Hva nå, Syria?

Med IS bekjempet og offensiven mot opprørerne i det siste store opprørskontrollerte området i gang, ser krigen i Syria ut til å ha nådd sluttfasen. Det hersker likevel stor usikkerhet om det krigsherjede landet vil kunne finne en varig og fredelig løsning på konfliktene som utløste den blodige borgerkrigen.

Av Hannah Raake

Det er nå mer enn åtte år siden demonstrasjonene mot President Bashar al-Assad startet i Syria. Demonstrantene, som fredelig kjempet mot sosial og økonomisk ulikhet og for demokratiske reformer og frihet, ble slått hardt ned på av det autoritære Assad-regimet. Det ble opptakten til en blodig borgerkrig. I første omgang var krigen mellom Assads regjeringsstyrker og opposisjonelle demonstranter, men siden har kompleksiteten økt. Nord i Syria kjemper kurdiske grupperinger for selvstyre, og i 2013 startet terrororganisasjonen IS en krig i krigen da gruppen fikk fotfeste i nordlige og østlige deler av Syria. Internasjonale aktører, særlig Russland, Iran, Tyrkia og USA, har også aktivt støttet ulike sider i borgerkrigen.

Per august 2019 har krigen kostet minst 500 000 liv. 11,7 millioner mennesker i Syria har behov for humanitær assistanse, og mer enn halve befolkningen er drevet på flukt. Flere fredsprosesser har blitt satt i gang, men det internasjonale samfunnet har enda ikke klart å finne en politisk løsning på konflikten. Likevel øyner flere nå muligheten for fredeligere tider i Syria. Spørsmålet er – vil det vare?

Den kurdiske YPG-militsen var sentral for å bekjempe IS i Syria, men kurderne går nå en usikker tid i vente. Foto: YPG/YPJ.

Status for sentrale aktører

Opprørsbevegelsen som startet i 2011 har med årene blitt svært fragmentert, og mangler en samlende ledelse. De forskjellige opposisjonsbevegelsene jobber i dag i ulik grad for målene til den opprinnelige opprørsbevegelsen. Med støtte fra Russland, Iran og den libanesiske Hizbollah-militsen har opposisjonen blitt gradvis nedkjempet av den syriske regjeringen, og offensiven mot Idlib-provinsen – opprørsbevegelsens siste høyborg – er i gang. I dette området oppholder det seg omkring tre millioner mennesker, titusenvis av disse er internt fordrevne syrere, samt flere ulike opprørsgrupper, inkludert terrororganisasjonen Tahrir al-Sham. FN frykter at offensiven kan utvikle seg til et blodbad ettersom det ikke er noen gjenværende opprørskontrollerte områder for befolkningen å rømme til. Flere hundre sivile har allerede blitt drept i angrep mot byer i området. Tyrkia frykter at en storoffensiv mot Idlib vil føre til en flyktningkrise som vil ramme Tyrkia hardt, og støtter derfor flere av opprørsgruppene i området.

Kurderne er den største minoriteten i Syria og de fleste holder til nord i landet. I løpet av borgerkrigen har kurderne klart å få større kontroll over dette området, og i 2019 kontrollerer kurderne omkring en fjerdedel av Syria. Kurdiske ledere har uttalt at de ikke kjemper for et selvstendig kurdisk område i Syria, men ønsker et desentralisert selvstyre eller et føderalt system. Til tross for store seire, går kurderne en usikker framtid i møte. Assad-regimet har foreløpig avvist kurdernes ønske om mer selvstendighet, og dersom USA fortsetter å trekke ut styrker fra Syria, vil kurderne stå overfor en mulig sikkerhetstrussel fra nabolandet Tyrkia som allerede har truet med å invadere de kurdisk-kontrollerte områdene. Dette er fordi Tyrkia anser den syrisk-kurdiske militsen YPG som terrorister på lik linje med den tyrkisk-kurdiske PKK-geriljaen, som Tyrkia har kjempet mot i årevis på hjemmebane.

Syrias president Bashar al-Assad. Foto: Fabio Rodrigues Pozzebom/ABr.

Terrorgruppen IS, som i 2014 erklærte at de hadde etablert et islamsk kalifat i deler av Syria og Irak, er i 2019 militært beseiret i begge land. Til tross for at det fysiske kalifatet ikke lenger består, lever fremdeles IS sin ideologi og ikke minst mange av gruppens ledere og krigere – opptil 18,000 ifølge FNs generalsekretær – med tilgang til våpen. Faren for at IS starter en geriljakrig mot president Assad er derfor til stede.

I 2011 var det flere som spådde at Assad ville lide samme skjebne som andre autoritære ledere i regionen, som ble avsatt eller gikk av som følge av demonstrasjonene i forbindelse med Den arabiske vår. Dette har ikke vært tilfelle, både fordi Assad har klart å opprettholde en del av sin interne støtte, særlig hos sikkerhetsstyrkene, og ikke minst på grunn av støtten fra Russland. Om man ser bort fra kurdernes kontroll i nord, ser Assad ut til å ha vunnet den militære delen av krigen i Syria. Også diplomatisk er Assad blitt tatt inn i varmen igjen av flere naboland. Likevel står Assad overfor massive utfordringer ettersom Syria er totalt ødelagt etter åtte år med krig. Ifølge FN vil det koste 250 milliarder amerikanske dollar å gjenoppbygge landet. Store sosiale og økonomiske utfordringer vil særlig være knyttet til å sikre returen av de millionene av syrere som er drevet på flukt, samt å reintegrere tidligere IS-krigere inn i det syriske samfunnet. Regimets nære støttespillere Russland og Iran har ikke kapasitet til å ta denne regningen. Det har derimot USA og dets vestlige allierte, men de nekter foreløpig å betale med mindre en FN-ledet fredsprosess igangsettes.

Hvordan oppnå varig fred?

Selv om krigen i Syria ser ut til å nærme seg slutten, hersker det liten tvil om at borgerkrigen etterlater seg dype sår som vil gjøre arbeidet med å sikre varig fred krevende. En av de største utfordringene for Syria vil være å gå fra konfrontasjon til forsoning. Som følge av årene med borgerkrig har de religiøse, kulturelle og etniske skillelinjene i Syria blitt tydeligere, og samfunnet preges i dag av mistillit og gjensidig frykt. For å oppnå varig fred vil det derfor være viktig å sørge for et inkluderende styre som ikke baserer seg på disse skillelinjene. Et overgangsoppgjør vil videre kunne hjelpe å sikre et stabilt grunnlag som det syriske samfunnet kan gjenoppbygges på. Straffeforfølgelse av dem som har utført krigsforbrytelser er ofte en sentral del av slike oppgjør.

Spørsmålet om Assads framtidige rolle i Syria er i så måte interessant. Både opposisjonen og mange internasjonale aktører mener Assad må tre av fordi han har mistet sin legitimitet etter å ha ført en brutal krig mot egne innbyggere gjennom åtte år. Tortur og bruk av kjemiske våpen er blant krigsforbrytelsene regimet står anklaget for. Regimets lite forsonende tone overfor kurderne og manglende reformer i tråd med opprørernes ønsker fra 2011 er heller ikke et godt utgangspunkt for et fredelig Syria. Samtidig mener noen analytikere at Assad er uunnværlig for å bevare freden i Syria. Landet har behov for en sterk leder for å sikre den territorielle integriteten til landet, særlig med tanke på den fortsatte faren IS utgjør og for at nye interne konflikter mellom grupper i samfunnet blusser opp. I tillegg virker ikke opposisjonen i stand til å kunne enes om en samlende leder.

Selv om Assad-regimet ser ut til snart å ha vunnet den militære delen av krigen i Syria, er det derfor klart at landet står overfor massive samfunnsmessige og økonomiske utfordringer som gjør enhver «seier» både usikker og ufullstendig. En inkluderende, syrisk-ledet fredsprosess som omfatter ønskene til hele det syriske folket vil være det beste grunnlaget for å sikre varig fred i Syria, men det gjenstår å se om de sentrale aktørene, og særlig president Assad, vil være villig til å starte en slik prosess.

Publisert: 03.09.2019
Print Friendly, PDF & Email