Filippinenes krig mot narkotika og utenrikspolitiske krumspring – hva skjer?  

Våren 2016 vant Rodrigo Duterte presidentvalget i Filippinene. Etter at han kom til makten har han startet en massiv kampanje mot narkotika og hans fremgangsmåter har høstet kritikk fra flere menneskerettighetsgrupper. Men hvordan påvirker egentlig Dutertes presidentskap innenriks og utenrikspolitiske forhold for den lille øynasjonen?

Av Victoria Ramm Henriksen

Demonstranter utenfor Filippinenes ambassade i New York høsten 2016. Foto: VOCAL-NY/Flickr.

President Duterte har nå hatt makten i over et år og innenrikspolitisk har hans hovedfokus vært å bekjempe den illegale narkotikahandelen ved å slå ekstremt hardt ned på enhver mistanke om salg, eller bruk, av narkotika. Menneskerettsorganisasjonen Human Rights Watch (HRW) har rapportert at over 7 000 mennesker har blitt drept uten lov og dom siden april 2017. FNs menneskerettighetseksperter har også kritisert Dutertes praksis for å være i strid med menneskerettighetene. Utenrikspolitisk har Filippinene mildt sagt vært vinglete etter at Duterte kom til makten, og han har ytret ambisjoner om å ha en «uavhengig utenrikspolitikk». Det synes å være liten tvil om at President Duterte kommer til å påvirke den lille øynasjonen, og hans politikk kan potensielt få store ringvirkninger.

Produkt av sin tid?

Den 30. juni 2016 ble Rodrigo Duterte offisielt Filippinenes 16ende president, etter å ha fått 39 % av stemmene, og vunnet over fire motkandidater. Rodrigo Duterte var da 71 år, og er den eldste personen som har hatt presidentembetet i landet. Dutertes politiske suksess er delvis på grunn av at han har stått for en svært hard linje for å bekjempe narkotikakriminalitet. Duterte hevdet i valgkampen at byen Davao, hvor han tidligere har vært borgermester, er blant de tryggest i verden. På tross av at Davao har et høyt kriminalitetsnivå, fikk argumentene gjenhør i nasjonal media og skapte bred støtte i befolkningen. Menneskerettighetsgrupper mener å kunne dokumentere 1400 drap i Davao i perioden 1998-2016. Ofrene var i hovedsak narkotikabrukere, småkriminelle og gatebarn. Duterte har avvist anklagene. Han har også utalte at han støtter utenomrettslige henrettelser av narkotikabrukere og andre kriminelle. I valgkampen lovet han å redusere kriminalitet ved å drepe titusener av kriminelle.

Den omstridte figuren Duterte ble ikke mindre omstridt i løpet av valgkampen. Mens daværende presidentkandidat Donald Trump uttalelse om «å gripe kvinner etter kjønnsorganet» fikk verden til å skjemmes, utalte Duterte om et kvinnelig voldtektsoffer at det var en skam at ikke borgemesteren fikk førsteretten. Da datteren senere forsvarte sin fars uttalelser ved å innrømme at hun selv var et voldtektsoffer, og at faren lenge har arbeidet for kvinners rettigheter, responderte Duterte med å si at datteren løy og at hun alltid hadde vært en «drama queen».

Duterte tok makten i landet i en periode der flere stater har hatt en autoritær vending, og lett etter en såkalt «sterk mann» til å ta kontroll. Dette er noe vi har sett blant annet i Tyrkia med president Erdoğan (2017), USA med president Trump (2016), Ungarn med statsminister Orban (2010) og i Filippinene med president Duterte (2016). I følge data fra The Fund for Peace Foundation sammenfaller fremveksten av kontroversielle ledere, såkalte «strongmen», med en reduksjon i statsmaktens stabilitet.

Krigen mot narkotika og menneskerettighetsbrudd

I tillegg til en rekke skandaløse og sjokkerende uttalelser, har Duterte ført en politikk som har høstet sterk kritikk internasjonalt. Filippinske menneskerettighetsgrupper har knyttet Dutertes krasse retorikk til fremveksten av utenomrettslige drap, gjennomført av politiet og ulike voldelige borgervernsgrupper. Disse drapene har kastet lys på landets langvarige problem med straffefrihet for lovbrudd begått av statens sikkerhetsstyrker. Presidenten selv uttalte under presidentkampanjen at hans presidentperiode ville bli en blodig en. Videre sa han at han ville dele ut tusen benådninger hver dag til politi og soldater beskyldt for menneskerettighetsbrudd, samt til seg selv for de drap som ville bli begått i løpet av hans seksårsperiode.

FN har lenge deltatt i den internasjonale kampen mot narkotika, og lovet tidligere at innen 2008 skulle verden være kvitt narkotikaproblemet. FNs kontor for narkotika og kriminalitet (UNODC) har senere vedkjent at krigen mot narkotika har vært mislykket. En uintendert konsekvens av den globale krigen mot narkotika har vært framvekst av organisert kriminalitet, som kan bidra til å destabilisere et land. Frykten for at Filippinene skulle bli en narkostat bidro til økt oppslutning om Duterte i valgkampen. Dutertes krig mot narkotika har av flere blitt kalt en krig mot de fattige, som utgjør majoriteten av ofrene for vilkårlig fengsling og henrettelser. FNs spesialrapportør for menneskerettigheter, Agnes Callamard, har kritisert Duterte og hans administrasjon flere ganger, men foreløpig virker det ikke som klagene har noen effekt.

Landet har også vært preget av en økning i kriminalitet etter at Duterte kom til makten, og er for tiden rammet av flere væpnede konflikter. Den 23. mai 2017 erklærte Duterte unntakstilstand i Mindanao og det norske utenriksdepartementet rapporterer at terroraksjoner forekommer.

Utenrikspolitiske krumspring

Duterte og hans administrasjon har lovet å etablere og drive det de beskriver som en «uavhengig utenrikspolitikk» hvor de vil avvise enhver form for innblanding fra utenlandske myndigheter. Duterte viser til grunnloven som sier at utenrikspolitikken skal fokusere på nasjonal suverenitet, territoriell integritet og rett til selvbestemmelse.

Etter at Duterte ble landets president har han ytret ønske om å re-orientere landets utenrikspolitikk mot Kina og Russland, særlig når det gjelder økonomisk samarbeid og handel. I oktober 2016 rapporterte mediehuset Al Jazeera at Duterte også ønsket å samarbeide militært med disse stormaktene, blant annet ved å avholde felles militærøvelser. Denne nye vendingen går på bekostning av Filippinenes lange samarbeid med USA. Filippinene har lenge vært en nær allierte av USA, også etter landet var kolonisert av supermakten i perioden 1898-1946. Duterte har ved flere anledninger kritisert USA i harde ordelag, både under og etter valgkampen. Han har blant annet anklaget USA for å importere terrorisme til Midtøsten, gjennom de militære intervensjonene der, og kalt USAs tidligere ambassadør til Filippinene for en «homofil horeunge».

I november 2016 uttalte Duterte imidlertid at Filippinene ikke var klar for en direkte militærallianse med verken Kina eller Russland, og begrunnet dette med landets forpliktelser som følger av den gjensidige forsvarsavtalen Filippinene har med USA. Likevel ønsker han et sterkere diplomatisk samarbeid med Kina og Russland. Russland på sin side har tilbudt Filippinene et strategisk partnerskap, men ønsker foreløpig ikke å inngå i en asiatisk militærallianse.

Det økte konfliktnivået i Sør-Kina havet påvirker også landet. Filippinene fikk sommeren 2016 medhold i en sak hos Den internasjonale domstolen i Haag. Saken ble brakt opp for domstolen av Filippinene, som mener at Kinas fremsatte krav har vært urettmessige. Duterte har i etterkant av domsavsigelsen gått frem med forsiktighet i sine bilaterale forhandlinger med Kina. Han skal blant annet ha lovet å ikke ta opp saken for den regionale organisasjonen av asiatiske land, ASEAN.

Russlands president, Vladimir Putin, møter president Rodrigo Duterte den 23. mai 2017. Foto: kremlin.ru

Etter at Donald Trump ble valg til president i USA kan det synes som om forholdet mellom de to landene har normalisert seg noe. I løpet av 2017 har vi observert en rekke forhold som antyder at en nedjustering av forsvarssamarbeid ikke bare går saktere, men også vil reverseres i 2018. Noe av dette kan skyldes en bedre dynamikk mellom Duterte og Trump-administrasjonen, samt bedre diplomatiske forbindelser med USAs nye ambassadør til Filippinene, Sung Kim, enn det som var tilfelle under Obamas presidentskap. Andre forhold, som amerikansk bistand til terrorbekjempelse i Filippinenes hovedstad Manila, viser at forholdet mellom de to statene er motstandsdyktig, og at Duterte kanskje bjeffer verre enn han biter.

Veien videre

Duterte vil nå sitte med makten i landet i en 6 årsperiode, og det er flere uavklarte spørsmål i forhold til hva vi kan vente oss av resten av hans regjeringstid. For det første er det uklart om Duterte vil stille til gjenvalg, da han allerede holder en høy alder. Hans 22 år lange periode som borgermester viser at han har er dyktig til å manøvrere seg politisk og dersom helsen holder bør man ikke bli overrasket over om han fortsetter å ha en finger med i spillet. Dernest er det utfordringer knyttet til landets vingling i utenriks- og sikkerhetspolitiske spørsmål, og hvordan dette vil påvirke den generelle sikkerhetssituasjonen i Sør-Kina havet. Det ser heller ikke ut til at den høyrøstede kritikken fra menneskerettighetsorganisasjoner og FN kommer til å påvirke innenrikspolitikken til den målbevisste og hardtslående Duterte.

Publisert: 2. januar 2018