Folkemord i vår samtid

Vi grøsser når vi tenker tilbake på 1900-tallets folkemord. "Hvordan kunne det skje?" tenker vi når vi hører beretninger om Holocaust, Rwanda eller massakren i Srebrenica. Likevel er det viktig å huske at folkemord, etnisk rensning og politisk massevold ikke er historiske fenomen. Det skjer igjen og igjen, og får varierende respons fra det internasjonale samfunnet. Men hva er egentlig folkemord, og hvilke eksempler har vi fra moderne tid?

Av Victoria Ramm Henriksen

Etter Den andre verdenskrigen var det bred enighet om at grusomhetene jødene og andre minoritetsgrupper var offer for i Nazi-tyskland aldri måtte få lov å skje igjen. Den polske jøden og juristen Raphael Lemkin som selv måtte flykte fra nazistene, startet tidlig arbeidet med å finne et ord som kunne beskrive forbrytelsene begått av nazistene. Hans utrettelige arbeid gjorde at det internasjonale samfunnet var raskt ute med å etablere internasjonale lover og regler for å forhindre nye folkemord, og allerede i 1948 var en FN-konvensjon om folkemord vedtatt. Konvensjonen anses som internasjonal sedvanerett og har status som jus cogens, hvilket betyr at den forplikter alle verdens stater å forhindre folkemord og at konvensjonen har en overordnet status i forhold til andre lover. Likevel fortsetter folkemord, etnisk rensing og politisk massevold å finne sted, og på 1990-tallet ble det klart at det var behov for flere internasjonale retningslinjer som ikke bare kriminaliserte handlingen, men også påla andre stater å handle. I 1994 gjennomførte det ekstremistiske hutu-regimet i Rwanda et folkemord på tutsi-befolkningen og moderate hutuer. Det var denne hendelsen, samt ugjerningene begått i Bosnia i 1995, som gjorde at sikkerhetsrådsresolusjonen Responsibility to protect (R2P) fikk stor oppslutning. R2P sier at staten har ansvaret for å beskytte egne borgere, og at dersom staten ikke kan eller vil ta dette ansvaret må det internasjonale samfunnet gripe inn.

Minnemerke fra folkemordet i Rwanda i 1994 Foto: Wikimedia Commons/Adam Jones, Ph.D.

 

En definisjon av folkemord

Folkemord, etnisk rensning og politisk massevold er begreper som ofte blir brukt om hverandre. Fenomenet folkemord er definert i FN konvensjonen om folkemord fra 1948 som "handlinger som er begått i den hensikt å ødelegge helt, eller delvis en nasjonal, etnisk, rasemessig eller religiøs gruppe som sådan..." Dette betyr at folkemord er handlinger begått for å utslette en gruppe mennesker, ofte ved å drepe medlemmer i gruppen utelukkende fordi de er medlemmer av den aktuelle gruppen. Ofte er det også slik at gruppen, og enkeltmenneskers tilhørighet til gruppen, defineres av overgriperen. Et eksempel på dette finner man i folkemordet i Rwanda der gruppedelingen mellom tutsier og hutuer kan sies å være kunstig og kan forklares ut fra en institusjonalisering av skillet som ble skapt under det belgiske kolonistyret heller enn faktiske etniske forskjeller.

Det er flere problemer med folkemordsdefinisjonen og et av hovedproblemene er at den utelukker enkelte offergrupper, som eksempelvis sosiale og politiske grupper. Årsaken til at disse gruppene er utelatt er at konvensjonens er et produkt av politisk kompromiss. Sovjetunionens leder, Stalin, ønsket nemlig ikke at konvensjonen skulle legitimere uønsket kritikk mot hans eget regime som systematisk angrep sosiale grupper og politiske motstandere. Således var konvensjonen offer for et politisk kompromiss.

Andre deler av definisjonen som har blitt kritisert er bruken av målenheten helt eller delvis, dette indikerer at en gruppe ikke må bli fullstendig utryddet for at det skal utgjøre et folkemord og følgelig at det internasjonale samfunnet kan ta affære for å stoppe et eventuelt folkemord på et tidlig tidspunkt. Det er imidlertid blitt stilt spørsmål om hvor mange som faktisk må bli drept eller forsøkt og ønsket drept før man kalle handlingen for et folkemord.

Et siste punkt ved definisjonen som har vært gjenstand for kritikk er bruken av formuleringen i den hensikt. Igjen er formuleringen laget for å kunne muliggjøre internasjonal involvering på et tidlig stadium, men den gjør det også vanskeligere å definere ulike former for overgrep og drap som folkemord fordi det er vanskelig å bevise at hensikten med overgrepene er å utrydde eller ødelegge hele eller deler av gruppen som sådan. Dette har vært et av ankepunktene når det kommer til det påståtte folkemordet på armenerne i 1915, da man ikke har kunnet bevise at hensikten med tvangsutflyttingen var å ødelegge helt, eller delvis, den armenske minoriteten som bodde i den unge staten Tyrkia.

I tillegg til folkemord har vi også andre begreper som etnisk rensing, politisk massevold og ensidig vold. Etnisk rensning defineres ofte som en handling eller en serie handlinger der man forsøker å fordrive en folkegruppe fra et nærmere angitt landområde ved hjelp av tvangsmidler, press eller frykt. Politisk massevold er bruk av vold i stor skala for å oppnå et politisk mål, og kan dermed favne bredere enn både begrepet folkemord og etnisk rensing. Flere omstridte hendelser som ikke kan sies å passe direkte inn under den snevre definisjonen av folkemord kan dermed sies å falle inn under andre begreper. Blant annet gjelder dette Røde Khmers vanstyre i Kambodsja (1975-1979), hendelsene i Darfur i 2003 og Iraks Anfal-kampanje mot den kurdiske minoriteten i 1988.

To nye og omstridte folkemord

Også på 2000-tallet har grusomme folkemord funnet sted. Det er særlig to situasjoner som FN har diskutert om faller inn under Folkemordskonvensjonens definisjon; rohingyaene i Myanmar og yezidiene i Irak.

Terrorgruppen IS er forbryterne bak et av verdens nyeste folkemord. Folkemordet startet i 2014 og anslag fra FN sier at fem tusen yezidier ble systematisk drept av IS, og syv tusen yezidi-kvinner ble bortført og solgt som sexslaver. Flesteparten av Iraks yezidi-befolkning har flyktet fra sine hjemsteder. Yezidiene ble forfulgt på bakgrunn av sin religiøse tilhørighet. IS så på yezidiene som djevledyrkere fordi de tilber Melek Tawus, påfuglengelen, som den første skapningen Gud skapte. I andre religiøse fortellinger er den første engelen den som senere vender seg bort fra Gud og blir kalt djevelen. Folkemordet tok for alvor til den 3. august 2014 da IS angrep byen Sinjar i Nord-Irak. Byen hadde en majoritet av yezidier, og per august 2016 har det blitt funnet 72 massegraver i området. Mange klarte imidlertid å flykte. Om lag 50 000 av flyktningene endte opp på Sinjar-fjellet, der de ble isolert av IS. På Sinjar-fjellet døde mange av hete og utmattelse, samt sult og tørst. De fleste som var fanget på fjellet klarte å flykte etter at kurdiske PKK og peshmerga angrep IS-styrkene som omringet fjellet. I og med at yezidiene er en religiøs gruppe omfattes de klart av Folkemordskonvensjonen og IS var klar på at hensikten med angrepet var å utrydde yezidiene, nettopp fordi de var yezidier. Dette levner liten tvil om at vi har med et folkemord å gjøre, noe også FN har bekreftet. Utfordringene her dreier seg i hovedsak om staten Irak i henhold til R2P har noe av ansvaret for ugjerningene, da de står ansvarlig for sine borgeres ve og vel.

Fredsprisvinner Nadia Murad, hun var selv et offer for IS-herjinger i 2014. Foto: Wikimedia Commons/U.S. Department of State

Ugjerningene begått av Myanmars sikkerhetsstyrker mot rohingya-minoriteten diskuteres også om kan betegnes som folkemord. Igjen er det statens ansvar og spørsmålet om hensikt som utgjør de viktigste ankepunktene. Rohingyaene er en muslimsk minoritet i Myanmar og årsakene til forfølgelsen kan spores tilbake til kolonitiden. Britene rekrutterte rohingyaene til den britiske hæren, og formålet var å holde majoritetsbefolkningen nede. Etter hvert som Myanmar ble selvstendig har nasjonalismen vokst, og de militære myndighetene som styrte landet førte lenge en voldelig, diskriminerende og undertrykkende politikk ovenfor rohingyaene. I dag hevder myndighetene i Myanmar at rohingya-befolkningen ikke er en etnisk minoritet i landet, men heller ulovlige innvandrere fra nabolandet Bangladesh. Rohingyaene er statsløse og bor i hovedsak i delstaten Rakhine som grenser til Bangladesh. FN har omtalt rohingyaene som verdens mest forfulgte minoritet. Den utløsende årsaken for hendelsene som omtales som folkemord var et angrep på en militærbase gjennomført den 25. august av rohingyaenes motstandsgruppe ARSA som vokste frem i kjølvannet av myndighetens bruk av vold og økende undertrykkelse av rohingyaene. Tolv personer fra Myanmars myndigheter mistet livet, og angrepet utløste en enorm og brutal reaksjon fra militære myndigheter samme dag. Regjeringsstyrkene gikk til angrep på rohingya-befolkningen som helhet og man antar at minst 10 000 mennesker ble drept. Massakre ble gjennomført, hus ble brent ned, tortur og seksuell vold ble også benyttet. Militæroperasjonen var ment å terrorisere rohingya-befolkningen og over 700 000 flyktet over til Bangladesh. FN konkluderte i 2018 at Myanmars øverste generaler bør straffeforfølges for folkemord, men det er fortsatt politisk uenighet internasjonalt om hvorvidt aksjonen kom på ordre fra Myanmars sentrale myndigheter og at den var planlagt med hensikt om å utrydde helt eller delvis rohingya-minoriteten.

Rohingya-flyktninger på vei til Bangladesh i 2017. Foto: Wikimedia Commons/Zlatica Hoke (Voice of America)

Publisert: 03.09.2019
Print Friendly, PDF & Email