Hva skjer i Sør-Sudan?

Hva skjer i Sør Sudan? Det har gått åtte år siden Sør-Sudan fikk sin selvstendighet, men landet er fortsatt preget av politisk ustabilitet, maktkamper og overgrep mot sivilbefolkningen. Veien til fred og demokrati ser fortsatt ut til å være lang.

Av: Marit S. Hernæs

Sør-Sudan. Foto: Wikimedia Commons

Da jeg avsluttet Folk og Forsvars temahefte om Sør-Sudan i 2013, ble det allerede i januar 2014 nødvendig å skrive et etterord. Den nye store konflikten om makt og posisjoner var allerede i full gang, og angrepet – eller overfallet – på nuer-minoriteten i Juba hadde resultert i 15-20 000 drepte. Dette var en ren massakre og rammet totalt uskyldige kun fordi de var nuere. Fra presidentenes kontor kom det melding om at det dreide seg om et kuppforsøk som ble slått ned, men sannheten var at det hele var godt planlagt og satt i verk fra presidentens side. Konflikten spredte seg raskt til flere områder og ble i realiteten til en storkonflikt mellom de to største folkegruppene i Sør-Sudan – dinka og nuer som utgjør henholdsvis 36 og 16 prosent av befolkningen i landet. Konflikten oppstod i utgangspunktet som en følge av konflikten mellom president Salva Kiir og visepresident Riek Machar, men var også trigget av den gamle rivaliseringen mellom disse to gruppene.  Snart var en ny, blodig krig i gang. Denne gangen en borgerkrig der alle folkegrupper etter hvert ble involvert.

Fredsprosess

Stort internasjonalt press førte omsider til forhandlinger i Addis Abeba, og det resulterte den 18. januar 2014 i en forhandlingsprotokoll. Etter initiativ fra Tanzanias president Kikwete og Sør-Afrikas visepresident Ramaphosa ble det arrangert et møte i Arusha med hensikt å samle Sudan Peoples Liberation Movement  (SPLM). Partiet hadde i realiteten ikke fungert siden 2013. Møtet var etter forholdene vellykket og ga forsiktig optimisme for de pågående forhandlingene.

Sør-Sudans nye inndeling i 32 stater. Foto: Wikimedia Commons

Den regionale samarbeidsorganisasjonenIntergovernmental Authority on Development (IGAD)  og partene i fredsforhandlingene arbeidet hardt gjennom sommeren 2015 for å komme fram til et kompromiss som kunne danne grunnlag for våpenhvile og fred. I august 2015 insisterte IGAD-forhandlerne på at partene skulle underskrive avtalen, og den ble undertegnet av Riek Machar for SPLM-O, (SPLM-in opposition) og av Pagan Amum for «The former detainees». Dette var avsatte ledere på høyt nivå, blant den Garangs enke Rebecca Garang, som ble arrestert og fengslet samtidig med opprøret i Juba. President Salva Kiir nektet å underskrive og dro tilbake til Juba. Tvunget av internasjonalt press, skrev han likevel under etter to uker.  Avtalen skulle imidlertid vise seg verdiløs, ikke minst fordi den kom i stand etter press.

Det viste seg også fort at det ikke var noe reell vilje til å implementere punktene i avtalen. Tvert imot ble det iverksatt tiltak som var stikk i strid med den. Et av punktene var meget kontroversielt; de ti statene som landet var inndelt i skulle plutselig bli til 28, senere 32. Omorganisering av statsapparatet og brudd på punktene i avtalen ble tolket som ren sabotasje, men fikk ingen konsekvenser. Et av punktene i avtalen var at visepresident Riek Machar skulle returnere til Juba, og etter sterkt press kom han til Juba den 26. april 2016, bare fulgt av sine nærmeste støttespillere og en liten sikkerhetsstyrke. En overgangsregjering for nasjonal enhet ble etablert, uten at man så noe egentlig aktivitet fra dens side.

Nye sammenstøt

To måneder gikk, og tilsynelatende kunne dette fungere. Den 8. juli var visepresident Riek Machar invitert til en samtale med president Salva Kiir i presidentpalasset. Like etter hans ankomst begynte imidlertid de to livgardene å skyte mot hverandre, og mange ble drept. Machar hevdet i ettertid at planen var å drepe ham, men at det ikke lyktes fordi han ble hjulpet ut og i sikkerhet, og han flyktet umiddelbart. I flere uker pågikk en massiv jakt på Machar og hans lille følge, med vold og overgrep i stor skala. Størst internasjonal oppmerksomhet fikk voldtekt av utenlandske kvinner i arbeid for FN som bodde på et hotell i Juba, og det ble rapportert om 120 andre voldtekter. I august kom nyheten om at Rieck Machar hadde kommet seg til Kongo, senere fløyet til Khartoum, og deretter til Sør-Afrika.

I mellomtiden hadde presidenten beordret Machar til å returnere til Juba, ellers ville han utnevne en annen representant for SPLM-O, og like etter ble en av Machars nære medarbeidere, Taban Deng Gai utnevnt. Dette var heller ikke i tråd med avtalen, men ble likevel akseptert av det internasjonale samfunnet – i håp om at i hvert fall våpenhvile kunne sikre sivilbefolkningen mot flere lidelser. Machar ble deretter holdt i forvaring i Sør-Afrika i to år, til det ble klart for alle at fredsavtalen var død, og nye forhandlinger måtte komme i gang.

I denne perioden har sivilbefolkningen vært utsatt for verre lidelser og overgrep enn noen gang tidligere, og strømmen av flyktninger til nabolandene og antallet internt fordrevne har aldri vært større. Rapportene som har kommet fra blant andre FN, Amnesty, Redd Barna, Care, og Leger uten grenser forteller om vold og overgrep i et enormt omfang, og voldtekt som våpen i borgerkrigen skal overgå Kongo. Sult, inflasjon, korrupsjon, sammenbrudd i infrastruktur, byer lagt i ruiner, angrep på landsbyer, drap og vold har nådd uante dimensjoner. 

I følge FN har omlag 4,3 millioner mennesker flyktet som følge av situasjonen i landet, og halvparten er internt fordrevne. Her fra flyktningleiren i Jamam. Foto: Wikimedia Commons.

Mot en løsning?

Strømmen av flyktninger til nabolandene og den ustabile situasjonen bidro til at det ble tatt initiativ for en ny fredsavtale – denne gangen fra nettopp nabolandene, og med den gamle erkefienden i Khartoum som forhandlingsleder. Målet var at partene denne gangen skulle «eie» avtalen, noe som skulle gi en bedre garanti for at punktene i avtalen skulle følges opp av partene. Avtalen ble undertegnet den 12. september 2018, og ble mottatt med forsiktig optimisme av sørsudanerne og av det internasjonale samfunnet. Problemet er bare at de vanskeligste forhandlingspunktene ble henvist til videre arbeid i ni ulike kommisjoner, alle med klare målsettinger og noen med tidsfrister. Flere opposisjonsgrupper nektet imidlertid å skrive under på avtalen, da de mente at den ikke omhandlet de grunnleggende årsakene til konfliktene.

Riek Machar. Foto: Wikimedia Commons

Et halvt år etter at avtalen ble inngått er det klart at situasjonen er bedret i store deler av landet, men det er, og har vært harde kamper i Eqvatoria, nær grensen til Uganda, nye 5000 har flyktet inn i Kongo, og det er fortsatt registrert angrep og overgrep. Det varsles også om alvorlig matmangel. Opposisjonen er satt under press for å undertegne, men det er lite som tyder på at de kommer til å gjøre det. Den 12. mai 2019 skulle den nye samlingsregjeringen dannes, men bare noen dager før ble det klart at dette utsettes i seks måneder. Kommisjonenes arbeid står i stampe – angivelig på grunn av mangel på økonomisk støtte til sitt arbeid, og oppfølging av punktene i avtalen om blant annet sikkerhet og felles hær er langt fra å realiseres.

Tilliten til lederne, SPLM, og militæret er borte, troen på utvikling og framgang er erstattet med et ørlite håp om at denne nye fredsavtalen skal holde. Gjør den ikke det, er faren for fullt sammenbrudd og oppløsning av landet i små, gjensidig stridende grupper overhengende. Det foreligger så langt ingen plan om hvordan det internasjonale samfunnet i så fall skal forholde seg. Det er dermed fortsatt langt fram til demokrati, stabilitet, fred og utvikling i Sør-Sudan.

Les mer om situasjonen i Sudan eller last ned Folk og Forsvars temahefte Sudan-konflikten: Fra ett land til to.

Fra feiringen av opprettelsen av Sør-Sudan i 2011. Foto: FN/Flickr
Publisert: 22. mai 2019

Print Friendly, PDF & Email