Indonesia: Forent i mangfold?

Indonesias offisielle motto er «forent i mangfold» – passende nok siden det er blant de landene med størst etnisk mangfold i verden. Likevel har de sentrale myndighetene i Jakarta konstant måtte kjempe for å holde landets 17 000 øyer samlet, helt siden landets selvstendighet i 1949.

Av Hannah Raake

Kart over øyriket Indonesia. Foto: Peter Fitzgerald.

Øyriket Indonesia er et lappeteppe av ulike språk, religioner og kulturer som følge av både innvandring, og at noen av øyene lenge har vært isolert fra landet for øvrig. Ifølge den siste folketelling fra 2010, er det over 1300 forskjellige etniske grupper og undergrupper i landet. Også innen religion er mangfoldet stort. Selv om over 87 % av befolkningen er muslimer, finnes det store grupper kristne, hinduister og buddhister, samt mange andre lokale, tradisjonelle religioner. I tillegg snakkes det flere hundre forskjellige språk i landet. Selv om Indonesias mangfold står sentralt i landets historie og stolthet, har likevel de kompliserte etniske, kulturelle og religiøse mønstrene gitt grobunn for ønsker om løsrivelse og selvstendighet. I løpet av Indonesias historie som selvstendig land, har det særlig vært tre regioner som har vært, og fortsetter å være, årsak til ustabilitet og væpnet konflikt.

Øst-Timor

Øst-Timor var lenge et av Indonesias mest betente konfliktområder. Til forskjell fra resten av Indonesia, har Øst-Timor vært en portugisisk koloni, og ikke nederlandsk. Området skiller seg derfor kulturelt fra Indonesia ved at flertallet av befolkningen er katolikker og snakker et eget språk kalt tetun. Øst-Timors historie som en del av Indonesia, startet da indonesiske myndigheter okkuperte området i 1975, like etter at Øst-Timor hadde erklærte seg selvstendig fra Portugal. Indonesiske myndigheter fryktet på dette tidspunktet at de kunne få en kommunistisk nabo. Kommunismen hadde spredt seg til flere av Indonesias naboland på midten av 70-tallet. I tillegg fryktet de at Øst-Timors selvstendighet kunne destabilisere det indonesiske øyriket. Omkring 200 000 omkom i kamper og massakre under den brutale invasjonen. Årene under indonesisk styre var preget av utstrakt brutalitet og undertrykkelse. I løpet av de første par årene av Indonesias okkupasjon, antas det at omkring 100 000 døde som følge av at den væpnede motstanden ble nedkjempet, og sivile i interneringsleire døde av sult.

Indonesias holdning overfor Øst-Timor fikk en brå vending i 1998 da landet ble rammet av Den asiatiske finanskrisen. Dette førte til massive demokratidemonstrasjoner over hele landet. Landets mektige president Haji Mohamed Suharto, som hadde sittet ved makten i 30 år, endte opp med å trekke seg og i hans sted kom president Jusuf Habibie som var langt mer åpen for østtimorsk selvstendighet. I 1999 annonserte Habibie at dersom det østtimorske folk valgte selvstendighet framfor selvstyre under Indonesia i en folkeavstemning, så skulle de få det. I august 1999 ble folkeavstemningen avholdt, og resultatet var et overveldende flertall for et selvstendig Øst-Timor. Gleden ble imidlertid kortvarig da indonesisk-støttede militsgrupper igangsatte en voldelig kampanje mot sivilbefolkningen som reaksjon på folkeavstemningen. I løpet av de tre ukene det tok før en australsk-ledet internasjonal styrke fikk slutt på volden, ble landet påført stor skade: 2600 mennesker ble drept, 30 000 ble fordrevet og 250 000 ble tvangsforflyttet til Vest-Timor. I tillegg hadde de indonesisk-støttede gruppene brent ned byer og landsbyer og ødelagt kritisk infrastruktur.

Øst-Timor ble satt under FN-administrasjon, før de første frie valgene fant sted i mai 2002. Uavhengigheten fra Indonesia var da et faktum. Til tross for den konfliktfylte forhistorien, har landene et relativt godt forhold i dag.

Aceh

Kvinnelige soldater holder opp flagget til Free Aceh Movement. Foto: Ministry of Defense of the Republic of Indonesia.

På nordspissen av øyen Sumatra ligger Aceh, som også lenge var blant Indonesias mest konfliktfylte områder. Fra 1970-tallet og fram til 2005, kjempet nemlig gruppen Free Aceh Movement (GAM) for en selvstendig islamistisk stat i Aceh. Denne regionen har lenge hatt en distinkt egenart knyttet til både kultur og religion. Dette har sitt opphav i at Acehs strategiske plassering i Malakkastredet har gitt området en tettere tilknytning til Malaysia og islam enn andre indonesiske regioner. I tillegg til dette, har GAM hevdet at regionen ble ulovlig overført til Indonesia etter at Nederland trakk seg ut som kolonimakt. Det er denne historiske uretten gruppen ønsket å omgjøre. Ikke alle er enige i GAMs påstand om at Acehs innlemmelse i Indonesia var ulovlig. Likevel er det få som bestrider at handlingene til indonesiske myndigheter i etterkant er en viktig årsak til at GAM fikk stor oppslutning i regionen.

For det første har innbyggerne i Aceh følt seg sviktet av myndighetene i spørsmålet om selvstyre. Da regionen ble innlemmet i Indonesia, var dette nemlig under løfte om at Aceh ville ha stor grad av selvstyre og at islamske prinsipper skulle få stå sterkt. Denne særegne statusen ble imidlertid raskt omgjort. Følelsen av svik ble forverret av at det i årene etter innlemmelsen i Indonesia var en stor tilstrømming av ikke-acehnesiske, ikke-muslimske arbeidere til regionen, i tillegg til store militære styrker. Sistnevnte skulle sikre nasjonale økonomiske interesser samt forhindre framveksten av opposisjonelle grupper. Motviljen til den indonesiske staten ble heller ikke bedret av at Acehs verdifulle olje- og gassressurser ble utnyttet av myndighetene uten at dette kom de lokale til gode. Scenen var dermed satt for en blodig konflikt mellom separatistgrupper og myndighetene som tiltok i styrke fra 1970-tallet. På 1980-tallet fikk GAM tilført nytt liv da gruppen sikret seg støtte fra den libyske diktatoren Muammar al-Gaddafi, og i 1989 igangsatte myndighetene en storskala operasjon for å motkjempe opprørerne. Konflikten antas å ha tatt livet av omkring 15 000 mennesker. I 2006 ble myndighetene og GAM-opprørerne endelig enige om en fredsavtale der opprørerne oppga sitt ønske om selvstendighet til fordel for lokalt selvstyre. Etter fredsavtalen har regionen vært fredelig, men Aceh sliter med dårlig økonomisk utvikling og har en av de høyeste fattigdomsratene i landet.

Papua

Den indonesiske delen av øyen Ny-Guinea, kalt Papua, er i dag den regionen som byr på størst problemer for indonesiske myndigheter. Til tross for at denne provinsen ikke var blant de Nederland oppga til indonesisk suverenitet i 1949, erklærte presidenten i Indonesia likevel området for indonesisk i 1962. Dette førte til væpnede sammenstøt mellom indonesiske og nederlandske styrker. Nederland ble imidlertid kraftig presset internasjonalt til å oppgi sin kontroll over området, og i 1963 ble Papua overlatt til Indonesia. Etter en svært omdiskutert folkeavstemning i 1969 ble Papua gjort til en indonesisk provins. Siden da har geriljagruppen Free Papua Movement (OPM) kjempet for provinsens uavhengighet.

110 mennesker har i 2019 blitt arrestert for å ha heist dette flagget, som regnes for å være det papuanske nasjonalflagget. Foto: Flickr/Iussqueittt.

Papuanerne er etnisk svært forskjellig fra resten av befolkningen i Indonesia, og har mer til felles med blant annet folkegruppene på Papua Ny Guinea, Solomonøyene og Fiji. I tillegg er kristendommen den største religionen i regionen, ikke islam som er den dominerende religionen i resten av Indonesia. Papuanernes misnøye med indonesiske myndigheter har imidlertid sitt opphav i at øyens beboere aldri ble konsultert da deres framtid ble avgjort – verken i 1963 da Nederland forlot området, eller i folkeavstemningen i 1969, der kun håndplukkede kandidater fikk stemme under sterke føringer fra myndighetene. I tillegg til det, har tiden under indonesisk styre vært lite tillitsvekkende. Indonesiske myndigheter er blant annet anklaget for en rekke grove menneskerettighetsforbrytelser. Disse inkluderer massedrap på papuanere som var anklaget for å støtte separatister, samt drap på sentrale ledere i området. Dette har gitt næring til deres ønske om selvstendighet. Mange mener at Indonesias politikk overfor Papua utgjør en form for kolonisering, der de innfødte står overfor rasemessig og religiøs diskriminering, samt marginalisering og undertrykkelse. Senest i august 2019 brøt det ut massedemonstrasjoner på Papua etter rapporter om at politiet hadde trakassert og kommet med rasistiske utsagn overfor studenter i regionen. Til tross for at Papua er blant de mest ressursrike områdene i verden – med blant annet store forekomster av gull, sølv og naturgass – forblir papuanere en av de fattigste gruppene i Indonesia ettersom myndighetene har latt utenlandskere selskaper hente ut de verdifulle ressursene. I likhet med Aceh, har også papuanere sett seg lei av økt tilstrømning av indonesere fra de andre øyene, særlig Java, og at det er disse som innehar de viktigste administrative og politiske vervene på øyen.

Da Øst-Timor fikk sin selvstendighet på starten av 2000-tallet, ga dette ny giv til geriljagruppen OPM, som ønsker en ny folkeavstemning om områdets tilhørighet til Indonesia. Etter erfaringen fra Øst-Timor, er dette imidlertid ikke noe indonesiske myndigheter er villig til å gjennomføre. Papua er derfor fremdeles offer for væpnede sammenstøt mellom myndighetene og separatistene. Som følge av demonstrasjonene i august 2019, har myndighetene slått hardt ned på ikke bare papuanere, men alle som sympatiserer med deres kamp. I desember 2019 ble 110 mennesker arrestert for å ha heist det papuanske nasjonalflagget, og 20 ble siktet for forræderi. Indonesiske myndigheter har slått klart fast at Papua er en integrert del av Indonesia, og lite tyder derfor på at intensiteten i denne konflikten vil dempes med det første.

Foruten Øst-Timor, har de indonesiske myndighetene klart å holde landets 17 000 øyer samlet gjennom tiår med opprør og ønske om selvstendighet. Det er likevel liten tvil om at det nasjonale mottoet «forent i mangfold» ikke klinger like godt på alle landets øyer, og spørsmål blir derfor om myndighetene vil måtte vedgå større grad av selvstyre til flere av landets regioner for å sikre Indonesias enhet også i framtiden.

Publisert: 29.01.2020
Print Friendly, PDF & Email