Hvorfor er det protesterer i Bulgaria?

Sommeren 2020 var de fleste land preget av bekymringer for korona-pandemien. I Bulgaria var dette imidlertid også sommeren protestene mot regjeringen virkelig tok til.

Av Kathinka Louise Rinvik Bratberg

Sommeren 2020 begynte de største demonstrasjonene mot regjeringen i Bulgaria på flere tiår. Misnøyen med måten landet styres på er stor, og listen med klagesaker lang. Korrupsjon, oligarker med altfor mye makt og innflytelse, massiv og overdreven utbygging langs kysten, begrenset frihet for media og miljøproblemer er bare noen av elementene som det protesteres mot. Kravet er at regjeringen går av og at det skrives ut nyvalg.

Svakt demokrati – arven fra sovjettiden

Under Den andre verdenskrig erklærte Bulgaria seg nøytralt, men hellet likevel stadig mer mot aksemaktene, og ble invadert av Sovjetunionen i 1944. Planøkonomi, med fokus på industrialisering og tvangskollektivisering av jordbruket fulgte. Todor Sjivkov kom til makten i 1962 og ettpartistaten Bulgaria var et av de mest trofaste medlemmene av Sovjetunionen.

Med oppløsningen av Sovjetunionen opphørte også kommunistregimet i Bulgaria, og det første frie demokratiske valget ble avholdt i 1990. Bulgaria er i dag en parlamentarisk-, demokratisk republikk. Den reelle politiske makten ligger imidlertid hos regjeringen og statsministeren.

Siden kommunismens fall har bulgarsk politikk vært preget av uro og flere partier og allianser har sittet ved makten. Leveforholdene var fortsatt vanskelige etter den lange kommunisttiden, og 90-årene var preget av streiker og demonstrasjoner. I 1996 brøt banksystemet sammen og i samarbeid med det internasjonale samfunnet ble det iverksatt drastiske tiltak for å få økonomien under kontroll.

I 2007 ble landet tatt opp i EU, og selv om overgangen til markedsøkonomi har vært tøff, bedret økonomien seg noe. Likevel regnes Bulgaria som et av de fattigste landene i Europa, med store utfordringer knyttet til organisert kriminalitet, høy arbeidsledighet og lav levestandard med utbredt fattigdom. Dette har blant annet bidratt til en negativ befolkningsvekst siden kommunismens fall.

Rundt én million bulgarere har forlatt landet etter kommunismenes fall. De fleste har vært høyt kvalifiserte arbeidere med høy utdannelse, og denne hjerneflukten har ikke bidratt til å få landet på rett kurs.

Befolkningsutvikling i Bulgaria. Foto: Wikimedia Commons

Oligarkenes posisjon

Oligarki er en styreform der den politiske makten er samlet hos en liten gruppe mennesker, såkalte oligarker. Disse er gjerne velstående, og styrer basert på egeninteresser. I dag snakker man gjerne om oligarker i forbindelse med noen utvalgte mektige familier som nyter en stor grad av politisk innflytelse i Russland og andre østeuropeiske land. Det er ikke nødvendigvis slik at oligarkene selv innehar politiske verv, men «trekker i trådene» bak scenen. I et demokrati blir dette særlig problematisk ettersom de ikke er valgt av folket.

En bølge av private bulgarske og internasjonale aktører gikk inn i mediebransjen i Bulgaria etter kommunismens fall under påskudd å sikre mangfold. Samtidig ble imidlertid sterke bånd knyttet mellom disse lokale elitefamiliene og politikere. Oligarkenes private interesser påvirker beslutningstakerne og hemmer den demokratiske utviklingen i landet.

En av de mest kjente eksemplene er Deylan Peevski, bulgarsk politiker og representant i nasjonalforsamlingen. Han eier, sammen med sin mor Irina Krasteva, New Bulgarian Media Group som kontrollerer de tre største avisene i landet; dagsavisen Monitor, tabloidavisen Telegraph og ukesmagasinet Politika. Disse avisene støtter sterkt opp om den sittende regjeringen – uansett hvilke parti(er) det måtte være, og er harde kritikere av enhver opposisjon. Dette understreker deres vilje til å støtte hvemsomhelst, bare de får betalt for det. Statsminister Borisov skal ifølge lekkede samtaler ha lovet økonomisk støtte til mediegruppen dersom de fortsatte å støtte opp om regjeringen.

Korrupsjon

Oligarkenes posisjon i Bulgaria henger dermed tett sammen med et annet stort problem: korrupsjon. Tretten år etter at landet ble medlem av EU, er Bulgaria det mest korrupte landet i Europa ifølge Transparency International.

Til tross for at kampen mot korrupsjon har stått øverst på agendaen til samtlige regjeringer siden 1990, viste en rapport fra Europakommisjonen i 2015 at nesten ingen tiltak faktisk var iverksatt. Samtidig er det åpenbart at mange bulgarske politikere selv er korrupte, og det har vært flere skandaler knyttet til bestikkelser, påvirkning av handelsavtaler, stemmekjøping og underskudd.

Europarådet har ved flere anledninger uttrykt bekymring over landets mangel på en uavhengig justissektor og en økende trend i politisk påvirkning. Korrupsjon påvirker også landets økonomi, som er blant de svakeste i Europa. Som et resultat av økonomisk vanstyre har EU fryst milliarder av euro og utenlandske investorer har trukket seg ut. Det anslås at omtrent 22 prosent av landets BNP går tapt i korrupsjon hvert år.

Ifølge Reportere uten landegrenser har korrupsjonen også hatt stor påvirkning på landets medier. Da Bulgaria ble medlem av EU i 2007 ble landet rangert som nummer 35 på Pressefrihetsindeksen, til sammenligning er det samme score som Frankrike. Siden den gang har Bulgaria falt til en 111 plass, langt unner de andre EU-medlemmene. Så mange som 90 prosent av bulgarske journalister har ifølge Association of European Journalists rapportert om hyppig innblanding i arbeidet sitt.

Protestene 2020

Dette er ikke første gagn det protesteres utenfor parlamentet i Sofia, Bulgaria. Her fra protester i 2013. Foto: Jens Best/Flickr

I lys av dette startet protestene spontant i begynnelsen av juli som et resultat av en stadig økende frustrasjon i befolkning. Myndighetenes respons på den pågående korona-pandemien har også vært mangelfull, noe som har forstekt befolkningens misnøye med det korrupte myndighetsapparatet.

I tillegg ønsker demonstrantene å reformere det de ser på som et politisert rettssystem og å stanse et nytt lovforslag som tolkes som et første steg mot kontroll over sivilsamfunnsorganisasjoner gjennom å kontrollere finansieringen. Bulgarske NGO-representanter mener loven kopierer den omstridte NGO-loven fra Ungarn.

Det siste strået ble likevel et raid hos president Rumen Radev av sikkerhetspolitiet. Radev har vært en høylytt kritiker av det konservative partiets kontakter til oligarkene og landets utbredte korrupsjon. Befolkningen har tatt til gatene dag og natt siden den 9. juli og krever at statsministeren og sjefen for påtalemyndighetene går av. Hovedvekten av demonstrasjonene er i Bulgarias hovedstad Sofia, men også i mindre byer er det protester og veiblokader.

I løpet av juli måtte tre ministre – finans, økonomi og innenriks – gå som følge av deres påståtte tilknytning til oligarken og politikeren Deylan Peevski. Deres avgang var imidlertid ikke nok til å dempe demonstrasjonene.

Steile fronter

Statsminister i Bulgaria Boïko Borissov. Foto: European People’s Party

Boïko Borissovs sentrum-høyre parti GERB har i mange år støttet opp om folks frykt om at det eneste alternativet er det Det bulgarske sosialistpartiet, arvtakeren til det gamle kommunistregimet. Flere bulgarere mener imidlertid at myndighetene i dag har fått en stadig mer mafialignende struktur, og at endring er absolutt nødvendig.

I begynnelsen av august sa statsminister Borissov at han kunne trekke seg, men kun dersom hans flertallregjering fikk bli sittende til neste valg i mars 2021. Demonstrantene så imidlertid ikke ut til å synes dette var tilstrekkelig. I etterkant av dette tyder mye på at regjeringen endret sin tilnærming til demonstrantene. Flere raid og arrestasjoner ble gjennomført og bøter skrevet ut for ordensforstyrrelse.

Det er lite som tyder på at demonstrantene vil gi seg. Det gjenstår å se om de vil lykkes med å presse frem nyvalg, men veien videre vil uansett være lang å gå. Mange tiår med fastgrodd politisk vanstyre vil være vanskelig å omgjøre. Politiske institusjoner vil måtte bygges opp på nytt, noe som kun vil kunne gjøres med stor innsats og støtte fra EU andre internasjonale aktører. EU har imidlertid hendene fulle med Brexit og koronapandemien og det er usikkert hvor mye de vil kunne bidra med.

Enn så lenge står fortsatt oligarkene på sidelinjen og trekker i trådene. Det er liten tvil om at Bulgarias fremtid avhenger av et kraftig oppgjør med mange tiår med politisk ukultur.

Publisert 11. august 2020
Print Friendly, PDF & Email