Forholdet mellom Tyrkia og Hellas

Få naboland i Europa har hatt et så anspent forhold så lenge som Hellas og Tyrkia. Det hundre år gamle fiendskapet mellom de to landene skaper på nytt konflikt.

Av Vilde Wetteland Stoa

De store flyktningsstrømmene via Tyrkia til Hellas har i flere år vært en kime til konflikt mellom nabolandene. Foto: Ggia

Ordkrigen mellom Hellas og Tyrkia har stormet for fullt våren 2020. Spenningene mellom de to NATO-allierte naboene er til å ta og føle på. Tyrkia har anklaget Hellas for blant annet å ha skutt en migrant i brystet slik at han døde. Hellas på sin side benekter dette.

Grekerne anklager derimot sin nabo i øst for å fabrikkere falske nyheter og systematisk krenke andre lands suverenitet. Beskyldningene dreier seg om hva som egentlig skjer med flyktningene og migrantene som har befunnet seg på grensen mellom de to landene i de siste månedene.

Siden slutten av februar har tusenvis av mennesker forsøkt å krysse grensen mellom Tyrkia og Hellas etter kunngjøringen om at de ikke lenger vil bli stoppet av Tyrkia. Etter at Tyrkia også har åpnet for å utvinne gass og olje i Middelhavsområder som Hellas ser på som egne farvann, er det stor frykt for at konfliktnivået vil nå nye høyder. Middelhavsnaboenes lange forhistorie med bittert fiendskap hjelper nok ikke for å løse dagens mange utfordringer.

Gresk selvstendighet

Hellas fikk sin selvstendighet fra Det osmanske riket i 1830. Siden den gang har forholdet til Tyrkia vekslet mellom konflikter og tidvis forsøk på forsoning. Statene har kjempet mot hverandre i fire kriger. Under Den første gresk-tyrkiske krig (1897), også kjent som trettidagerskrigen, gikk Hellas inn på Kreta. Kreta var på den tiden underlagt Det osmanske riket, og Hellas ønsket å underlegge den greske delen av befolkningen på Kreta gresk styre. Hellas tapte og måtte avstå mindre landområder.

Under Den første balkankrigen (1912-1913) erobret Hellas større områder med gresktalende befolkning fra Det osmanske riket. Dette hadde lenge vært et sterkt ønske for den greske stat, da den greske minoriteten, i likhet med mange andre minoritetsgrupper, ble undertrykket av keiserimperiet. I hovedsak gjaldt dette områder i Lilleasia, halvøyen som utgjør mesteparten av dagens Tyrkia.

I tidsperioden mellom 1914 og 1922 ble grekere systematisk forfulgt og drept, først av de osmanske myndighetene, og deretter av Den tyrkiske nasjonalistbevegelsen, de revolusjonære som kjempet for dannelsen av republikken Tyrkia.

Den gresk-tyrkiske krig og tvangsflytting

I 1917 gikk Hellas inn på Ententemaktene sin side under Den første verdenskrig (1914-1918), etter løfte fra de allierte om å få landområder i Lilleasia. Etter oppløsningen av Det osmanske riket gikk greske tropper inn for å tilegne seg disse områdene. Grekerne ble møtt med motstand, og dette førte til Den andre gresk-tyrkiske krig (1919-1922), som var en del av Den tyrkiske frigjøringskrigen.

Grekerne ble drevet tilbake av tyrkerne under sin nye leder Kemal Atatürk. Krigen endte med opprettelsen av republikken Tyrkia i 1923. Med grekernes nederlag i krigen, forsvant også deres håp om å erobre land med gresk majoritetsbefolkning etter Det osmanske rikets oppløsning. 

For å ende de mange og lange stridighetene mellom Tyrkia og Hellas innførte landene en tvunget folkeforflytting samme år. Om lag 1.2 millioner grekere ble tvangsflyttet til Hellas, og en halv million tyrkere ble tvangsforflyttet til det nye Tyrkia. Befolkningsutvekslingen ble ledet av Fritjof Nansen, som var Folkeforbundets Høykommissær for flyktninger på den tiden.

Tvangsforflyttingen, som kan betegnes som etnisk rensning, medførte at landene ble mer etnisk og religiøst homogenisert. I Tyrkia feires 1923 som året det moderne Tyrkia ble opprettet. For grekerne er dette året en vond del av historien som ikke glemmes, og omtales som «katastrofen».

Kypros som bremsekloss for samarbeid

Begge land gikk inn i NATO i 1952, et viktig poeng fra alliansens side som fryktet at en kunne nekte den andre medlemskap. Som allierte var forholdet en stund stabilt. Imidlertid har konflikten over Kypros fungert som gift for forholdet. Hellas og Tyrkia står på hver sin side i konflikten mellom gresk-kypriotere og tyrkisk-kypriotere. Helt siden den tyrkiske okkupasjonen av Nord-Kypros i 1974, har FN forsøkt å mekle fred mellom partene. Tyrkia er det eneste landet som anerkjenner Nord-Kypros som en selvstendig stat. De anerkjenner derimot ikke den internasjonalt anerkjente kypriotiske regjeringen.

Tyrkia og Hellas ble medlem av NATO med organisasjonens første utvidelse i 1952. Foto: NATO

Det dårlige forholdet mellom Hellas og Tyrkia, har siden 70-tallet satt en stopper for mye av samarbeidet i internasjonale organisasjoner. Tyrkia har i stor grad blokkert Kypros sine muligheter for å søke NATO-medlemskap, i tillegg til Partnerskap for fred (PfP) samarbeidet i NATO.

Tilsvarende har gresk-kypriotene blokkert mye i forhandlinger med Tyrkia om EU-medlemskap. Kypriotenes manglende vilje til å la Tyrkia bli medlem av EU er imidlertid ikke hovedårsaken til at Tyrkia uteblir fra unionen. Tyrkias utvikling de senere år, som i større og større grad undergraver menneskerettigheter og demokratiet, har satt kjepper i hjulene for å innlemme landet i Den europeiske union.

Kypros-problematikken har også forhindret mye potensielt samarbeid mellom NATO og EU. Tyrkia har gjennomgående hindret EU fra å benytte NATOs ressurser, mens Kypros gjentatte ganger har blokkert EU-forslag om tettere samarbeid med NATO.

Flyktningstrømmen fra Syria

De senere år har spenningene mellom Middelhavsnaboene blusset opp igjen. Denne gangen handler det i stor grad om flyktning- og asylpolitikken. Tyrkia har siden borgerkrigen i Syria brøt ut i 2011 fått den største strømmen av flyktninger fra det krigsherjede landet. I dag oppholder det seg nærmere 3.7 millioner syriske flyktninger i Tyrkia. I tillegg huser de rundt 400 000 flyktninger fra andre konfliktfylte land i regionen, slik som Irak og Afghanistan.

Tyrkia frykter å bli overrent av ytterligere én million flyktninger som er fordrevet av den pågående syriske offensiven i Idlib-provinsen. De færreste flyktninger ønsker å søke asyl i Tyrkia. Landet har derfor hovedsakelig fungert som et transittland for veien videre inn i Europa. Selv om «én-mot-én»-flyktningeavtalen mellom EU og Tyrkia ble fremforhandlet i 2016, så har Tyrkia truet med å åpne porten til Europa gjentatte ganger.

Det hjalp heller ikke på forholdet at flere tyrkiske offiserer flyktet til Hellas og søkte asyl i etterkant av det mislykkede kuppforsøket i juli 2016. Hellas har hele veien nektet å utlevere offiserene, til Tyrkias president Erdogans store frustrasjon.

Sluser flyktninger over til Hellas

Våren 2020 ble flyktninger og migranter nok en gang sluset over til det europeiske kontinentet av Tyrkia. Tyrkiske myndigheter hevdet at dette skyltes at de ikke lengre maktet å forhindre flyktningene fra å krysse grensen. Samtidig er det store grunner til å tro at dette til en viss grad er organisert fra tyrkiske myndigheter. Dagen etter grenseåpningen strømmet det ut nyheter på internett om at det bare var å krysse EU-grensen. Mange flyktninger reiste derfor til grenseområdet.

I et forsøk på å drive flyktninger og migranter tilbake til Tyrkia, har mange blitt møtt med tåregass og sjokkgranater fra gresk grensepoliti. Hellas erklærte i mars at de skulle stoppe å behandle asylsøknader. Dette er et klart er brudd på FNs flyktningkonvensjon, og har møtt stor kritikk fra FNs høykommissær for flyktninger. I midten av april kunngjorde Athen planer om å utvide grensegjerdet mot Tyrkia i et forsøk på å holde flyktningene ute.

Moria-leiren på den greske øya Lesvos. Foto: Sam Zidovetski

Håndteringen av flyktninger og migranter har skapt hodebry for EU helt siden den store flyktningebølgen i 2015. Dublin-avtalen sier at asylsøkere skal søke asyl i det første europeiske landet de ankommer. Avtalen har ført til en ekstremt skjev fordeling av flyktninger. Europas sørlige yttergrense har hele veien fått de største flyktningstrømmene.

Hellas sliter med å håndtere de mange flyktningene som har kommet til landet. De møter sterk kritikk for behandlingen av flyktningene. Levevilkårene i mange av de greske flyktningeleirene er elendige. Den overfylte Moria-leiren på øya Levos har fått mye internasjonal oppmerksomhet. Siden Tyrkia åpnet grensen mot Europa i våres, har man fryktet en ny europeisk flyktningkrise.

Fare for militær konfrontasjon?

I begynnelsen av juni 2020 uttalte Hellas forsvarsminister, Nikos Panagiotopoulos, at landet er forberedt på militær konfrontasjon med Tyrkia, dersom de fortsetter å provosere. Uttalelsen kommer på bakgrunn av at Tyrkias statlige petroleumsselskap nylig fikk lisens fra president Erdogans regjering til å fortsette med olje- og gassutredning på 24 ulike området i det østlige Middelhavet. Dette innebefatter blant annet områder som Hellas oppfatter som eget farvann.

Dette er langt ifra første gangen landene utfordrer hverandres grenseområder, både på land, til sjøs og i luften. Tyrkia har lenge ønsket å utrede gassfelt Øst-Middelhavet. Myndighetene i Athen har sendt brev til EU om at dette kan lede til en tyrkisk-europeisk krise, og flere eksperter har advart at voldelig konflikt kan bli resultatet dersom landene ikke kan finne en fredelig løsning.

Publisert: 25. juni 2020

Print Friendly, PDF & Email