Hva skjer i Sudan?

Sudan var Afrikas største land inntil den sørlige delen brøt ut og dannet en ny stat, Sør-Sudan, i 2011. Sudan har i dag ca. 41 millioner innbyggere, hvorav to millioner av dem er på flukt innad landet. Befolkningen er i hovedsak muslimer, og sharia-lovene gjelder. Krig, overgrep og sult rammer store deler av landets befolkning.

Av Marit Hernæs
Oppdatert av Iselin Németh Winther

Borgerkrigen i Sudan varte i nærmere 50 år, fra britene trakk seg ut i 1956, med noen fredelige perioder, og handlet i første rekke om selvstyre og rettigheter for befolkningen i det sørlige Sudan, i et land der den nordlige delen i hovedsak er arabere og muslimer, mens befolkningen i sør er afrikanere og kristne. Det er likevel ikke riktig å si at det var dette som førte til krigen. Det handlet i enda større grad om retten til å delta i styring av landet, rett til utvikling og utbygging av områdene i sør, og retten til de store ressursene i sør. Den siste fasen av denne krigen er den som har fått størst internasjonalt engasjement, og som førte til framforhandling av CPA (Comprehensive Peace Agreement) våren 2005. Da avtalen ble undertegnet var det ikke klart hvilken retning utviklingen ville gå: Ville visjonen til Sør-Sudans daværende leder Dr. John Garang om et sekulært og demokratisk «New Sudan» bli resultatet, til beste for alle deler av Sudan – eller ville separatistene i sør vinne fram slik at Sør-Sudan ble et eget land. Vi vet resultatet: 9.juli 2011 ble verdens yngste stat Sør-Sudan et faktum, og Sudan hadde mistet 1/3 av sitt område og var ikke lenger Afrikas største land.

Verdens matvareprogram med forsyninger til regionen Darfur, februar 2014. Foto: Albert Gonzalez Farran/Flickr

Olje
Sudan var naturlig nok svært interessert i å beholde oljeinntektene som hadde fått større og større betydning for økonomien. Det var bare en hake: oljeutvinning skjer i hovedsak i Sør-Sudan. Utskiping av oljen derimot, skjer fra Port Sudan – havnebyen i Sudan. Den eneste måten å frakte oljen dit, er gjennom en rørledning – som da ligger på Sudans side. Gjensidig avhengighet førte til at begge parter var interessert i at fredsavtalen inneholdt en avtale om fordeling av utbyttet av oljeutvinningen. Denne avtalen har i ettertid vist seg å være en katastrofe for Sør-Sudan, som med fallende oljepriser kom i en situasjon der de faktisk tapte på hvert fat olje de produserte! Dette, og andre årsaker, førte til at oljeproduksjonen har falt til et meget lavt nivå – med de økonomiske konsekvenser det har fått for begge land. Begge land har i dag store økonomiske problemer, skyhøy inflasjon, som igjen fører til høyere priser på nødvendige varer for befolkningen, og lønningene strekker ikke til en måneds forbruk. Fattigdommen er skrikende, og økende.

Politisk
Den politiske makteliten er i hovedsak den samme nå som da den kom til makten ved et kupp i 1989. Presidenten, Omar Al Bashir, har vært etterlyst av Den internasjonale domstolen, ICC, siden 2009, uten at dette har vært til særlig hinder for verken maktutøvelse eller reisevirksomhet. Tvert imot er det hevdet at dette har ført til mer støtte til ham fra flere hold. I 2015 ble President Bashir og hans parti NCP gjenvalgt, i et valg som verken var fritt eller rettferdig ifølge en felleserklæring fra USA, Storbritannia og Norge (Troikaen). Resultatet kan heller ikke sies å være overraskende for valg i et land der makten er i få hender, og som kjennetegnes av et udemokratisk styresett. I tiden etter splittelsen med Sør-Sudan har demokratiet fått enda trangere kår, og kontrollen med all virksomhet er tett. Bashir har lovet å gå av som president ved valget i 2020. Om dette overholdes, gjenstår å se.

Politiske arrestasjoner, sensur og forfølgelse hører til dagens orden. Humanitære organisasjoner og FN-organisasjoner er lite velkommen og få er godtatt for arbeid med internt fordrevne og flyktninger – særlig der det trengs mest: i Darfur og der ingen slipper inn, i Nubafjellene. Leger uten grenser har vært nær ved å gi opp innsatsen sin i landet, da de hevder at myndighetene aktivt motarbeider deres forsøk på å hjelpe. I desember 2018 brøt det ut protester i alle de større byene i Sudan. Dette var en reaksjon på regjeringens forslag om å tredoble brødprisene i landet. Det er uenighet om hvor mange som skal være drept i opptøyene, men det er i hvert fall snakk om en titalls personer. Demonstrasjonene har fortsatt inn i 2019, og har utviklet seg til protester mot president Bashir. Dette har ført til at myndighetene har strammet grepet rundt innbyggerne enda hardere; Den 22 februar erklærte regjeringen unntakstilstand i landet, etterfulgt av et forbud mot «uautoriserte» protester bare fire dager etterpå.

Kart over Sudan; oransje = sentrale og nordre stater, grønn = Darfur, rosa = Sør-Kordofan og Blånilen, gul = Abyei og lilla = østfronten. Nubafjellene ligger i Sør-Kordofan. Foto: Wikimedia

Krig
Når man snakker om borgerkrig i Sudan, så er det krigen mellom sør og nord før splittelsen det er snakk om. I realiteten har landet begått alvorlige krigshandlinger og overgrep mot befolkningen i Darfur i mer enn tiår. To områder, Blånilen og Sør-Kordofan, skulle hatt en folkeavtemming om hvilket land de skulle tilhøre i 2011, men denne ble ikke gjennomført, det samme gjelder Abyei. Disse områdene ligger nå under Sudan, noe befolkningen der nekter å akseptere. I 2016 ble imidlertid en fredsavtale skrevet under mellom myndighetene og opprørerne i disse regionene. Som en følge av dette startet det i 2017 en demobilisering i disse områdene. Det er fortsatt usikkert om demonstrasjonene mot Bashir og den politiske stemningen i landet truer våpenhvilen.

Krigen i Nubafjellene er inne i sitt åttende år, og er vel den konflikten i verden som får minst oppmerksomhet – på tross av at krigføringen og lidelsene er like forferdelige som i Syria, Irak eller Sør-Sudan. Ingen humanitære organisasjoner får adgang. De få rapportene og vitnesbyrd som har kommet om situasjonen for befolkningen og overgrep særlig mot kvinner og barn, er rystende. FN har dokumentert store brudd på barns rettigheter i regionen, og barn skal ha blitt drept, voldtatt og brukt som barnesoldater. Det er hevdet at det også bombes med kjemiske våpen, men FN kan verken avkrefte eller bekrefte dette.
Det er også hevdet fra flere hold at Sudan er involvert i krigshandlinger i Yemen, og at regjeringen i Khartoum har nære bånd til ekstreme, islamske grupperinger. Likevel har de ikke noe av dette fått særlig stor oppmerksomhet i en periode preget av andre, og storpolitisk mer krevende, konflikter.

Norge og Sudan
Så lenge borgerkrigen varte spilte Norge en viktig rolle i fredsforhandlingene, og gjennom Troika-samarbeidet (USA, Storbritannia og Norge.) På akademisk nivå hadde det vokst seg fram nære bånd og samarbeid mellom Universitetene i Bergen og i Khartoum. Det kom også til å spille en viktig rolle at det vokste fram gode relasjoner mellom partene i konflikten og våre norske forhandlere – særlig kom daværende utviklingsminister Hilde Frafjord Johnson til å spille en meget viktig rolle. På tross av at det har vært, og er, svært gode grunner til kritikk av Sudan, så er denne nærmest fraværende. I 2016 skjedde det dessuten noe som ser ut til ytterligere å svekke kritikken. På bakgrunn av flyktningstrømmen i 2015/16 ble det opprettet en avtale mellom EU og Sudan om å få stanset flytninger gjennom Sudan siden denne fluktruten mer aktuell etter EUs avtale med Tyrkia. I praksis betyr denne avtalen at Norge skal gi økonomisk støtte til Sudan, spesielt for å stanse menneskesmuglere. Denne avtalen er lite kjent, og det er uklart hvor store beløp det er snakk om, hva pengene skal brukes til, hvordan kontroll av resultater skal foretas, og tidsaspektet. Det er svært lite sannsynlig at pengene går til «å hjelpe flyktninger der de er» – det er lite eller ingen tiltak for flyktninger i Sudan. Tvert imot kommer det meldinger om at menneskesmuglerne har doblet prisen for å få flyktninger gjennom vaktholdet – her er korrupsjonen så vanlig at med penger kan alt kjøpes – og at brutale og forhatte Janjavid har fått penger for å vokte grensene. Rapporter om overgrep på landsbyer langs grensen er meget foruroligende – og det er svært vanskelig å få sikker dokumentasjon.

Det er svært usikre tall på hvor mange flyktninger og internt fordrevne som befinner seg i Sudan, men sannsynligvis et sted mellom seks og åtte millioner. Ved inngangen til 2018 skal Sudan ha tatt imot over 770 000 flykninger bare fra Sør-Sudan. Landet har også åpnet opp for syrere, og ifølge FN befant det seg ca. 350 000 syrere der i 2016. Et stort antall kommer også fra blant annet Eritrea og Etiopia. Siden tallene var usikre fra før av, er det også usikkert hvor mange fler som har kommet etter at sjøveien mellom Tyrkia og Hellas ble nærmest stengt. Målet for mange er å komme seg til en annen mulig vei over Middelhavet – Libya, Tunisia, Algerie.

Usikker fremtid
Sudan er et land med store demokratiske, økonomiske og humanitære utfordringer. Langvarige konflikter, krigføring, alvorlige brudd på menneskerettigheter, fattigdom og humanitære lidelser er bekreftet i rapporter fra FN, Amnesty og andre kilder. Presidenten har i ti år vært etterlyst av Den internasjonale domstolen. USA har de siste årene avsluttet sanksjonene sine mot Sudan med begrunnelsen at det er gjort betydelige forbedringer i situasjonen – hvilke det i så fall skulle være er det svært vanskelig å forstå. Det er grunn til å hevde at situasjonen burde kalle på reaksjoner fra det internasjonale samfunnet, men det ikke er tilfelle – Sudans konflikter, krigføring og overgrep er et av verdens glemte tragedier. Den siste tiden kan det imidlertid virke som om at regimet i Khartoum er under press, og at det står for fall. Demonstrasjonene mot Bashir fortsetter med full kraft, og nå gjenstår det bare å se om han holder ord og går av som president i 2020.

Last ned eller bestill Folk og Forsvars temahefte Sudan-konflikten: Fra ett land til to.

Publisert: 5. april 2019
Print Friendly, PDF & Email