Etniske skillelinjer skaper konflikt i Guyana

Med store oljefunn ligger alt til rette for en kraftig velstandsøkning i det fattige landet. Men Guyanas historie er preget av stor etnisk konflikt som potensielt kan ødelegge for velstandsutviklingen.

Av Kathinka Louise Rinvik Bratberg

Kart som viser Guyana. Foto: Wikimedia Commons

Nord i Sør-Amerika, mellom Surinam, Brasil og Venezuela, ligger et av kontinentets fattigste land. Da nederlenderne kom til det som i dag er Guyana på 1500-tallet bodde det karib- og arawak-talendenomadefolk i landet. Etter hvert ble området delt mellom Nederland (dagens Surinam), Frankrike (dagnes Fransk Guyana) og England (dagens Guyana). 

Kolonimaktene opprettet store plantasjer med sukkerrør og hentet mange slaver fra Afrika for å jobbe på disse. Da slaveri ble forbudt i 1834, begynte kolonimaktene å importere arbeidere fra India istedenfor. Guayana fikk sin selvstendighet i 1966. I årene som fulgte har landet opplevd store etniske konflikter mellom etterkommerne av henholdsvis indiske arbeidere og afrikanske slaver.

Guyana, med sine knapt 800 000 innbyggere, har de siste fem årene funnet store oljeforekomster og kan potensielt bli et av de rikeste landene i regionen. De etniske konfliktene i landet er imidlertid så ødeleggende for både statsorganisering og samfunnet for øvrig, at landet risikerer å havne i det som ofte omtales for ressursforbannelsen. 

Etnisk konflikt

I 2020 utgjør etterkommere av de afrikanske slavene om lag 30 prosent av befolkningen, mens etterkommere av de indiske arbeiderne utgjør 43 prosent. Guyana er sterkt preget av store sosiale ulikheter som følger de etniske skillelinjene.

Til tross for sin posisjon som mindretall, er det en overvekt av afrikanske etterkommere i maktposisjoner i samfunnet, som i politiet, militæret og i politiske verv. De bor også i byer og har bedre økonomi. Flertallet av de indiske etterkommerne bor i landsbyer og er fattige. Helsevesenet, skolene, infrastrukturen og andre sosiale goder er mindre utviklet på landsbygda der den indiske befolkningen er størst. 

Også i det politiske landskap kommer den etniske skillelinjen tydelig frem. People’s Progressive Party/Civic (PPP) er i stor grad støttet av de indiske etterkommerne, mens de med afrikansk herkomst stemmer People’s National Congress (PNC). De to gruppene deles altså av flere skillelinjer: etnisitet, økonomi, bosted og politikk. 

Gruppene har byttet på å sitte med makten i landet, og begge har derfor bidratt til å forsterke konflikten ved å marginalisere den andre gruppen. Mellom 500 000 og én million guyanere har flyttet til andre land som følge av de etniske urolighetene.  Mer enn 55 prosent av landets borgere bor i utlandet, og Guyana ligger dermed på verdenstoppen når det gjelder emigrasjon. 

Selvstendighet og videre undertrykkelse

På 1960-tallet ble de etniske gruppene på Guyana offer for det politiske spillet under Den kalde krigen. Det venstreorienterte PPP var ledet av Cheddi Jagan som den amerikanske presidenten Kennedy var overbevist om at var kommunist. USA fryktet derfor at et selvstendig Guyana ville alliere seg med kommunistiske Cuba og Sovjetunionen. 

Forbes Burnham styrte Guyana under Den kalde krigen. Foto: Wikimedia Commons

De la press på kolonimakten Storbritannia til å endre valgsystemet ved selvstendigheten, slik at det ideologisk mer vennligstilte PNC kunne komme til makten. De neste 20 årene ble landet styrt av Forbes Burnham fra PNC som i starten fulgte en moderat politikk. 

Utover 1970-tallet inngikk han imidlertid tette bånd med flere kommunistiske stater, som Cuba, Kina, Nord-Korea og Sovjetunionen. I tillegg førte han en stadig mer undertrykkende politikk overfor den indiske delen av befolkningen. Blant annet stanset han all import av ris og mel som var sentrale ingredienser i deres matlaging. Dette førte til en eskalering av etnisk vold i landet, og konsekvensene merkes fortsatt. 

Utover 1980-tallet var landet nær økonomisk sammenbrudd, mye på grunn av planøkonomi og dårlig statlige styrte selskaper. Da Burnham døde i 1985 åpnet det for et skifte til markedsøkonomi og demokratiske valg, samt et påfølgende brudd med kommunistiske samarbeidsland. Demokratiske valg brakte imidlertid ikke med seg fred til landet. 

Svakt demokratisk system

Spenningen mellom de etniske gruppene truer også med å undergrave det svake demokratiske systemet i landet – og visa versa. Valgsystemet baserer seg på proporsjonal representasjon der et enkelt flertall av stemmene er nok for å vinne både den mektige presidentstillingen og makt til å utpeke kabinettet. Koalisjoner kan ikke inngås etter valget og parlamentarikerne er kun ansvarlige overfor partiet, og ikke velgerne. 

I tillegg er det få instanser som sørger for maktbalanse, slik vi kjenner det i vestlige demokratier, selv om Høyesterett ser ut til å ha allmenn tillitt i befolkningen. Systemet bidrar dermed til å forsterke motsetningene mellom de to partiene. Til sammen bidrar dette til å sette partiene – og de to folkegruppene – opp mot hverandre foran hvert eneste valg. 

Valgsystemet gjør nemlig at den tapende part blir marginalisert ikke bare fra det politiske liv, men også at mindretallets politikk ikke når frem. Dermed blir også den gruppen det tapende partiet representerer marginalisert. Fra 1998 til 2008 ble valgene preget av fornyet etnisk konflikt. I samme periode gikk utviklingen i landet i feil retning, og brudd på menneskerettigheter og attentat ble vanlig. I tillegg ble landet stadig mer preget av den pågående narkotikakrigen i regionen. 

Parlamentsbyggningen i Guyana. Foto: Wikimedia Commons

Oppblussing av konflikten

I 2011 gikk PNC inn i sekspartikoalisjonen A Partnership for National Unity-Alliance for Change (APNU-AFC) i et forsøk på å få støtte fra større deler av befolkningen. Ved valget i 2015 fikk de makten og president David Granger la stor vekt på sin rolle som lederen for en multietnisk koalisjonsregjering med fokus på forsoning. 

I 2015 ble konflikten fornyet da det ble oppdaget olje i havområdene. Landet ble enda mer polarisert og begge parter prøvde seg på juridiske knep for å endre valgsystemet til sin fordel. Det kulminerte da PPP stemte for et mistillitsforslag mot APNU-AFC-regjeringen i desember 2018. Et indisk regjeringsmedlem stemte med opposisjonen og regjeringen ble felt. 

APNU-AFC nektet imidlertid å gi fra seg makten og skrive ut nyvalg, og bandt saken opp i rettssystemet så lenge de klarte. Først den 2. mars 2020 ble valget gjennomført. Da var begge etniske grupper sinte, mistenksomme og spenningene i samfunnet var høye.

Resultatene har imidlertid latt vente på seg. I begynnelsen av juni viste en ny opptelling at PPP gikk av med en marginal seier, men i midten av måneden har APNU-AFC ennå ikke akseptert nederlaget og gitt fra seg makten. Særlig har det vært kontroverser knyttet til stemmeopptellingen i de mest folkerike distriktene, som blant annet hovedstaden Georgetown. Sosial uro over valgresultatet brøt dermed ut og minst én mistet livet i opptøyer og sammenstøt. Det har også blitt lagt ut veldig mange rasistiske og truende meldinger på sosiale medier.

Ressursforbannelsen

Guyana har ikke fått mye oppmerksomhet i internasjonale medier, men det holder på å endre seg. For fem år siden ble det for første gang oppdaget olje langs kysten, og reserven anslås å være på åtte milliarder fat. Dette gjør funnet til et av de største i verden de siste årene. 

Flere selskaper har gjort betydelige funn i området. Det antas at Guyana vil kunne produserer 750 000 fat olje hver dag innen de neste fem årene, noe som vil kunne tredoble Guyanas BNP og gjøre landet til det rikeste i regionen. 

Flere har imidlertid hevdet at Guyana kan stå overfor det som kalles for ressursforbannelsen – der stater rike på naturresurser oftere er utsatt for krig og konflikt fordi de ikke har institusjoner som klarer å forvalte ressursene slik at rikdommen foreles likt. 

Flere eksperter hevder at Guyana ikke er klar for en rikdom av denne størrelsen. Begrunnelse ligger både i de svake institusjonene som er spesielt utsatt for korrupsjon, men også fordi den etniske konflikten har bremset landets utvikling, demokrati og stabilitet. 

Frykt gjennomsyrer begge de to største etniske gruppene. De indiske etterkommerne frykter at PNC vil rigge valget for å beholde makten. Dermed vil de styre både politiet, militæret, politikken og det meste i hovedstaden, slik de gjorde under Den kalde krigen. De afrikanske etterkommernes frykt stammer fra at de er i mindretall i landet. Noe de fikk merke mellom 1992 og 2015, kan dette lett føre til at PPP kan bli sittende med makten i en lengre periode. Dermed kan frykten for at «den andre siden» får kontroll over oljerikdommen, og dermed ekskluderer og undertrykker den andre gruppen, sende landet rett inn i ressursforbannelsen. 

Guyana er et godt eksempel på hvordan også demokratiske institusjoner kan være med på å vedlikeholde eller til og med forsterke etniske motsetninger. Oljefunnet som potensielt kan øke velstanden og få landet ut av fattigdom, påvirkes også av konflikten. Paradoksalt nok kan oljerikdommen sende landet ut i mer konflikt de kommende årene.  

Oljefunnet kan bringe Guyana ut av fattigdom dersom ikke den etniske konflikten kommer i veien. Foto: Dan Sloan / flickr.
Publisert 15. juni 2020
Print Friendly, PDF & Email