Historien bak Folk og Forsvar

Den 26. februar 1951 ble organisasjonen Folk og Forsvar stiftet. Hvorfor ønsket man en slik organisasjon, og hvordan arbeidet man de første årene?

Forholdet mellom folket og Forsvaret har ikke alltid vært like godt. I mellomkrigstiden var Norge på mange måter et splittet samfunn. Det var økende motsetninger mellom borgerskapet og arbeiderklassen, og Forsvaret var i stor grad sett på som borgerskapets verktøy. Dette forsterket seg utover 20-tallet, med «det brukne gevær» som et framtredende slagord innen deler av arbeiderbevegelsen. I 1931 sto det skjellsettende Menstad-slaget. Bakgrunnen var en streik blant arbeiderne på Hydros anlegg på Menstad. Ledelsen i Hydro satte inn streikebrytere for å utføre arbeidet ved anlegget, og regjeringen, ved daværende forsvarsminister Vidkun Quisling, satte inn rundt 2000 soldater og fem krigsskip (!) for å sikre dem fritt leide. Resten er, som man sier, historie.

Frontene forble steile gjennom «de harde 30-åra», og ute i verden ga Folkeforbundet opp kampen mot totalitære krefter. Hitler, Mussolini og Franco inntok makten i henholdsvis Tyskland, Italia og Spania. Da Den andre verdenskrig startet med invasjonen av Polen i 1939, sto Europa raskt i brann. Også Norge ble invadert, tross sin nøytralitetspolitikk. Men etter fem år med krig og okkupasjon, var det på tide å tenke nytt, også innen forsvars- og sikkerhetspolitikken.

Den spede begynnelse

Etter krigen ble det raskt satt ned en forsvarskommisjon for å legge frem sine forslag for Stortinget.  Lederen for kommisjonen, Trygve Bratteli fra Arbeiderpartiet, var tydelig på at det nye Forsvaret måtte være solid forankret i hele folket.

Forsvarskommisjonen av 1946 la grunnlaget for mye av den forsvarspolitikken vi har den dag i dag, gjennom blant annet å legge grunnlaget for totalforsvarskonseptet. Alle landets ressurser, både sivile og militære, måtte tas i bruk for å forsvare landet. Ikke minst la de vekt på opplysningsarbeid, og å styrke den psykologiske forsvarsberedskapen hos befolkningen. I denne sammenheng kom forslaget om å opprette en egen «sentralforening for landets forsvar, hvor de store upolitiske hovedorganisasjoner og andre frivillige organisasjoner er medlemmer.» Forslaget ble støttet av et enstemmig Storting.

Folk og Forsvar blir til

Statsminister Einar Gerhardsen tok initiativ til å holde et forberedende møte på Stortinget høsten 1950. Der deltok fremstående representanter fra arbeidslivsorganisasjoner, frivillige organisasjoner, journalister og lærere. Statsministeren tok til orde for en holdningskampanje, som skulle styrke innsatsen for demokratiet, styrke forsvarsvilje og bygge samfunnsånd.

Det var ikke umiddelbart åpenbart hvordan dette skulle organiseres. Det var vurdert både politiske komiteer, med representanter fra alle Stortingspartier, og upolitiske komiteer opprettet av Stortinget. Til slutt landet man på en permanent og bredt sammensatt paraplyorganisasjon, åpen for landsomfattende organisasjoner med en positiv grunnholdning til Forsvaret. Da sikret man en langsiktig kontinuitet i arbeidet. Modellen var allerede utprøvd i Sverige. Der dannet man i 1940 svenske Folk och Försvar, som en paraplyorganisasjon for en rekke organisasjoner.

I desember 1950 oppnevnte statsministeren en arbeidsgruppe for å forberede dannelsen av en slik organisasjon også i Norge. Arbeidsutvalgets innstilling ble lagt frem på en pressekonferanse den 15. februar 1951, og redegjort for Stortinget den 23. februar. I statsministerens oppsummering av debatten som fulgte, konkluderte han med at den nye organisasjonen så ut til å ha hele Stortingets støtte og dermed alle politiske partier bak seg i det arbeidet som den skulle ta fatt på.

Den 26. februar 1951 samlet et hundretalls organisasjoner seg, sammen med øverste politiske og militære ledelse, i Oslo Handelstands lokaler i Karl Johans gate. Her ble formelt organisasjonen Folk og Forsvar dannet.

De første årene

Arbeidet startet umiddelbart etter opprettelsen. Allerede den 7. mars 1951 holdt Folk og Forsvar sitt første styremøte, der de også ansatte organisasjonens første generalsekretær, Gunnar Sand. Han etablerte raskt den første administrasjonen, og ansatte tre sekretærer og en bokholder.

Den første tiden dreide mye av arbeidet seg om å opprette god kontakt med medlemsorganisasjonene. Ganske raskt begynte man å arrangere kontaktkonferanser. Den aller første bar navnet «Vårt Totalforsvar» og ble avholdt i 1952. Deretter kom ulike konferanser på løpende bånd. Ungdom var en viktig målgruppe allerede da, og det første virksomhetsåret ble det avholdt 22 konferanser over hele landet, med tittelen «Ungdommen og Forsvaret». Dette arbeidet fortsatte å være en hovedvirksomhet de kommende årene. Konferansene var ikke bare foredrag og informasjon, de var minst like mye en diskusjonsarena der de politiske ungdomsorganisasjonene tok opp ulike problemstillinger de var opptatt av. På den måten ble konferansene også et nyttig verktøy for tilbakemeldinger til både Forsvaret og de politiske myndighetene.

Også andre grupper fikk sine skreddersydde konferanser, blant andre lærere, kvinner, bygdefolk og pressen. Det ble også arrangert temakonferanser som «Forsvaret i samfunnet», «Idretten og Forsvaret», «Norge og NATO» og «Vårt Sivilforsvar». Ved 25-års jubileet i 1976 regnet man seg fram til at 32 000 mennesker hadde deltatt på de ulike kontaktkonferansene.

Forsvarsutstillinger og besøk

Folk og Forsvar arrangerte også forsvarsutstillinger ulike steder i landet. Det var ofte stor medieoppmerksomhet rundt utstillingene, og en av dem endog åpnet av HKH kronprins Olav. I løpet av de første 25 årene ble 55 utstillinger arrangert, med totalt 312 400 besøkende.

Den største og mest arbeidskrevende utstillingen var imidlertid den ambulerende utstillingen, som ble avholdt høsten 1953. Da leide man inn 10 jernbanevogner fra NSB. Sju av de ble innredet som utstilling, en var for filmfremvisning og de to siste var losji for personellet som reiste rundt med utstillingen. Selve utstillingen var avansert. To av vognene var åpne, og der hadde man installert en dykkertank, der dykkerne demonstrerte ulike former for undervannsarbeid. Man kunne også se en enmanns-ubåt og annet utstyr. I de øvrige vognene var alt mulig utstyr fra de tre våpengrenene, og i kinovognen ble det vist filmer fra Forsvaret. Utenfor toget, på stasjonsområdet ble det satt opp en egen avdeling med stoff om NATO og om Forsvarets skoler. Hele 36 byer fikk besøk av utstillingen, og over 38 000 besøkende var innom.

En annen viktig aktivitet var å arrangere befaringer og familieturer til ulike militære anlegg og sende grupper av observatører til større øvelser. Slik skulle sivile få et større innblikk i hvordan disse ble arrangert og hva slags materiell som ble brukt. Det ble også arrangert spesialbesøk for sivilt ansatte i Forsvaret, skoler og studiesirkler.

Kontinuerlig utvikling

Mye har skjedd i løpet av de 70 årene som Folk og Forsvar har eksistert, både i våre sikkerhetspolitiske omgivelser og i det norske samfunnet. Dette har selvfølgelig formet Folk og Forsvar, og måten man arbeider på. Men selv om både organisasjon og aktiviteter ser annerledes ut i vår tid, ble mye av grunnlaget for informasjonsarbeidet lagt i de første årene. Som alle levende organisasjoner må også Folk og Forsvar fortsette å utvikle seg og tilpasse seg nye metoder, målgrupper og informasjonsbehov. Det konstante er imidlertid det viktige samfunnsoppdraget som organisasjonen har. Forsvars- og sikkerhetspolitikk er et stort og omfattende tema, og behovet for nøytral og faktabasert informasjon vil neppe bli mindre i årene som kommer.