Hva vet du om NATO?

NATO blir ofte sett på som et stort og USA-dominert militært maskineri, som settes inn i konflikter der det passer. Mange tror også at det er generalsekretær Jens Stoltenberg som er sjefen over NATO. Men visste du at NATO først og fremst er en politisk allianse bestående av 29 selvstendige stater, som alle må være enige før NATO kan fatte noen som helst avgjørelser?

Av Monica K. Mattsson Kämpe

Utenriksministermøte i Det nordatlantiske råd 4.-5. desember 2018. Foto: NATO.

Det er mange myter rundt NATO. En av dem er at det er USA som styrer alliansen. USA er verdens største militærmakt, og har naturlig nok stor tyngde i diskusjonene. Men med Montenegros inntog i fjor sommer, har NATO nå 29 medlemsland. Alle avgjørelser må fattes med konsensus, altså enstemmighet. Det holder at ett av medlemslandene sier nei, enten det gjelder nye medlemmer, nye operasjoner, politiske dokumenter eller hva det måtte være, før avgjørelsen blir stoppet. De fleste medlemsland ønsker selvfølgelig å søke kompromisser og løsninger når uenigheter måtte oppstå. Om det blir for mange prosesser som stoppes, kan det tære på alliansen. Men det er ikke helt uvanlig at det kan dukke opp saker det er uenighet om. Medlemskap til Georgia og Ukraina i 2008, og Irak-krigen i 2003 er eksempler på dette. I det første tilfellet endte det med en spesiell partneravtale for de to landene, og i det andre tilfellet ble det dannet en USA-ledet koalisjon som gikk inn i Irak. Der deltok det en del andre NATO-land i tillegg til land utenfor alliansen, men altså uten deltagelse fra NATO som sådan.

Hva bestemmer Jens?

Generalsekretær Jens Stoltenberg. Foto: NATO.

Generalsekretær Jens Stoltenberg. Foto: NATO.Mange var med rette stolte av å få en norsk generalsekretær i NATO, da Jens Stoltenberg fikk jobben i 2014. Generalsekretæren har en viktig stilling. Han er alliansens ansikt utad, og den daglige lederen av organisasjonen. Men han har ingen makt til å iverksette noen militæroperasjoner, pålegge medlemsstatene høyere forsvarsutgifter eller ta inn nye medlemmer. En av de viktigste oppgavene for generalsekretæren er å koordinere arbeidet i Det nord-atlantiske råd, som er det høyeste organet i NATO. Der sitter alle de 29 medlemsstatene, enten med sin ambassadør (til daglig), statsråder (hovedsakelig forsvars- eller utenriksministre, på ministermøter) eller statsoverhoder (på toppmøter). Det er de som fatter vedtakene i NATO.

Hva med de militære?

NATO er en kollektiv forsvarsallianse, der tanken fra starten i 1949 har vært at medlemslandene øker sin sikkerhet gjennom å stå sammen. Artikkel V er kjernen i dette, som sier at om et av medlemslandene skulle bli angrepet, er det å regne som et angrep på dem alle. Alle medlemslandene (unntatt Island) har sine nasjonale forsvar, og forsvarssjefene i NATO-landene utgjør til sammen den såkalte Militærkomiteen i NATO, og møtes rundt tre ganger i året. Men akkurat som at man har en ambassadør på sivil side som tar seg av Det nord-atlantiske råd til daglig, er det også utpekt en høyere offiser fra hvert medlemsland som deres militære representant til Militærkomiteen. Disse utgjør et faglig, militært råd, som kan komme med anbefalinger til Det nord-atlantiske råd, men som altså ikke har myndighet til å fatte avgjørelser på vegne av NATO. Dette er akkurat det samme som i alle demokratiske land, forsvaret er alltid under politisk kontroll og styring.

NATOS militærmakt

Om NATO-landene er enige om det, og slår sine ressurser sammen, kan de naturligvis til sammen mobilisere en stor militærmakt. Men NATO som sådan har ingen soldater og svært lite utstyr. Alle kapasiteter ligger i medlemsstatenes forsvar. Det betyr at selv om man er enige om å gjøre noe, f.eks. iverksette en militæroperasjon, er det ikke gitt at de nødvendige ressurser er tilgjengelige. Medlemslandene har selvfølgelig råderett over sine egne styrker, og NATO-medlemskapet endrer ikke dette. Landene velger selv om de ønsker å delta i operasjonen, og hva de eventuelt ønsker å delta med. Alle operasjoner starter med en styrkegenereringsprosess, der man sender forespørsler og registrerer tilbud om bidrag fra de ulike medlemslandene, til man har det nødvendige på plass. En av utfordringene man jobber med, er å få fortgang i disse prosessene.

Hvem betaler?

NATO har noen felles budsjetter, som skal dekke på den sivile og den militære organisasjonen, samt enkelte felleskapasiteter. Disse budsjettene dekkes av medlemslandene, etter en fordelingsnøkkel der de store landene betaler mest. USA er den største finansielle bidragsyteren, og dekker drøyt 22 % av NATOs fellesbudsjetter. På de neste plassene kommer Tyskland (14,76 %), Frankrike (10,50

%) og Storbritannia (10,46 %). Norge dekker 1,65 % av disse budsjettene. De største økonomiske bidragene til alliansen er imidlertid indirekte, gjennom å delta i NATOs operasjoner og andre aktiviteter. I alliansen er det nemlig slik at kostnader «ligger der de faller»; det vil si at et land som f.eks. bidrar med soldater, fly eller fartøy i en operasjon, selv dekker kostnadene som dette fører med seg. Dette gjør at noen land bruker mer enn andre. I praksis er det som regel fortsatt de største landene som også dekker de største utgiftene indirekte.

Hva med dette 2 % -målet?

Du kan neppe ha unngått å registrere en pågående debatt om når og hvordan medlemslandene – inkludert Norge – skal nå opp til målet om å bruke 2 % av BNP på forsvarsbudsjetter, som ble vedtatt på NATO-toppmøtet allerede i 2006. Siden har dette målet blitt forsterket på toppmøtet i 2014, og nå sist med Donald Trumps i overkant klare tale på toppmøtene i både 2017 og 2018. Dette henger sammen med NATOs samlede kapasitet, samt byrdefordeling innad i alliansen. USA er et stort land, som også satser sterkt på forsvaret. Av NATOs samlede forsvarsutgifter, står USA alene for rundt 70 % av dem. I og med at NATO er en hovedgarantist for europeisk sikkerhet, er dette vanskelig å svelge for amerikanske skattebetalere. Den samlede økonomien i NATO foruten USA overstiger den amerikanske, men det brukes kun halvparten så mye på forsvar. Det forventes dermed at Europa tar et større ansvar for egen sikkerhet. Målet er allikevel ikke ukomplisert. Det er foreløpig kun fem NATO-land som bruker mer enn 2 %, deriblant relativt små økonomier som Estland og Hellas. Om et økonomisk sterkt land som Tyskland skulle nå opp i 2 %, ville økningen i kroner og øre være formidabel.  Men det økte fokuset på 2 % - målet har kanskje vært med på å snu trenden med stadige kutt, og forsvarsbudsjetter er økende i de fleste europeiske land.

Hvor går NATO videre?

NATO er muligens en av de organisasjonene som har endret seg mest gjennom sin levealder. Fra å være et barn av den kalde krigen, med hovedfokus på å forsvare vestblokken mot et eventuelt angrep østfra, ble 90-tallet preget av operasjonene på Balkan. Etter årtusenskiftet ble fokuset rettet mot terrorisme, med angrepet på USA den 11. september 2001. Afghanistan-operasjonen ISAF ble en hovedoppgave fra 2003-2014. I dag er fokuset igjen vendt hjemover mot nye trusler som kan ramme medlemslandene. Cybersikkerhet og hybrid krigføring er blant temaene på dagsordenen, sammen med forholdet til Russland etter Krim-annekteringen og utviklingen i Midtøsten. Men det er også andre utfordringer. Økonomien skaper som nevnt bekymring. I tillegg er verdifellesskapet under press. Europeiske land utvikler seg i forskjellig retning, tyrkiske offiserer har søkt politisk asyl i andre NATO-land og den amerikanske president Trump skapte uro når han ikke umiddelbart bekreftet den gjensidige sikkerhetsgarantien som ligger i artikkel V. Allikevel er NATO-medlemskapet for de fleste medlemsland en kjerne i egen sikkerhetspolitikk, og sannsynligheten er stor for at alliansen utvikler seg videre også i tiden som kommer.

 

Publisert: 2. januar 2018
Oppdatert: 18. desember 2018