Internasjonalt sikkerhetspolitisk samarbeid

Med Den kalde krigens slutt har prinsippet om staters indre suverenitet kommer under press, det har vært en markant økning i antall internasjonale operasjoner, og samarbeid mellom statene gjennom internasjonale organisasjoner er blitt den mest legitime måten å drive sikkerhetspolitikk på.

Av Kathinka Louise Rinvik Bratberg

Foto: Wikimedia Commons

Et av de mest sentrale prinsippene i Freden i Westfalen, som markerte slutten på Tredveårskrigen i Europa, var statenes suverenitet. Tanken var at statens aller viktigste oppgave var å sikre sine grenser, og at innenfor dem kunne styresmaktene regjere slik de ønsket uten å frykte innblanding fra andre stater. Etter Den andre verdenskrig ble det opprettet en rekke ulike sikkerhetspolitiske organisasjoner, og prinsippet om statenes suverenitet og ikke-intervensjon er begge sentrale elementer i FN-pakten og har i lang tid blitt regnet som den viktigste garantien for nasjonal sikkerhet.

Gå til vår samleside for internasjonale organisasjoner her.

De første operasjonene

Med De forente nasjoner (FN) og FN-paktens begrensninger på legitim bruk av militærmakt som utgangspunkt, utviklet det seg derfor i årene etter krigen en gradvis forståelse av at militære operasjoner skulle skje i samarbeid under disse organisasjonenes kontroll. Allerede i 1948 var FN klare til å gjennomføre operasjoner, og sendte FNs observatørkorps til Palestina for å overvåke situasjonen der. Til tross for suverenitetsprinsippet, ble det også ganske raskt klart at FN ønsket å arbeide vel så mye med forhold innad i stater som mellom stater. FNs menneskerettighetserklæring ble rask utvidet til å inkludere sosiale og økonomiske rettigheter, og ikke bare politiske og sivile, noe som understreket tankegangen om at individers rettigheter var sterkt knyttet til fredsarbeidet.

Under hele Den kalde krigen var det imidlertid flere faktorer som satte en begrensing på internasjonale operasjoner, og særlig det tilspissede forholdet mellom de to vetomaktene USA og Sovjetunionen vanskeliggjorde samarbeid. Hele 279 ganger ble det lagt ned veto i Sikkerhetsrådet, og det ble under Den kalde krigens fire tiår kun igangsatt 13 operasjoner. Til sammenlikning ble det startet hele 35 operasjoner bare de første ti årene etter Den kalde krigens slutt. Fokuset for operasjonene under Den kalde krigen var fredsbevaring, noe som fordret en fredsavtale eller våpenhvile å overvåke, og at partene godtok tilstedeværelsen av FNs styrker gjennom en formell anmodning fra det aktuelle landet. Likevel var det slik at selv de gangene Sikkerhetsrådet kom til enighet, var mandatet ofte så begrenset at oppdragene ikke nødvendigvis kunne løses på den mest effektive måten. Til sammenligning hadde FNs operasjoner etter Den kalde krigens slutt et mye mer variert spekter av oppgaver, som blant annet beskyttelse av territorium, personer og nødhjelp, overvåkning av demobilisering, nedrustning, politiovervåkning av demilitariserte områder, overvåkning og gjennomføring av valg, og bistand til etablering av styresmakter.

Humanitær sikkerhet

Man kan si at Vesten vant den ideologiske kampen under Den kalde krigen, noe som underbygges av at de tidligere sovjetstatene var raskt ute med å søke om medlemskap i både NATO og EU etter murens fall. Denne «ideologiske seieren» innebar også en sterk overbevisning om liberale, demokratiske prinsipper. Dessuten åpnet den for en mer ambisiøs håndhevelse av FNs menneskerettighetserklæring, samt en diskusjon om man hadde lov til å gripe inn i stater der grunnleggende menneskerettigheter var satt til side.

Prinsippet med ikke-innblanding i andre staters indre anliggende har kommet under press etter Den kalde krigens slutt, særlig fordi den også markerte et skifte i fokus fra mellomstatlige konflikter til borgerkriger. Med dette skiftet fikk man også en endret forståelse av de klassiske prinsippene, og statenes suverenitet ble nå sett på som et ansvar ikke en rett. I lys av dette ble fokus flyttet fra statens sikkerhet til humanitær sikkerhet, noe som i stor grad har åpnet opp for langt flere internasjonale operasjoner av forskjellig art både i regi av FN, NATO og EU.

En av fordelene med å gjennomføre internasjonale operasjonen under fanen til en internasjonal organisasjon, er at legitimiteten til operasjonen økes og sjansen for at land intervenerer i andre staters indre anliggende basert på egne nasjonale interesser reduseres. Folkemordet i Rwanda i 1994, og den manglende evnen til det internasjonale samfunnet å forhindre eller håndtere dette, er for mange et bevis på at skiftet fra staters sikkerhet til humanitær sikkerhet nok ikke har vært absolutt. Likevel kan inngripen i Kosovo bare fem år senere uten FN-mandat likevel vitne om at et slikt skifte kan ha funnet sted etter Den kalde krigens slutt.

Utfordringer

Slutten på Den kalde krigen har uten tvil ført til et endret sikkerhetspolitisk klima der internasjonale operasjoner hører til «business as usual», men det er fortsatt slik at det ikke alltid går lett for seg. En av de største begrensningene på sikkerhetspolitiske samarbeid gjennom internasjonale fora er at beslutningsreglene stort sett går ut på konsensus, hvor det enkelte medlemsland har vetorett. I både EU og NATO må alle medlemslandene være enige, mens vedtak i FNs sikkerhetsråd krevet ni av femten positive stemmer, samt at ingen av de fem faste medlemmene bruker vetoretten. Å få til enighet er ikke alltid så lett, særlig når det er snakk om sikkerhetspolitikk. Medlemmene har ulik historie, forskjellige geopolitiske utfordringer og ofte er det vanskelig å bli enig om hva som er best å gjøre.

Det er også helt tydelig at slett ikke alle stater er enige i at prinsippet om staters absolutte suverenitet kan settes til side, og at det kan være både en rett og en plikt for det internasjonale samfunnet å gripe inn. Selv om det er mye som skiller Kina og Russland, er det også mye som forener dem når det gjelder realpolitiske verdier. Dette har kanskje aller best kommet til syne i FNs sikkerhetsråd, der de to landene ved flere anledninger har brukt vetoretten for å unngå inngripen i andre staters indre anliggende. Kina og Russland hadde nok ikke helt sett for seg konsekvensene av ikke å stemme over Libya-spørsmålet og operasjonen der FN for første gang godkjente bruk av militærmakt på humanitært grunnlag mot ønskene til en fungerende stat.

Selv om operasjonen i Libya ved første øyekast ser ut til å være selve beviset på at det har vært en skifte i tankegangen for internasjonalt sikkerhetspolitisk samarbeid, er det likevel flere forhold som taler imot. For eksempel var det få land som bidro til operasjonen, selv blant NATO-medlemmene. I tillegg overgikk de militære midlene brukt i operasjonen det som kanskje var nødvendig for å avverge massakren i Benghazi, noe som har fått NATOs kritikere til å stille spørsmålstegn ved om det humanitære argumentet ble brukt som et skalkeskjul for å få til en regimeendring i landet. I tillegg var det ingen reell vilje blant de deltakende landene til å risikere tap av egne soldater, noe som førte til en luftoperasjon og ingen soldater på bakken for å gi humanitær hjelp. Det har også vært liten vilje i det internasjonale samfunnet for videre engasjement i Libya etter regimets fall, selv om den humanitære situasjonen fortsatt er prekær.

Denne tvilen om motivene for operasjonen i Libya har nok i stor grad bidratt til den fastlåste situasjon over borgerkrigen i Syria, der det ennå ikke har vært mulig å få til en enighet om en internasjonal operasjon, utover utfraktning av kjemiske våpen. Uenighet mellom stormaktene om i hvor stor grad prinsippet om ikke-innblanding i andres indre anliggende kan tøyles, ser ut til å være hovedårsaken til uenighet.

 

Les mer om ulike internasjonale organisasjoner

Gå til vår samleside for internasjonale organisasjoner her.

Folk og Forsvars temahefte om internasjonalt sikkerhetspolitisk samarbeid

Introduksjon til De forente nasjoner (FN)

Introduksjon til North Atlantic Treaty Organisation (NATO)

Introduksjon til Den europeiske union (EU)

Introduksjon til Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE)

Introduksjon til Europarådet

Introduksjon til Den arabiske liga (LAS)

Introduksjon til Den afrikanske union (AU)

Introduksjon til Collective Security Treaty Organization (CSTO)

Print Friendly, PDF & Email