Fransk Guyana: En liten bit Frankrike i Sør-Amerika

Blant alle landene i Sør-Amerika har Fransk Guyana de beste forutsetninger for å være et stabilt og velutviklet område. Istedenfor har det blitt et skremmende eksempel på hvordan arven fra kolonitiden kan ødelegge utvikling.

Helt nord i Sør-Amerika, mellom Surinam og Brasil, ligger Fransk Guyana. Landet skiller seg fra de andre på kontinentet ved at det aldri ble selvstendig, og kan faktisk derfor ikke egentlig engang kalles et land. Det er nemlig et fransk oversjøisk departement og region med den franske presidenten som statsoverhode.

Fransk Guyana har en av regionens høyeste levestandarder, mye takket være store overføringer fra Frankrike og EU. I perioden 2014-2020 brukte EU over 18 milliarder norske kroner på de 250 000 innbyggerne i landet. Likevel har økende voldsrater, arbeidsledighet, alkoholisme, selvmordsrater og ulovlig innvandring vokst i høyt tempo. Kontrasten til moderlandet er enorm. Mange føler Frankrike har sviktet landet ved å godta forhold der som aldri ville blitt akseptert i fastlands-Frankrike.

Fransk involvering siden 1500-tallet

Frankrikes interesser i landet strekker seg helt tilbake til 1503. Det var imidlertid først i 1643 at de klarte å grunnlegge dagens hovedstad Cayenne. På andre halvdel av 1700-tallet sendte den franske kongen Ludvig 15. flere tusen franskmenn til landet for å befeste kolonien. Etter halvannet år var det kun et par hundre som hadde overlevd angrep fra de innfødte, og de fremmede tropiske sykdommene.

Et nytt forsøk ble gjort mot slutten av århundret, og denne gangen ble kaffe- og sukkerplantasjer etablert langs de sykdomsfrie elvene og rundt Cayenne. Afrikanske slaver ble hentet i stort antall for å arbeide på plantasjene, men avlingene feilet. Senere gjorde slavene opprør og drepte de fleste plantasjeeierne.

Straffekoloni

Frankrike ga opp mesteparten av territoriet sitt i Nord-Amerika i 1803, men beholdt Fransk Guyana. Området ble nå brukt som straffekoloni og perioden er dermed et av de mørkeste kapitlene i nyere fransk historie. Frankrike sendte over 70 000 franske straffanger til kolonien mellom 1852 og 1937. Fangene fikk som regel strafferammer på seks måneder, før de ble løslatt og var frie til å få bosette seg i landet. De kunne ikke returnere til Frankrike før de kunne betale hjemreisen selv. Ute av stand til å få i gang noen ordentlig arbeid, forble mange av dem småkriminelle og soningen ble i praksis en livstidsdom.

Særlig fengslet på Île du Diable (Djeveløyen) var beryktet og flere «spesielt farlige» fanger. Blant de mer kjente var Alfred Dreyfus, en jødisk franskmann som ble utsatt fro justismord da han ble dømt for spionasje for Tyskland. En anne kjent fange var Henri Charrière, som skrev den berømte boken Papillon (sommerfugl) om tiden i fangenskap. Ulydighet ble straffet med giljotinering og tre av fire fanger mistet livet. Andre fanger ble sendt til leirer dypt inne i jungelen for å hugge trær. Tusenvis av fanger døde som følge av bitt av giftige dyr. Straffekolonien ble først nedlagt i 1946, men ikke formelt stengt før i 1951.

Det store antallet straffanger bidro til å hemme utviklingen av kolonien. Mange mener i dag at det offisielle Frankrike ikke i tilstrekkelig grad har gjort opp for seg. For eksempel har Frankrike fortsatt nektet å anerkjenne at indianerne bodde i landet først.

En bit Frankrike – og EU

I 1946 gikk Fransk Guyana fra å være koloni til å bli et fransk oversjøisk departement og region. Dette innebærer at området er en integrert del av Frankrike, med representasjon i nasjonalforsamlingen og senatet. Det er dermed også underlagt fransk lov og sidestilles helt med øvrige regioner i Frankrike.

På den eneste grenseposten i landet, Port de L’oust, står det et skilt som hilser velkommen til Den europeiske union (EU). Fordi det regnes som fransk territorium er landet også strengt tatt en del av EU, med euro som myntenhet. Det er også, med noen få unntak grunnet geografiske plassering, underlagt EUs lovgivning, og blant annet jordbruks- og fiskeripolitikken blir bestemt i Brussel.

Landet er imidlertid ikke del av Schengen, og man kan ikke reise direkte til resten av EU fra Fransk Guyana uten visum. Etter et visst antall år tilbys imidlertid migranter fransk statsborgerskap, noe som åpner døren til resten av EU-landene. Dette er blant årsakene som har ført til en massiv innvandring til landet, der det paradoksalt nok ikke finnes grensekontroller.

Tidvis ønske om autonomi

Det har vært perioder med uavhengighetsbevegelser i landet. Interessen for selvstendighet har imidlertid vært liten, så lenge Frankrike, som et større og rikere land, er villig til å støtte samfunnet og økonomien. Et forslag om delvis selvstyre ble avvist ved folkeavstemning i Fransk Guyana i 2010. Det har imidlertid vært tidvise ønsker om mer autonomi, og demonstrasjoner i både 1996, 1997 og 2000 endte voldelig. I 2011 ble det oppdaget olje utenfor kysten, og det er dermed lite sannsynlig at Frankrike vil være villig til å innvilge mer autonomi i fremtiden.

Raketter og soldater

De økonomiske forutsetningene er mildt sagt dårlige. Turisme er utelukket takket være de store mengdene hai utenfor kysten og mange potensielt dødelige tropiske innsekter. Den dårlige jordkvaliteten gjør det vanskelig å drive jordbruk og veiene til Brasil er så å si ufremkommelige.

Fransk Guyana kunne med andre ord fort gått i glemmeboken, dersom ikke Den algeriske frigjøringskrigen i 1954 hadde ført til at Frankrike trengte en ny rakettutskytningsbase som erstatning for den de hadde i Sahara. Nærhet til ekvator er viktig når man skal skyte ting opp i bane rundt jorden, og i 1968 ble det bygget et nyttromfartssenter i Kourou.  Prosjektet førte også til at det vokste frem en ny by rundt det romfartssenteret. Dette har bidratt til noe økonomisk vekst takket være de høyteknologiske jobbene.

Det tredje infanteriregimentet til Frankrikes Fremmedlegion holder også til i Kourou. Fremmedlegionen er en del av den franske hæren, dannet i 1831 fordi utenlandske frivillige ikke lenger kunne verve seg til de ordinære, militære styrkene. Tidligere hadde Fremmedlegionen rykte på seg for å tiltrekke seg leiesoldater og rømlinger, men anses i dag for å tilhøre verdenseliten. Hver fjerde rekrutt er i dag en søramerikansk migrant som får fransk pass etter fem års tjeneste.

Arr fra kolonitiden

Sporene fra kolonitiden er synlige i Fransk Guyana, som i mange andre tidligere kolonier, ved at etterkommerne av kolonifolket er rikere enn urfolket og andre som ble hentet inn som slaver og arbeidskraft. Det er store motsetninger mellom disse gruppene og de siste årene har landet vært preget av sosial uro.

Arbeidsledigheten i landet ligger på 25 prosent, men i motsetning til mange andre latinamerikanske land mottar de fleste hele 450 euro i måneden i trygd. Det er dermed relativt høy levestandard i landet. Likevel preger vold og lovløshet landet og det er kjent for å være den dødeligste franske regionen, men over syv ganger så høy dødsrate som gjennomsnittet i Frankrike Mange skylder på flere tiår med helt uregulert innvandring til landet. I dag er to av tre voksne innbyggere født et annet sted.

Innbyggerne er i dag en blanding av hmong-bønder fra Laos, kinesere, franskmenn, søramerikanske gullgravere og lykkejegere, haitiske og karibiske flyktninger, kreoler og etterkommere av det opprinnelige urfolket. Andre mener det ikke skyldes innvandringen i seg selv, men at den franske regjeringen overlater dem til seg selv, uten å sørge for tilstrekkelig skolegang, jobber eller velferdsordninger som kan dekke det økende behovet.

Stort opprør i 2017

Den 11. februar 2017 ble den 30 år gamle Hervé Tambour skutt fordi han nektet å gi en tyv gullkjedet sitt. Det ble dråpen som fikk begeret til å renne over, og ble starten på en serie demonstrasjoner og opprør ledet av konsortiet som kaller seg Les Grandes Fréres (Storebrødrene). Streiker og kaos rammet Cayenne og Kourou, mens opprørerne krevde økte bevilgninger fra Frankrike til blant annet utbygging av infrastruktur. De ønsket også å rette fokus mot den økende usikkerheten i landet. Opptil 10 000 demonstrerte i Cayenne, det største antallet noen gang i landets historie.

Ikke før den 21. april, etter at Frankrike hadde lovet opptil 2,1 milliarder euro i ”nødhjelp” ga demonstrantene seg. Det har ikke vært liknende opprør siden, men det har heller ikke skjedd noen vesentlig endring i Frankrikes innsats for å bedre den generelle situasjonen. Det er dermed lite rom for optimisme for dette europeiske området i Sør-Amerika.