Hva var nazistenes Madagaskarplan?

Det finnes mange grusomheter i studiet av Holocaust og lesningen av nazistenes planer for jødene. Madagaskarplanen tilhører imidlertid en av de merkeligste ideene.

Av Kathinka Louise Rinvik Bratberg

Når vi hører snakk om nazistenes planer for den jødiske befolkningen, går tankene raskt til ghettoer og konsentrasjonsleire.r Detaljerte arkiv med referat, planer, korrespondanse, og dagbøker viser imidlertid at nazistenes ”endelige løsning”, folkemordet på jødene, ikke var en klar plan fra starten av.

flere diskuterte løsninger på det nazistene kalte «jødeproblemet». Denne ledet dem på veien mot en moralsk aksept av «Den endelige løsningen». Madagaskarplanen var en av disse.

Tidlige forsøk

Madagaskar. Foto Wikimedia Commons

Allerede ved århundreskiftet hadde det vært flere planer for å flytte den europeiske jødiske befolkningen. I 1878 foreslo den tyske akademikeren, og antisemitten, Paul de Lagarde at alle de europeiske jødene skulle flyttes til den afrikanske øyen Madagaskar. Dette forslaget ble også fremmet av flere britiske antisemitter, som Henry Hamilton Beamish og Arnold Leese. Sionistbevegelsen vurderte også seriøst forslaget om å lage en egen stat for forfulgte russiske jøder i en bit av Britisk Uganda (dagens Kenya).

Da Det tyske nasjonalsosialistiske arbeiderparti (NSDAP) og Hitler kom til makten i 1933 ønsket de å finne en måte å få den jødiske befolkningen ut av landet på. I august 1933 ble Haavara-avtalen inngått mellom Nazi-Tyskland og de tyske sionistene. Denne åpnet for at tyske jøder som frivillig emigrerte til De palestinske områder ville få beholde noe eiendom i Tyskland.

Planen ble imidlertid sterkt kritisert av flere ledende nazister. Disse mente en stor konsentrasjon av jøder i samme område, og potensielt opprettelsen av en egen jødisk stat, ville medføre en sterkere jødisk befolkning, noe som var ugunstig.

I 1937 igangsatte den polske regjeringen, med bistand fra Frankrike, undersøkelser for å vurdere om Madagaskar virkelig kunne være en god mulighet for en ny jødisk stat. Lederen for undersøkelsene mente at øyen maksimalt kunne ta imot 5000-7000 familier. Gruppens jødiske medlemmer mente maksimalt 500 ville kunne bo der hvis man skulle opprettholde en viss levestandard.

Évian-konferansen

Mot slutten av 1930-tallet var det flere nazister, blant andre Hermann Göring og Joachim von Ribbentrop, som mente at den beste løsningen på «jødeproblemet» ville være å tvangssende dem ut av Europa. Goebbels skrev i sin dagbok den 30. november 1937 at ”jødene må forlate Tyskland, selv Europa. Dette vil ta litt tid, men det vil skje. Føreren (Hitler) vil få det til å skje.”

Hotel Royal i Évian der konferansen i 1938 ble avholdt. Foto: Wikimedia Commons

I 1938 møttes 32 land på en konferanse i den franske byen Évian etter invitasjon fra den amerikanske presidenten Franklin D. Roosevelt. Temaet for konferansen var hva man skulle gjøre med alle jødene som var blitt tvunget til å forlate sine hjem i Tyskland som følge av NSDAPs antisemittiske politikk. Innen 1939 hadde omkring 250 000 av Tysklands totalt 437 000 jøder emigrert.

Ingen av landene til stede kom med noen åpen kritikk mot Tysklands behandling av jødene, og nesten ingen var villige til å ta imot de jødiske flyktningene. Australias representant skal ha uttalt at de ikke hadde et ”raseproblem” og var derfor ikke interessert i å importere ett. Fordi det tilsynelatende ikke ble noen klar løsning på konferansen, fortsatte nazistene å planlegge alternative løsninger som ville fjerne risikoen for at den ariske rasen ble blandet med den jødiske.

En ny mulighet

Hitler og Mussolini diskuterte å sende Europas jøder til Madagaskar. Foto: Wikimedia Commons

Under starten på Den andre verdenskrig fikk Madagaskar en ny rolle. Krigen mot Frankrike gikk mot tysk seier, noe som ga lederen av Jødeavdeling III i Det tyske utenriksministeriet, Franz Rademacher, en idé. Han børstet støv av tidligere tanker om Madagaskar, og foreslo at en av betingelsene for den forestående fredsavtalen skulle være at Frankrike stilte sin koloni Madagaskar til rådighet for Europas jøder.

Planen ble sendt videre til Hitler. Den 18. juni tok han opp planen med Benito Mussolini i forbindelse med generelle diskusjoner om hva som skulle skje med Frankrike etter den forestående seieren. Euforien etter de raske seirene i Europa gjorde nazistene overbevist om at en seier mot Storbritannia også ville komme raskt. Dermed ville også sjøveien til Madagaskar, som går via Det indiske hav, være åpen og klar for transporten av jøder til øyen.

Prosessen ble igangsatt kun et par dager senere. Oppgaven gikk til Reinhard Heydrich som i 1939 hadde fått ansvar for å organisere evakueringen av jøder fra tyskbesatte områder. Adolf Eichmann, som hadde det direkte ansvaret for jødetransporter, ble tatt med i planleggingen og utkastet til det som på tysk ble kalt «Madagaskar Projekt», ble levert allerede den 15. august 1940.

Madagaskarplanen

Grundigere undersøkelser av øyens beskaffenhet viste at den økonomiske situasjonen var dårlig, og at den neppe ville takle et stort antall immigranter. Blant annet fantes det bare 600 kilometer med jernbanespor. Dette var imidlertid ikke store problemer for nazistene, for det var ikke snakk om å etablere en jødisk nasjonalstat på øyen, men en enorm ghetto.

Det som ble kjent som Madagaskarplanen gikk ut på at totalt fire million jøder, fordelt på fire år, skulle sendes til Madagaskar og fratas sitt statsborgerskap ved ankomst. Øyen skulle styres som en politistat under SS-styre, og planen la til grunn at mange ville miste livet som følge av harde levekår. Flere ledende nazister støttet planen, og før den ble forkastet ble planene for den senere Warszawaghettoen satt på vent fordi den ikke ble ansett som nødvendig.

De detaljerte arkivene til nazistene har gjort det mulig å studere planleggingen av Madagaskarplanen og det er ingen tvil om at den ble tatt svært alvorlig på det høyeste nivå av nazister. Planen ble imidlertid aldri iverksatt. Årsakene var delvis at krigen til sjøs, og Tysklands tap i kampen om Storbritannia, umuliggjorde selve transporten til øyen. I tillegg satte krigen mot Sovjetunionen fortgang i nazistenes ønske om å løse «jødeproblemet» en gang for alle – også kjent som Den endelige løsning vedtatt på Wannsee-konferansen i januar 1942.

Planens betydning for Den endelige løsning

Madagaskarplanen kan i ettertid bli sett på som et merkelig påfunn og en ”morsom” anekdote blant den ellers svært dystre Holocaust-litteraturen. Likevel er det viktig å merke seg at planen anses som et svært viktig psykologisk steg på vei mot Den endelige løsning og folkemordet som kostet omkrig seks millioner jøder livet.

Folkemord er en prosess med flere ledd. Et av de første stegene på vei mot folkemord er dehumanisering og diskriminering slik at ”fienden” mister sin status som likeverdig eller til og med som menneske. Dette bidrar også til å gjøre det psykologisk lettere for overgriperne å utføre folkemordet. Videre vil prosessen være preget av stadig flere terskler som krysses – tiltakene blir gradvis mer og mer ekstreme.

For nazistene kan dette eksemplifiseres gjennom de ulike planene de la for å fjerne jødene fra landet. Først var tanken at jødene måtte ut av Tyskland, så ut av tyskokkuperte områder. Senere ble det viktig at de forlot hele Europa for å ”holde den ariske rasen ren”. Når ideen om at de kunne sendes til Madagaskar ble allment akseptert av nazistene, var veien kort til å være likegyldige til om de overlevde på øyen eller ikke. Da planen så ble skrinlagt, var tanken om å deportere jødene allerede akseptert. De ble derfor sendt til konsentrasjonsleirer. Her ble de som var i stand til det utnyttet som arbeidskraft som erstatning for tyskerne som ble brukt i militæret, og de andre ble tatt livet av. Videre var veien kort til å akseptere at målet ikke bare var å forflytte dem, men ta livet av så mange som mulig raskest mulig.

Det kan også være verdt å merke seg at flere Holocaustfornektere bruker Madagaskarplanen som ”bevis” på at Holocaust ikke fant sted. De mener den beviser at nazistene ikke ønsket å ta livet av jødene, men heller ville forflytte dem til en øy som allerede lenge før Hitler kom til makten hadde blitt diskutert til det formål.

Les mer om den politiske situasjonen på Madagaskar.

Publisert 10. juni 2020
Print Friendly, PDF & Email