Introduksjon til Den afrikanske union (AU)

Afrika er stort og mangfoldig. Det afrikanske kontinent utgjør over en femtedel av jordas landterritorium, og regnes som menneskehetens vugge. I dag huser kontinentet hele 54 stater, inkludert seks øystater, og en befolkning på over 1,1 milliarder mennesker. Stor ressursrikdom og ekstrem fattigdom finnes på samme jord. Klarer man å finne løsninger for regionalt politisk samarbeid, i en så sammensatt verdensdel?    

Av: Monica K. Mattsson Kämpe

Oppdatert av: Kathinka Louise Rinvik Bratberg

Opprettelse

Den afrikanske union har 55 medlemmer. Kart: Wikimedia Commons

Det har vært flere tidligere forsøk på å samle de afrikanske landene. Kritikken mot disse tidligere forsøkene var imidlertid at de gjorde lite for å beskytte rettighetene og friheten til afrikanske borgere. Den 25. mai 1963 ble AUs forgjenger – Organisasjonen for afrikansk enhet (OAE) stiftet i Addis Abeba i Etiopia av de 32 afrikanske statene som hadde rukket å bli selvstendige. Flere stater oppsto etter hvert som kolonimaktene trakk seg ut, og innen AU ble dannet i 2002, hadde medlemstallet steget til 53 stater. Med Sør-Sudans løsrivelse fra Sudan i 2011, nådde man 54 medlemmer. Veien har vært lang, og ikke uten konflikter. Flere av medlemmene har i perioder vært suspendert på grunn av interne konflikter og uroligheter – for eksempel ble Guinea Bissau og Egypt midlertidig suspendert etter statskuppene i henholdsvis 2012 og 2013. Marokko valgte nylig å gå inn igjen i Den afrikanske union, etter 33 år på utsiden. I 1984 trakk de seg ut med umiddelbar virkning, på grunn av AUs godkjennelse av Vest-Sahara som selvstendig stat. I år trådde de tilbake inn i organisasjonene, som nå teller 55 medlemmer totalt.

Organisasjon og virke

Den afrikanske union er en samarbeidsorganisasjon som arbeider for å fremme demokrati, menneskerettigheter og utvikling i Afrika. AU bygger i stor grad på Den europeiske union (EU), men utgjør likevel et mindre forpliktende samarbeid enn det man finner i EU. AU er bygget opp med et panafrikansk parlament med 265 valgte representanter fra medlemslandene, et utøvende organ med alle statslederne, et råd bestående av ministre som diskuterer og fatter vedtak om blant annet handel, mat og landbruk, et administrativt organ og en domstol.

Mange av AUs utfordringer er knyttet til helse, som for eksempel malaria, HIV/AIDS og ebola, men de ønsker også å spille en rolle i politiske spørsmål som demokratisering av udemokratiske stater, mekling i de mange borgerkrigene på kontinentet, øking av levestandard, forbedring av tilgangen på utdanning, takle sultkatastrofene som rammer med jevne mellomrom, og hindring av ørkenspredning. Dette er alle saker som kan ha stor sikkerhetspolitisk betydning.

Et av AUs mål er å bidra til fred, sikkerhet og stabilitet på det afrikanske kontinentet og høyt på prioriteringslisten er fredelig løsning av konflikter mellom medlemsstatene. Det viktigste organet for å nå disse målsetningene er Freds- og sikkerhetsrådet (Peace and Security Council, PSC) som kan ta beslutninger som er bindende for medlemslandene. PSC har blant annet myndighet til å autorisere fredsstøttende operasjoner, utstede sanksjoner i tilfeller av grunnlovsstridige regimeendringer, samt å «ta de initiativ og handlinger det ser nødvendig som svar på potensielle eller eksisterende konflikter». PSC har ti medlemmer, hvorav fem velges for tre år og de øvrige for to år.

AUs forgjenger, OAE, hadde et prinsipp om å ikke blande seg inn i statenes indre anliggende, men det har AU gått bort fra. I artikkel 4 i traktaten heter det at AU har rett til å intervenere i medlemsstater i tilfeller av krigsforbrytelser, folkemord, og forbrytelser mot menneskeheten. En slik avgjørelse vil tas etter anbefaling fra PSC. AU prøvde å mekle i de tidlige stadiene av den libyske borgerkrigen i 2011 og var som organisasjon sterkt imot FNs beslutning om en ikke-flysone over Libya, selv om enkelte medlemmer støttet forslaget. AU har videre spilt en rolle med å gjennomføre presidentvalg og få på plass et nytt styre i Mali etter militærkuppet i 2012. AU samarbeider også tett med både EU og FN når de har operasjoner i Afrika, og får støtte av NATO til enkelte av sine egne operasjoner.

Den afrikanske unions hovedkvarter i Addis Abeba, Etiopia. Foto: Wikimedia Commons

Fredsbevarende operasjoner

AU har gjennomført flere fredsbevarende operasjoner på det afrikanske kontinentet, og har for tiden tre pågående. Den største operasjonen under ledelse av AU er AMISOM i Somalia, som teller litt over 22 000 personell. Operasjonen ble startet i 2007, med formål å støtte den provisoriske regjeringen i landet. Somalia har mer eller mindre vært herjet av borgerkrig siden 1991, og også FN har vært inne med styrker i landet. I 2006 invaderte Etiopia landet, og hjalp til å etablere en provisorisk regjering, men trakk seg senere ut igjen. Somalias regjering erklærte unntakstilstand i landet i 2009, og ba om internasjonal støtte, også militært. AMISOMs mandat løper i seks måneder av gangen, og er blitt forlenget flere ganger. Dagens gjeldende mandat utløper den 31. mai 2019. I 2016 ble det holdt valg i landet, og etter en utstrakt prosess ble den nye presidenten, Mohamed Abdullahi Farmajo, omsider utropt til valgets vinner den 8. februar 2017. AU støttet prosessen fram til valget, gjennom blant annet å megle mellom stridende klaner og legge til rette for fredsforhandlinger og diplomatiske møter. Et annet viktig aspekt var sikkerheten rundt valget, der AMISOM spilte en viktig rolle sammen med politi og andre nasjonale sikkerhetsstyrker. AUs spesialrepresentant til Somalia, Francisco Madeira, uttalte at han var meget fornøyd med den fredelige overgangen til den nye presidenten. Han skrøt av tidligere president – og taper av valget – Hassan Sheikh Mohamuds verdige fratreden fra embetet, der han gratulerte den nye presidenten med seieren. Den andre operasjonen, UNAMID, er en fellesoperasjon med både FN- og AU-styrker, som opererer i Darfur, vest i Sudan. Darfur-konflikten brøt ut i 2003, og utviklet seg til å bli en blodig borgerkrig i området. Nesten to millioner mennesker er drevet på flukt fra sine hjem, og det har vært rapportert om brutal framferd med voldtekter og drap fra flere av partene, inkludert den sudanske regjeringshæren. En fredsavtale ble signert i 2006, og i 2007 gikk Sudans regjering med på at en fredsbevarende operasjon med både AU- og FN-styrker skulle etableres i området. AU var allerede aktive i Sudan med sin AMIS-operasjon, men denne gikk da sammen med FN og dannet UNAMID. Operasjonen skal beskytte sivile, og sørge for sikkerheten rundt humanitær bistand i området, samt bistå med megling og forhandlinger mellom partene.

Den siste operasjonen er en regional innsatsstyrke for å bekjempe den såkalte Lord’s Resistance Army (LRA), som er en voldelig terrorgruppe med utspring nord i Uganda, men som også er aktiv i Sør-Sudan og Kongo (DRC). Med en voldsom framferd, som inkluderer massakre på sivile, seksualisert vold, slavehandel, amputasjoner og utstrakt bruk av barnesoldater, har gruppen blitt et omfattende regionalt problem. Over 400 000 mennesker er drevet på flukt som et resultat av gruppens herjinger. I 2011 besluttet AU å koordinere en styrke for å bekjempe terroristene, og i dag teller styrken litt over 3 000 personell fra de berørte landene, Uganda, Sør-Sudan, Den sentralafrikanske republikk og Kongo (DRC). Ugandiske myndigheter anmeldte i 2003 fem av gruppens ledere til Den internasjonale Straffedomstolen (ICC), som i 2005 utstedte arrestordre på dem. Men AUs forhold til ICC blir stadig mer anstrengt.

Soldat fra Djibouti i AUs
AMISOM-styrke i Somalia, 2015. Foto: Wikimedia Commons

AU og ICC

Den internasjonale straffedomstolen (ICC) er et sentralt element i håndhevingen av folkeretten. Her kan enkeltpersoner dømmes for krigsforbrytelser, folkemord eller forbrytelser mot menneskeheten. Forutsetningen for å kunne straffeforfølge noen er imidlertid at landet vedkommende er statsborger i har undertegnet avtalen om ICC, de såkalte Roma-statuttene. 123 land har signert hittil, deriblant 34 afrikanske stater. Når straffedomstolen ble opprettet i 2002, var de afrikanske landene aktive pådrivere. Senegal var det første landet som undertegnet Roma-statuttene, dokumentet som dannet grunnlaget for domstolen. Uganda meldte den aller første saken inn for domstolen. I dag har hele ni av de ti aktive sakene som er under etterforskning sitt utspring i afrikanske land; Sudan, Kongo (DRC), Uganda, Den Sentralafrikanske Republikk, Kenya, Libya, Elfenbenskysten og Mali. Men Afrikas forhold til ICC har ikke vært problemfritt. Siden 2008 har en rekke motforestillinger mot domstolen blitt fremmet av Den afrikanske union. Det har vært reist kritikk både mot etterforskning og tiltalebeslutninger, og de mener at det har vært for mye fokusert på afrikanske saker, i forhold til andre verdensdeler. I oktober 2016 meddelte både Sør-Afrika og Burundi at de aktet å fratre avtalen. Flere andre afrikanske land, som Gambia, Uganda, Namibia og Kenya startet også prosessen med det samme. På AUs toppmøte i februar 2017 kulminerte det hele med at AU vedtok en resolusjon om en «ICC Withdrawal Strategy», dog med reservasjoner fra åtte stater. Det er en del diskusjon rundt hva denne strategien egentlig innebærer, da det også kommer fram at AU ønsker en diskusjon med FNs sikkerhetsråd for å fremme en reform av ICC. ICC er imidlertid et selvstendig, internasjonalt organ, og ikke underlagt FN som sådan. Enkelte av AUs medlemmer ønsker et tydelig brudd med ICC, men det ser ut til at det ikke kan foretas noen endelig tilbaketrekking før tidligst på neste toppmøte, som er et halvt år fram i tid. Saken blir kanskje ekstra delikat når en av ICCs mest ettersøkte, Sudans president Omar al-Bashir, har deltatt på flere av AUs møter (inkludert denne månedens toppmøte) uten å ha blitt arrestert og utlevert. Sør-Afrika, som ble kritisert for dette etter et toppmøte han deltok på i 2015, parerte med at de ikke ønsket å foreta arrestasjoner som kunne føre til regimeendringer.

AU inn i fremtiden

Det er selvfølgelig langt mer enn fred og konflikt som står på agendaen for Den afrikanske union. På et kontinent med store utfordringer innen bl.a. helse, utvikling, utdanningssystemer, demokratiseringsprosesser og miljø, må man naturlig nok ha flere tanker i hodet samtidig. AU har laget et rammeverk for den sosio-økonomiske utviklingen de neste 50 år som bærer navnet Agenda 2063. Visjonen for det hele er «An integrated, prosperous and peaceful Africa, driven by its own citizens and representing a dynamic force in international arena». Mye inspirasjon er hentet fra EU, og AU sikter også mot et felles marked, der mennesker, kapital, varer og tjenester fritt kan passere grensene mellom statene. Man planlegger også å forbedre infrastruktur og kommunikasjon, bl.a. gjennom å utvikle høyhastighetstog. Det afrikanske kontinent er rikt på ressurser, har en ung befolkningsstruktur og mye potensiale. Utfordringen ligger nok allikevel i å skape stabilitet og sikkerhet, slik at de afrikanske landene kan oppnå målet om å bli en dynamisk kraft i verdenssamfunnet.

I februar 2019 møttes lederne av de afrikanske statene til det årlige toppmøtet i Addis Abeba. AU har bestemt at temaet for 2019 skal være «flyktninger, returnerte flyktninger og internt fordrevne», med håp om å finne varige løsninger på de enorme utfordringene. Amnesty International har imidlertid uttrykt bekymring over at det nå er Egypts president al-Sisi som tar over formannskapet i AU. al-Sisi har de siste årene ledet Egypt i en stadig mer autoritær retning.

Kan AU løse Afrikas flyktningeproblem? Se reportasjen fra al Jazeera under. Les mer om Afrikas glemte flyktningleire og Afrikas mange utfordringer.

Publisert: 9. april 2019
Print Friendly, PDF & Email