Hva er bakgrunnen for unionsoppløsningen med Sverige i 1905?

Den 7. juni er en betydningsfull dato i norsk historie. Først og fremst fordi den markerer unionsoppløsningen med Sverige i 1905. Etter frigjøringen i 1945 valgte kong Haakon VII symbolsk nok den samme dato for å vende tilbake til et fritt Norge, etter fem år med krig og okkupasjon.

Av Monica K. Mattsson Kämpe

Allerede i 1814 fikk Norge sin egen grunnlov, og ble dermed en selvstendig stat. Men som følge av et storpolitisk maktspill skulle Norge fortsatt være under sterk innflytelse av sine nordiske naboer i nesten 100 år til. Etter at Danmark gikk ut av Napoleonskrigene som tapende part, måtte de ved Kielfreden avstå Norge til Sverige. Norge sikret sin selvstendighet, men gikk allikevel inn i en personalunion med Sverige.

Tross felles kongemakt, hadde Norge stor grad av selvstyre under unionstiden. Unntaket var utenrikspolitikk, et politikkområde som det etter hvert vokste fram et sterkt ønske om også å ha under nasjonal kontroll. Så stor betydning hadde dette, at det skulle bli selve drivkraften i å etablere et selvstendig Norge.

Parlamentarismens inntog

Med den norske grunnloven i 1814 gikk Norge over fra å være underlagt den eneveldige kongen i København, til å innføre et folkestyre gjennom en valgt nasjonalforsamling (Stortinget) i tråd med maktfordelingsprinsippet. Vi hadde imidlertid fortsatt et monarki, og i tiårene som fulgte var det ofte tendenser til maktkamp mellom Stortinget og kongen i Stockholm. Regjeringen ble utpekt direkte av Kongen, uten hensyn til Stortingets sammensetning. Regjeringens medlemmer hadde ikke rett til å møte i Stortinget, så det var lite rom for debatt om de ulike beslutningene.

Dette var en uheldig situasjon for landet, og Stortinget vedtok tre ganger grunnlovsendringer som skulle gi regjeringsmedlemmene adgang til Stortinget. Hver gang valgte Kongen å bruke sin rett til å legge ned utsettende veto.

I tiårene før unionsoppløsningen var det en brytningstid i Europa. Parlamentarismen vokste fram på slutten av 1800-tallet. Partiet Venstre ble det første som ble stiftet i Norge, i januar 1884. Samme år ble saken om regjeringens møterett i Stortinget omsider avgjort ved at Stortinget valgte å stille den sittende Selmer-regjeringen for riksrett, for ikke å ha iverksatt et stortingsvedtak. En ny regjering ble satt inn i juni 1884, med Venstres leder Johan Sverdrup som ny statsminister. En av den nye regjeringens virkelige kampsaker var full likestilling mellom de to nasjonene i unionen når det gjaldt utenriksstyret.

Riksretten i 1884 som innførte parlamentarisme. Tegning av Lorentz Norberg. Foto: Wikimedia Commons

Konsulatsaken

Norge har alltid vært en handels- og sjøfartsnasjon, med interesser langt utenfor landets grenser. Allerede ved selvstendigheten i 1814 ble det ytret ønske om muligheten til å opprette egne norske konsulater, blant annet i viktige havnebyer. I stedet ble det felles svensk-norske konsuler, og en felles utenrikspolitikk styrt fra Stockholm.

Hverken valget av steder å opprette konsulater på eller valget av konsulene var tilfredsstillende sett med norske øyne. Det var misnøye med at det ikke var tilstrekkelig mange konsulater til å ivareta de norske interessene, og med at vi skulle være underlagt svenskene i disse viktige spørsmålene. Denne saken fortsatte å ulme gjennom hele unionstiden.

Sverige og Norge hadde også andre utenrikspolitiske forskjeller. Blant annet hadde de lagt ulik vekt på forholdet til stormaktene i Europa, og der Sverige knyttet seg nærmere opp mot Tyskland ønsket Norge å utvikle forbindelsene med Storbritannia. Frontene ble etter hvert harde, særlig når det gjaldt konsulatsaken. Holdningen til unionen ble også sterkt påvirket av uoverensstemmelsene. Venstre gikk til valg på saken om eget konsulatvesen i 1891, og deres noe uforsonlige standpunkt i årene som fulgte blir ofte kalt «knyttnevepolitikken».

Mot krise

I 1895 ble saken prekær. Stortinget hadde vedtatt et eget konsulatvesen, og nektet å godta et veto fra Kong Oscar II. De krevde at det svensk-norske konsulatvesenet måtte oppheves fra 1. juli 1895, og at et nytt norsk konsulatvesen skulle innføres. Dette var lite populært i vårt naboland. Sverige på sin side sa opp den såkalte «Mellomriksloven», som bl.a. regulerte handelsforhold mellom Norge og Sverige, og som ga det norske næringslivet tilgang til de svenske markedene. Dermed ble også en viktig økonomisk motivasjonsfaktor for unionen borte.

Situasjonen ble meget anspent, og Sverige truet med militærmakt. Dette skapte uro i Norge, og gjorde at den konfronterende linjen til den forrige regjeringen møtte stor motbør. Mange anmodet nå om å finne en fredelig løsning på situasjonen. Den 7. juni 1895 vedtok Stortinget med stort flertall «å innlede forhandlinger mellom de forente riker angående en tilfredsstillende ordning av konsulatvesenet og utenriksstyret ». 

Det var en anspent situasjon før unionsoppløsningen, og begge sider mobiliserte militært. Her, norsk grensevakt ved grensen mot Sverige. Foto: Narve Skarpmoen

Forhandlingenes sammenbrudd

Det var på ingen måte lette forhandlinger, og de første årene hadde man lite framgang. Unionen var blitt et betent tema, som man behandlet med stor forsiktighet. I 1903 kom Norge omsider med et tverrpolitisk kommuniké, som slo fast at det skulle opprettes særskilt konsulatvesen for Norge og Sverige. Forholdet til den felles utenrikstjeneste skulle også reguleres i likelydende lover for begge riker.

Veien videre for saken var forhandlinger i Sverige, og det var stor uenighet også der. Til slutt ble et svensk lovforslag lagt fram i desember 1904. Ordlyden var til stor skuffelse for nordmennene, da det brøt med hele grunnideen til det norske kommunikéet. Lovforslaget, kalt «lydrikepunktene», ble blankt avvist av den norske regjeringen. I januar 1905 var forhandlingene offisielt brutt, og det ble tydelig for de fleste at det gikk mot en unionsoppløsning.

7. juni 1905

Håndkolorert dias av at Unionsflagget senkes for siste gang på Akershus festning, august 1905. Fra nå av flagget man med det rene norske flagget. Foto: Anders Beer Wilse

I protest mot Kongens manglende sanksjonering av det nye konsulatvesenet, valgte den norske regjeringen å gå av. Kongen nektet å akseptere avgangen, siden han ikke hadde noe annet regjeringsalternativ klar til å overta. Det norske Stortinget valgte da å tolke dette som at Kongen ikke lenger klarte å stille en regjering for Norge, og at unionen dermed var oppløst siden Kongen ikke lenger fungerte som konge av Norge.

Den 7. juni 1905 erklærte Stortinget en ensidig oppløsning av unionen mellom Sverige og Norge. Sverige aksepterte ikke dette vedtaket uten videre, selv om det også fra svensk side hadde vokst fram en økende motvilje mot unionen.

Blant de mest konservative i Sverige fryktet man en smitteeffekt fra Norge, når det gjaldt liberalisering. Norge var tidligere ute med en grunnlov som ga stemmerett og påvirkning gjennom folkevalgte organer. I Sverige sto fortsatt kongemakt og adel sterkt, og parlamentarismen ble først innført i 1917. Blant de liberale og kultureliten i Sverige så man en unionsoppløsning som et redskap for ytterligere kulturutveksling mellom likeverdige stater. I tiden før oppløsningen hadde norsk kultur en bølge av popularitet i den svenske sosieteten. Edvard Grieg hadde spilt en rekke konserter i Stockholm, og i 1903 ga Svenska Akademien Nobel-prisen i litteratur til den norske nasjonalromantikeren Bjørnstjerne Bjørnson.

Den norske ensidige løsrivelsen skapte imidlertid mye sinne i Sverige. De la fram en liste med krav, blant annet om at det måtte avholdes en folkeavstemning i Norge om oppløsningen. Den ble avholdt den 13. august 1905, og et overveldende flertall stemte for løsrivelse.

Karlstadforhandlingene

Situasjonen var imidlertid fortsatt svært spent, og mange fryktet at det nå ville bryte ut krig mellom Norge og Sverige. Begge sider mobiliserte militært før forhandlingene i Karlstad startet den 31. august 1905. Etter folkeavstemningen hadde Sverige oppnevnt en egen unionsoppløsningskomite, som framsatte en liste med krav. Et viktig punkt i forhandlingene var festningene langsmed grensen.

Sverige ønsket i utgangspunktet å fjerne alle disse historiske byggverkene. Norge så på sin side en militær nytte og en kulturell verdi i å beholde dem, særlig gjaldt dette Kongsvinger festning og Fredriksten festning. Relativt umilitære anliggende, som f.eks. beiteområder for rein, sto også på agendaen. Forhandlingene trakk ut, men omsider kom partene fram til enighet. Den 26. oktober 1905 anerkjente også Sverige unionen som oppløst.

Ny, folkevalgt konge

Den nye kongefamilien ankommer Kristiania i november 1905. Foto: Frederik Hilfling-Rasmussen

Parallelt med forhandlingene hadde også debatten om hvem som skulle overta den norske tronen vært livlig. Flere europeiske kongehus, blant annet det britiske og det tyske, hadde blitt vurdert. Det endte med at tilbudet først gikk til Sverige, og den svenske prinsen Carl. Dette var ment som en forsonende gest til Sverige, men tilbudet ble raskt avslått. Dermed var det duket for hans danske navnebror, prins Carl av Danmark. Han hadde en britisk kone, Maud, og en sønn, Alexander, på to år. Med dette valget fikk man altså en komplett kongefamilie, inkludert en tronarving.

I Norge pågikk det samtidig en debatt mellom de som mente at man skulle fortsette som et monarki, og de som mente at tiden var inne til å gå over til republikk, nå som unionen var oppløst. Prins Carl av Danmark ønsket å legge fram dette spørsmålet i en folkeavstemning, før han aksepterte tilbudet om å bli konge av Norge. Det ble gjort, og et klart flertall stemte for monarki.

Den nye kongefamilien ankom Kristiania den 25. november 1905. Kongen tok navnet Haakon den VII, og hans sønn ble nå kronprins Olav. Den nye kongen ble raskt en populær samlingsfigur, som også sto fjellstøtt på de parlamentariske prinsippene.

Den 7. juni, datoen for unionsoppløsningen, skulle vise seg å bli symboltung også noen år senere. Da Den andre verdenskrig rammet Norge, ble den 7. juni 1940 datoen Kong Haakon reiste fra Tromsø til England, for å etablere den norske eksilregjeringen. Den 7. juni 1945 vendte Kongen tilbake etter frigjøringen. I norsk historie er datoen dermed uløselig bundet sammen med vår status som selvstendig nasjon.

Og naturlig nok – i dag står statuen av Kong Haakon på 7. juni plassen i Oslo, rett utenfor Utenriksdepartementet. Tusenvis av mennesker passerer statuen på daglig basis. Kanskje kan vi på veien skjenke en liten tanke om at det selvstendige Norge på mange måter startet med kampen om en uavhengig utenrikspolitikk?

Utenriksdepartementet i Oslo med 7. juni plassen og Kong Haakon VII i forgrunnen. Foto: J. P. Fagerback / Wikimedia Commons
Publisert 7. juni 2020
Print Friendly, PDF & Email