Ghanas demokratiske suksess

Kart over Ghana. Foto: FN.

I 1957 var Ghana den første vestafrikanske staten som ble selvstendig. Selv om tiårene etter var definert av gjentatte militærkupp, regnes Ghana i dag for å være et av de mest stabile demokratiene i Afrika.

Av Hannah Raake

Området vi i dag kjenner som Ghana, ble på slutten av 1400-tallet et viktig handelspunkt for europeere. Portugiserne var de første som ankom landet, men handelsselskaper fra flere ulike land, som Storbritannia og Nederland, etablerte seg etter hvert i området og fordrev den portugisiske dominansen. Den viktigste handelsvaren var gull – noe som ga opphav til navnet Gullkysten – men også elfenben og slaver ble viktige handelsvarer for europeerne.

Danmark-Norge var også dypt involvert i Ghana. Fra 1600-tallet ble det bygget seks dansk-norske handelsfort ved kysten av landet. Over en periode på 150 år fraktet Danmark-Norge ca. 85 000 slaver over Atlanterhavet til de karibiske øyer.

I løpet av første halvdel av 1800-tallet ble slavehandel forbudt i de europeiske landene som var involvert i Ghana, samtidig som gullhandelen var på vei nedover. Dette førte til at nederlenderne trakk seg ut av området, noe som ga britene mulighet til å befeste sin kontroll.

Danmark-Norge ble kjøpt ut, og britene etablerte kolonien Gullkysten. Etter hvert fikk kolonimakten også kontroll over de nordlige landområdene av Ghana som fram til da hadde vært selvstendige.

Christiansborg var et av de dansk-norske handelsfortene på Gullkysten.

På starten av 1900-tallet vokste ulike politiske organisasjoner fram i Gullkysten, og i årene etter andre verdenskrig ble kravet om selvstendighet tydeligere fremmet. I 1948 etablerte Kwame Nkrumah det politiske partiet Convetion People’s Party (CPP), som gikk inn for umiddelbar selvstendighet for Ghana. Partiet fikk raskt bred støtte i befolkningen. I 1951 vant CPP parlamentsvalget og Nkrumah ble statsminister. Partiet fikk flertall både i 1954 og 1956, og britene valgte å innfri partiets krav om ghanesisk selvstendighet.

Selvstendighet

Den 6. mars 1957 ble Ghana erklært en selvstendig stat. CPP dannet regjering og Nkrumah ble statsminister. CPP hadde blitt etablert som et radikalt, nasjonalistisk parti, men nå som selvstendigheten var vunnet, begynte Nkrumah å skue utover landets grenser.

Som et av de første afrikanske landene til å ha oppnådd selvstendighet, tok Nkrumah initiativ til å gjøre Ghana til sentrum for politisk anti-kolonialisme og panafrikanisme – ideen om et sterkt og forent Afrika. Nkrumah ble ansett som et forbilde i mange afrikanske land. Dette banet veien for frigjøringsbevegelser over hele kontinentet. Etter hvert som flere afrikanske stater ble selvstendige, ble imidlertid Nkrumahs lederrolle og visjon utfordret.

Ghanas første president Kwame Nkrumah. Foto: John F. Kennedy Presidential Library and Museum,JFKWHP-AR6409-A.

I 1960 ble Ghana omgjort til en republikk etter en folkeavstemming, og Nkrumah ble landets første president. Frigjøringshelten tok til seg stadig mer makt, og etter enda en folkeavstemming ble det vedtatt at Ghana skulle bli en ettpartistat med CPP som eneste tillatte parti. Det viste seg at veien fra demokrati til autoritær ettpartistat var kort for det nylig selvstendige vestafrikanske landet.

En serie militærkupp

Misnøyen med Nkrumahs styre økte utover 1960-tallet. Til tross for å ha hatt store visjoner for landet klarte ikke Nkrumah å innfri forventningene. I tillegg ble hans regime blant annet beskyldt for korrupsjon og maktmisbruk, og landet opplevde betydelig økonomisk nedgang. I februar 1966, mens Nkrumah var på statsbesøk i Kina, tok militæret makten i landet gjennom et statskupp.

Militæret styrte landet i tre år gjennom et nasjonalt frigjøringsråd med general Joseph Ankrah som leder. I 1969 ble forbudet mot partipolitikk opphevet og det ble avholdt parlamentsvalg. Opposisjonspartiet Progress Party (PP) ledet av Kofi Busia gikk seirende ut av valget. Busias politikk ble definert som nasjonalt konservativ med fokus på tradisjoner, noe som stod i sterk kontrast til den radikale, panafrikanske politikken til Nkrumah.

Forsøk på sivilt styre skulle imidlertid vise seg å ha kort varighet. Under Busia gikk økonomien fremdeles dårlig. En viktig grunn til dette var at han hadde arvet en stor utenlandsgjeld fra sin forgjengers styre, i tillegg til at prisene på kakaobønner – landets viktigste eksportvare – var lave.

I 1972 grep en gruppe utålmodige offiserer inn. Busia ble avsatt, og det ble opprettet et militært råd til å styre landet. Da heller ikke dette regime klarte å få bukt med landets økonomiske problemer, tok Kaptein Jerry Rawlings makten i 1979 gjennom et statskupp.

Ettersom Rawlings lovet både frie valg og overgang til sivilt styre ble kuppet godt mottatt i befolkningen. Samme år ble det avholdt valg, og et sivilt styre ble etablert. Etter et par år mente imidlertid Rawlings at det var klart at den sivilt valgte regjeringen hadde mislyktes i å gjennomføre de nødvendige endringene for å unngå økonomisk katastrofe. Nyttårsaften 1981 kuppet han derfor makten for andre gang, og denne gangen beholdt han den selv.

Jerry Rawlings tok først makten i Ghana gjennom et miliærkupp, men ble siden demokratisk valgt til president i 1993. Her er Rawlings på besøk hos AMISOM-operasjonen i Somalia i 2012. Foto: AMISOM.

Rawlings’ styre

Rawlings igangsatte en populistisk og radikal politikk, som var populær blant en befolkning som var moden for politisk og økonomisk endring. Innen et par år var det imidlertid klart at selv ikke denne politikken klarte å få økonomien på plass.

Rawlings skiftet derfor kurs og bestemte seg for at landet måtte gjennomgå de strenge økonomiske reformene som trengtes for å få støtte fra Det internasjonale pengefondet (IMF).

Dette skulle vise seg å bli en suksess: I løpet av tidlig 1990-tallet hadde Ghana en av de høyeste vekstratene i hele Afrika. Suksessen hadde likevel en bakside: Mange ghanesere så seg stadig mer misfornøyd med den strenge økonomiske politikken og Rawlings’ autoritære lederstil.

Demokratiske reformer

Manglende politiske rettigheter førte etter hvert til stor misnøye i Ghana, og myndighetene følte seg presset til å handle. I 1991 ble det første steget tatt da det ble avholdt en folkeavstemming om ny grunnlov. Myndighetene valgte så å gjenåpne muligheten til å drive politisk aktivitet, og i 1992 ble det avholdt valg til nasjonalforsamlingen.

Rawlings vant presidentvalget samme år, som kandidat for det nye partiet National Democratic Congress (NDC). Han stilte på en plattform som fulgte opp den radikale, panafrikanske politikken til landets første leder, Nkrumah. I januar 1993 ble Rawlings innsatt som president for det som ble Ghanas fjerde republikk på kun 35 år – et vitne om de politisk turbulente årene landet la bak seg.

1990-tallet var preget av økonomisk oppgang, og en konsolidering av demokratiet. Etter å ha sittet i to presidentperioder, kunne ikke Rawlings stille til valg i 2000 i henhold til grunnloven. Ved dette valget vant opposisjonskandidaten John Kufour fra partiet New Patriotic Party (NPP), og makten ble fredfullt overført til en ny demokratisk valgt regjering.

Siden da har makten i Ghana byttet mellom NPP og NDC tre ganger. Selv ved valget i 2008 – der spenningene var høye da NDCs kandidat vant med svært liten margin – gikk maktoverføringen fredelig for seg.

Lokale motsetninger og konflikt

Den ghanesiske befolkningen er svært sammensatt, og er delt inn i omtrent 75 forskjellige folkegrupper, med ulike språk og kulturtradisjoner. I mange stater vet vi at dette har vært opphav til konflikt, særlig i perioder preget av politisk uro. Dette har i liten grad vært tilfelle i Ghana, der motsetningene og konfliktene mellom de ulike folkegruppene har vært få.

En viktig grunn til dette er at myndighetene hele tiden har jobbet aktivt for å utjevne ulikheter og motsetningsforholdene mellom gruppene. Da landets første president, Nkrumah, innførte ettpartisystemet, var det delvis ut av en frykt for at landet skulle fragmenteres inn i ulike religiøse-, regionale- eller etniske grupper. Nkrumah innførte også gratis utdanning til alle barn, noe som var med på å sikre like muligheter for alle ghanesere, samt en tilhørighet til staten.

Likevel oppstod det flere seriøse etniske konflikter på 1990-tallet. Den alvorligste fant sted i Nord-Ghana i 1994 mellom konkomba-folket og nanumba-folket. Tusen menneskeliv gikk tapt og omlag 150 000 la på flukt, i en konflikt som handlet om lokalt styresett og retten til å eie land.

I likhet med flere av landene i regionen, er Ghana religiøst sett grovt delt mellom det muslimske nord og det kristne sør. Dette skillet har med tiden utviklet seg til også å bli et økonomisk og sosialt skille: Det kristne sør har dominert politikken og økonomisk utvikling, mens det muslimske nord har blitt hengende etter.

Så langt har ikke dette vært kime til konflikt, i motsetning til i for eksempel nabolandet Tsjad. Mange frykter likevel at det på sikt kan gi grobunn for motsetninger og konflikt dersom ikke denne skjevheten rettes opp i.

En suksesshistorie?

Valgdag i Ghana i 2016. Foto: U.S. Embassy in Ghana

Ghana blir ofte trukket fram som en av Afrikas suksesshistorier. Til tross for flere tiår preget av autoritære ledere, politisk ustabilitet og gjentatte militærkupp, har Ghana klart å etablere et stabilt demokratisk system og har lenge kunnet vise til solid økonomisk vekst.

Det betyr ikke at landet er uten problemer. I motsetning til andre land i regionen, har Ghana foreløpig unngått at lokale motsetninger mellom ulike etniske eller religiøse grupper har ført til politisk uro. For at denne trenden skal fortsette, må imidlertid ghanesiske myndigheter sørge for at landets ressurser fordeles likt utover befolkningen.

I 2015 gjennomgikk også landet en tillitskrise da en korrupsjonsskandale i rettsvesenet ble offentliggjort. Samme år så også myndighetene seg nødt til å be IMF om en redningspakke etter at fallet i råvareprisene hadde forårsaket en finanspolitisk krise, budsjettunderskudd og inflasjon.

Likevel er det all grunn til å tro at Ghanas hardt tilkjempede demokrati står på stødig grunn, og at landet kan fortsette å inspirere andre stater i regionen i tiårene framover.

Publisert: 8. mai 2020
Print Friendly, PDF & Email