjordan (dagens Jordan). Organisasjonen ble opprettet som en politisk organisasjon og de første årene arbeidet den primært for å sikre selvstendigheten til land i Midtøsten og Nord-Afrika som fortsatt var under varierende grad av europeisk kontroll. I tillegg ønsket organisasjonen å hindre det jødiske miljøet i Palestina fra å etablere en jødisk stat, og da Israel ble opprettet i 1948 gikk alle medlemmene, med unntak av Jemen, til krig mot den nye statsdannelsen. I takt med kolonifrigjøringen og at flere av medlemstatene ble selvstendige, utviklet organisasjon seg til å arbeide for å fremme arabisk enhet gjennom politisk og praktisk samarbeid mellom medlemslandene.

Organisering og virke

Organisasjonens hovedorgan kalles Rådet. Her møtes representanter for medlemstatene – vanligvis utenriksministeren, en stedfortreder eller landenes diplomater – to ganger i året (vanligvis i mars og september). Rådet kan også samles for spesialsesjoner dersom to eller flere medlemsland ønsker dette. I Rådet har hvert medlemsland én stemme, uavhengig av landets størrelse. Avgjørelsene tas ved enstemmighet/konsensus og er bindene for organisasjonens medlemsland. Til daglig ledes organisasjonen av et sekretariat, som styres av en generalsekretær. Organisasjonens hovedkvarter er lokalisert i Kairo og med unntak av perioden der Egypt var utestengt (1979-1989) har generalsekretæren alltid vært en egyptisk. Dagens generalsekretær, Ahmed Aboul Gheit, ble valgt i 2016 og det har vært vanlig at en generalsekretær sitter i om lag 10 år.

Organisasjonen fungerer i stor grad som et forum for medlemslandene der de kan koordinere politiske standpunkter og løse regionale utfordringer. Organisasjonen har ikke noe overnasjonalt element, noe som begrenser organisasjonens politiske tyngde. Tyngden i samarbeidet har tradisjonelt sett lagt på det politiske og økonomiske plan. Organisasjonen har blant annet vært viktig for opprettelsen av Organisasjonen for arabiske petroleumseksporterende land (OAPEC) og Den palestinske frigjøringsorganisasjonen (PLO).

 

Foto: Aris Katsaris/Wikimedia Commons

Medlemmer

Siden opprettelsen i 1945 har antallet medlemmer økt fra 7 til 22. I løpet av 50-tallet ble Libya, Sudan, Marokko og Tunisia medlemmer. På 60-tallet ble Kuwait, Algerie, Jemen (etter frigjøringen) medlemmer. På 70-tallet ble Bahrain, Oman, Qatar og De forente arabiske emirater, Mauritania, Somalia, Palestina (representert ved selvstyremyndighetene, tidligere PLO fra 1976) og Djibouti medlemmer. Det nyeste medlemmet var Komorene i 1993.

Armenia, Brasil, Eritrea India og Venezuela er observatører.

 

 

 

Utfordringer

Den arabiske liga har ingen overnasjonal myndighet og har slitt med dyptgående politiske skiller mellom sine medlemmer. Når beslutninger må være enstemmige og medlemmene er uenige, sier det seg selv at det er vanskelig for organisasjonen å ha noe særlig politisk egenvekt. Med unntak av kampen for selvstendighet for tidligere kolonier, støtte til Palestina, og frem til 1990-tallet en felles front mot Israel har organisasjonen hatt vanskeligheter med å komme til en felles enighet og dermed også fatte beslutninger. Under Den kalde krigen var medlemmene splittet mellom de to supermaktene, USA og Sovjetunionen. I tillegg, og fremdeles, går skillene mellom de tradisjonelle, konservative monarkiene som Saudi Arabia, Marokko og Jordan og de «revolusjonære» statene som Egypt, Syria, Irak og Libya.  Disse ulike fraksjonene har også hatt en intern maktkamp om lederskapet i organisasjonen og det er særlig Egypt og Irak som har vært hovedutfordrerne.

Den alvorligste splittelsen fant sted i 1979, da Egypt ble ekskludert på grunn av sin fredsavtale med Israel. Organisasjonens hovedkvarter, som tradisjonelt sett hadde vært i Kairo, ble flyttet til Tunis og det var ikke før i 1989 at Egypt ble gjenopptatt som medlem og hovedkvarteret ble flyttet tilbake. De to amerikansk-ledede krigene mot Irak har også ført til splittelse mellom medlemsland. Noen tok del i krigen i 1991, og andre stilte baser til disposisjon for amerikanerne i 2003. Andre igjen var imot krigen og amerikansk innblanding i regionen, mens noen satt passive på sidelinjen uten å velge side.

Den arabiske våren gir organisasjonen et nytt formål

Foto: Al-aradi/Wikimedia Commons. Bildet viser opptøyene i Baharain i forbindelse med Den arabiske våren

På tross av at interne splittelser har hindret Den arabiske liga å virkelig markere seg som en viktig sikkerhetspolitisk aktør internasjonalt og hindret organisasjonen fra å effektivt koordinere medlemslandenes utenriks-, forsvars- og økonomiske politikk, gav Den arabiske våren i 2011 organisasjonen et nytt formål og fornyet relevans som en internasjonal aktør. Organisasjonen valgte i 2011 å fordømme Libyas president Muammar Gaddafi og hans regime, for voldelige reaksjoner mot fredelige demonstrasjoner. Den arabiske liga støttet også den FN godkjente, men NATO ledede militærintervensjon i Libya. I november 2011 valgte organisasjonen å suspendere Syrias medlemskap på bakgrunn av regimets bruk av vold mot egne borgere. Likevel synes det at uenighet mellom organisasjonens medlemmer fremdeles hemmer organisasjonens handlekraft. Medlemmene var splittet på spørsmålet om å støtte en FN-intervensjon i Syria, flere ønsket ikke å «internasjonalisere» et «arabisk-problem». I 2012 la imidlertid ligaen frem en fredsplan for Syria. Planen ble nedstemt i sikkerhetsrådet, men fikk støtte i Generalforsamlingen som i en resolusjon ba Syria innordne seg kravene fra Den arabiske liga. Samme år gav også organisasjonen støtte til den syriske opposisjonen som Syrias legitime representanter, men i 2019 er det mye som tyder på at Syria vil bli tatt tilbake inn i varmen.

I 2015 besluttet organisasjonen å etablere en multinasjonal styrke i den hensikt å motvirke sikkerhetspolitiske trusler i Midtøsten. Historisk har det vært lenge mellom hver gang organisasjonen har stilt seg bak militære initiativ i regionen. I 1976 sto ligaen bak en arabisk styrke som ble satt inn som forsøk på å stoppe borgerkrigen i Libanon, denne bestod hovedsakelig av syriske soldater. Under borgerkrigen i Syria i 2012 samarbeidet organisasjonen med FN om å sette inn ble det inn en flernasjonal observatørstyrke, United Nations Supervision Mission in Syria (UNSMIS), men denne ble imidlertid raskt trukket ut. Det var derfor en milepæl når organisasjonen under toppmøtet i Egypt våren 2015 besluttet å etablere en felles militær styrke. Beslutningen ble begrunnet med behovet for å forsvare medlemslandene mot fremveksten av jihadisme, og grupper som Den islamske stat (IS), som man mente alvorlig truet regionens stabilitet. Vedtaket var også knyttet til utviklingen i Jemen, og en flernasjonal styrke ledet av Saudi Arabia iverksatte i mars 2015 en militær intervensjon, kalt Operation Decisive Storm, for å bekjempe Houthi-opprørerne i Jemen og stoppe borgerkrigen.

På tross av at organisasjonen syntes å få et nytt formål i etterkant av Den arabiske vår, har det vist seg vanskelig å enes om en politisk posisjon. I de tilfellene man har klart å enes om noe, slik som støtten for Palestinerne, gjøres det som hovedregel lite annet enn å komme med fordømmelser og deklarasjoner. Et av de få unntakene er den økonomiske boikotten av Israel i perioden fra 1948 til 1993. Ligaen kan likevel sies å være effektiv på lavere nivåer, og statene har i stor grad klart å bli enig om felles retningslinjer for læreplaner, samt sosialt, økonomisk og teknologisk samarbeid.

Samarbeid med andre organisasjoner

På tross av å relativt sett være en lettvekter på den internasjonale arena har Den arabiske liga hatt samarbeid med andre internasjonale organisasjoner, herunder FN. I 2015 signerte EU og Den arabiske liga en intensjonsavtale om et nærere forhold. De to organisasjonene har planlagt flere møter, også på ministernivå, og etablerte en strategisk dialog for å bedre sitt sikkerhetspolitiske samarbeid. De to regionene er fra før nært knyttet sammen av handel og investeringer. Det vil derfor være spennende å følge utviklingen av dette nye og utvidede samarbeidet som enda er på et tidlig stadium.

 

Publisert 18.03.2019

 

 

Print Friendly, PDF & Email