Hvor går Tyrkia?

Tyrkias president Recep Tayyip Erdoğan. Foto: Wikimedia Commons.

I 2019 trer de vedtatte grunnlovsendringene i kraft, og presidentens makt i Tyrkia blir betydelig styrket. Samtidig er Tyrkia preget av krigen i nabolaget, rundt to millioner syriske flyktninger og skiftende forhold til stormaktene. Et offensivt Russland er på frierferd, mens NATO og Vesten ser med bekymring på den inngåtte innkjøpsavtalen for avanserte, russiske rakettsystemer. 

Av: Monica K. Mattsson Kämpe

I fjor vår lyktes Tyrkias president Recep Tayyip Erdoğan, med knapt flertall, å få folkets støtte til en grunnlovsendring som overfører betydelig utøvende makt til presidentembetet. Endringene vil tre i kraft ved årsskiftet, og med det nye systemet kan Erdoğan i teorien se fram mot ytterligere ti år (to perioder à fem år) ved makten. Fra tidligere å ha hatt en mer seremoniell rolle, kan presidenten med dette bl.a. utnevne ministre og innta rollen som regjeringssjef. Han får nå også en tydeligere partipolitisk profil, og kan ha ledervervet i et politisk parti. Statsministerembetet avskaffes, og nasjonalforsamlingen får svekket makt. Det juridiske systemet havner også i større grad under presidentiell kontroll, da presidenten nå får fullmakt til å utnevne høyesterettsdommere. Og det tyrkiske rettssystemet vil ha nok å gjøre. Fortsatt sitter rundt 40 000 fengslet etter de store utrenskningene i forsvar, politi, byråkrati og akademia, som fulgte av kuppforsøket i 2016. Mange av dem venter fortsatt på rettsak og dom, selv om unntakstilstanden ble opphevet etter valget i juni i år.

Tyrkia har utfordringer på flere fronter. Som nærmeste nabo til et krigsherjet Syria, har landet flere ganger trukket veksler på sitt alliansemedlemskap i NATO, gjennom å be om artikkel IV-konsultasjoner. Dette har blant annet ført til utplassering av luftvernbatterier langs den tyrkiske grensen. Men forholdet til NATO er også anstrengt. De tyrkiske luft- og bakkeoperasjonene inne på syrisk territorium fra januar og fram mot vårparten i år, skapte uro. Den kurdiske YPG-militsen samarbeider tett med en del andre NATO-land i kampen mot IS. Særlig USA har trent og utstyrt denne militsen, som nå havnet i regelrette kamphandlinger mot tyrkiske styrker. Tyrkia frykter at det kurdiske nærværet langs den tyrkiske grensen vil legge til rette for territorielle krav også mot Tyrkia. Kurderne, som totalt teller 25-30 millioner mennesker, regnes ofte som verdens største etniske gruppe uten noen egen nasjonalstat. I Tyrkia regnes rundt 15-18% av befolkningen for å være av kurdisk herkomst. Tyrkia lyktes etter hvert å gjenerobre den såkalte Afrin-provinsen fra de kurdiske styrkene. President Erdoğan har flere ganger uttrykt klar misnøye med NATOs manglende støtte i hans kamp med YPG-militsen.

Forholdet til Russland ser imidlertid stadig ut til å bli tettere. Etter en isfront i 2015, da Tyrkia skjøt ned et russisk jagerfly, er nå forbindelsene bedre enn noensinne. Den regionale stormakten Iran er også en del av den nye trioen, og de tre statslederne har møttes til hele tre toppmøter for å diskutere Syria-spørsmålet. Senest møttes de i Teheran i september. Mens Iran og Russland lenge har vært tydelige på at de støttet Assad-regimet, har Tyrkia vært mer tilbakeholden. Riktignok støtter de ikke de kurdiske delene av opprørsbevegelsen, men de har åpent støttet bl.a. Den frie syriske armé og en del av de turkmenske opprørerne. Nå kan dette være i endring.

Også økonomisk knytter Tyrkia tettere bånd til Russland. Den 19. november møttes Erdoğan og Putin igjen, for å markere ferdigstillelsen av den store gassrørledningen TurkStream. Det første løpet er beregnet på det tyrkiske markedet, og antas å kunne begynne å levere russisk naturgass mot slutten av 2019. Tidligere i år startet også Russland byggingen av Tyrkias første atomkraftverk, Akkuyu Nuclear Power Plant. Kraftverket antas å komme i drift i 2023. Under åpningen av TurkStream anslo Putin at det bilaterale handelsvolumet mellom Russland og Tyrkia ville komme opp i 100 milliarder dollar.

Også forsvarsindustrielt vender Tyrkia blikket mot Russland. Landet har lenge vært på utkikk etter et luftvernrakettsystem, og valget har falt på S-400 fra den russiske våpenprodusenten GSKB Almaz-Antej. Dette møtes med skepsis fra mange av Tyrkias NATO-allierte. Innenfor alliansen kobles ofte våpensystemer på hverandre, og man er blant annet usikker på om man kan ivareta informasjonssikkerheten til alliansen om man gjør dette med et russisk system. Det er imidlertid heller ikke sikkert at Tyrkia selv ønsker noen integrering med øvrige NATO-systemer. Men valget av rakettsystem og det nære forholdet til Russland kan også få andre konsekvenser. Tyrkia skulle kjøpe hele 116 F-35 jagerfly fra USA. Nå er det stor usikkerhet rundt denne avtalen. Før sommeren stemte senatet for å stoppe salget, dersom S-400 avtalen blir gjennomført. Dette skal også støttes av den amerikanske presidenten. Begrunnelsen er frykten for at spesifikasjonene til det høyteknologiske jagerflyet også havner på russiske hender. Mye tyder altså på at Tyrkia står ved et veiskille – vil Erdoğan se til øst eller vest for den videre ferden?