Eritrea og Etiopia: fredsprisen som nådde Stovner

Fjorårets fredspris gikk til Etiopias statsminister for hans innsats i å løse grensekonflikten med nabolandet Eritrea. For familien til norsk-eritreiske Hanna har konflikten ført til flukt, en splittet familie og et nytt hjemland.

Av Malini Breivega

 Abiy Ahmen og Isaias Afewerki i Eritreas hovedstad. Foto: Eritrean Minestry of Information/Yemane G. Meskel (offentlig domene).

I flere tiår har det vært konflikt mellom de to landene på Afrikas horn. Dette til tross for at landene ofte omtales som søsterstater, og deler historie og kultur på linje med Norge og Sverige. Etter Den andre verdenskrig ble spørsmålet om Eritreas selvstendighet avklart av FN, som i 1950 fastslo at landet skulle innlemmes i Etiopia. Dette førte til flere tiår med krig og fiendskap mellom landene. Eritrea ønsket selvstendighet, mens Etiopia tviholdt på det de anså som en etiopisk region. Først på begynnelsen av 90-tallet skulle frigjøringskrigen få en løsning. Etter årelang kamp ble Eritrea en selvstendig stat den 24. mai 1993.

Drømmen om at landene skulle leve fredelig side om side ble kortvarig. Knappe fem år senere brøt det ut grensekonflikt mellom de to nabostatene. Den skulle vise seg å vare i hele 21 år.

Splittede familier og flukt

Det er lett å tenke at kriger og grensekonflikter på andre kontinenter ikke berører oss her i Norge. Eritreas frigjøringskrig og den påfølgende grensekonflikten har imidlertid satt dype spor også i mennesker her til lands. For Hanna Asefaws familie endret krigen alt. For Hannas mor var kampen for eritreisk frihet spesielt kostbar: hun er nemlig halvt etiopisk, og halve familien lever på den andre siden av grensen. Hun ble også født i Etiopia, men vokste opp i Eritrea, og som følge av konflikten har hun aldri fått besøke sitt fødeland. For familien ble konflikten nærmest en krig hvor man kjempet mot sin egen familie.

Etter flere år med krig og to perioder som krigsfange flyktet moren til Hanna alene fra det krigsherjede område. Det samme gjorde Hannas far, og lite visste de at en barnedåp i Oslo skulle være stedet hvor de møttes, forelsket seg og til slutt slo seg ned. I 1995 kom Hanna til verden. Mens årene gikk og grensekonflikten ikke lot seg løse, ble foreldrenes drøm om å en gang flytte tilbake til Eritrea svakere og svakere.

Norsk-eritreiske Hanna Asefaw (25) er i dag samfunnsgeograf og kunstner. Foto: Tale Hendnes. (Alle rettigheter forbeholdt).

Langvarig og blodig grensekonflikt

Årsakene til grensekonflikten er mange, og skyldes samspillet mellom historiske, ideologiske, økonomiske og politiske faktorer. På det politiske planet var det særlig maktkampen mellom lederne i de respektive landenes frigjøringsfronter: president Isaias Afwerki i Eritrea og tidligere etiopisk statsminister Meles Zanawi. På det økonomiske planet, som gjerne ses på som den utløsende årsaken for krigsutbruddet i 1998, var Eritreas lansering av egen valuta (nakfa) i 1997. Etiopia responderte ved å innføre bilaterale handelsregimer som innebar nye valutaforskrifter, toll og avgifter på handel mellom de to landene.

Myndighetene i Etiopia ønsket å separere seg fra eritreisk økonomi, og unngå at Eritrea fikk nyte fordelene av Etiopias økonomiske vekst og stabilitet. For Eritrea ville dette gi store økonomiske tap, og myndighetene nektet å formalisere avtalen. Da Etiopia våren 1998 begynte å håndheve handelsbegrensingene, svarte Eritrea med å invadere grenseområdet Badme og andre områder ved fronten. Dette var starten på Afrikas blodigste bilaterale krig.

Den aktive krigføringen pågikk i tre offensiver over to år. Man antar at om lag 150 000 soldater mistet livet. Tapene var særlig store for Etiopia som måtte gjenerobre områder som eritreiske styrker hadde tatt. I 2000 kollapset imidlertid forsvarslinjen til Eritrea, og etiopiske styrker fikk tatt tilbake store landområder.

Kald krig

I juni 2000 ble en våpenhvileavtale godtatt av begge parter, og i desember samme år ble en omfattende fredsavtale undertegnet i Algerie. Denne førte til at FN satte inn fredsbevarende styrker i en demilitarisert sone langs grensen. Algerie-avtalen har dog aldri blitt gjennomført. For det første fokuserer avtalen i svært liten grad på de bakenforliggende årsakene til krigen. For det andre avklarte en internasjonal grensekommisjon at den symbolsk viktige landsbyen Badme skulle gis til Eritrea – noe som stoppet avtalegjennomføringen fra Etiopisk side.

FN ga opp å få partene til forhandlingsbordet etter flere mislykkede forsøk, og trakk ut sine fredsbevarende styrker i 2008. Vakuumet FN etterlot seg ble raskt fylt av eritreiske styrker, og landenes skyttergraver var dermed kun 200-300 meter fra hverandre. Stillingskrigen har hatt særlig stor innvirkning på eritreisk økonomi og politikk. Landet har opprettholdt full krigsmobilisering, noe som har lammet økonomien. I tillegg har president Afwerki brukt stillingskrigen som unnskyldning for manglende implementering av demokratiske reformer. På den andre siden av grensen ble hæren demobilisert etter fredsavtalen. Etiopia opprettholdt likevel et sterkt militært nærvær langs grensen. Etiopias økonomi og politikk har i liten grad blitt påvirket av den årelange konflikten med nabolandet – dette til tross for at Etiopia fortsatte å okkupere områder som grensekommisjonen tilskrev Eritrea.

Ventingen som tok slutt

Godt etablert på Stover i Oslo, har samtalene rundt Hannas middagsbord de siste 20 årene vært preget av den kalde krigen mellom de to søsterlandene. Og venting. Venting på en løsning. Nyhetssendinger har blitt fulgt med fortvilelse, og moren har ikke kunne møte familien i Etiopia. Årene har gått, Hanna og søstrene er blitt voksne, men drømmen om fred i familiens hjemland har alltid vært til stede. Hva gjør man så den dagen situasjonen løses? Man feirer.

«Det var veldig fint, og på tide», sier Hanna og smiler varmt. «Endelig kan mamma se sitt fødested og besøke halve familien sin».

Lykkens dag kom overraskende: det var isfront mellom de to landene og ingen diplomatiske bånd. Da Etiopias statsminister Abiy Ahmed i juni 2018 sa at Etiopia ikke lenger ville kjempe om de omstridte grenseområdene, hørtes det for mange nesten for godt ut til å være sant. Uttalelsen ble møtt med åpne armer fra Eritreas president Afwerki, og 9. juli 2018 møttes statslederne i Eritreas hovedstad. Her underskrev de en erklæring om fred og vennskap, og bildet av de to smilende statslederen gikk verden rundt. Året etter fikk statsminister Abiy fredsprisen for sin innsats i å løse konflikten.

Folket feirer i Asmara 8. juli 2018: dagen freds- og vennskapserklæringen ble underskrevet. Foto: Foto: Eritrean Minestry of Information/Yemane G. Meskel. (Offentlig domene).

Fredsprisen

Samtidig var følelsene blandet i det norsk-eritreiske miljøet. Mange opplevde at mediedekningen av fredsprisen ga Etiopia all æren. Andre, til tross for år med venting, mente fredserklæringen kom for tidlig da den etiopiske statsministeren ikke hadde sittet lenge med makten. Andre var kritisk til at Etiopia hadde valgt å samarbeide med Eritreas president. Afwerki har sittet med makten siden 1993 og styrt Eritrea i en svært autoritær retning. All makt ligger hos presidenten, det er ingen eller svært begrenset presse-, ytring-, bevegelse og religionsfrihet. Domstolene kontrolleres av ett-parti regimet og tusenvis av politiske fanger sitter fengselet uten dom. I tillegg er det tvungen militær- og samfunnstjeneste, som i praksis har ført til at mange eritreere lever under slavelignende forhold.

Disse forholdene er også årsaken til at Nobels fredspris kun gikk til den etiopiske statslederen. Denne avgjørelsen ble i all hovedsak møtt med forståelse fra det eritreiske miljøet i Norge. «Man kan jo ikke gi fredsprisen til en diktator», argumenterer Hanna, samtidig som hun poengterer at eritreere har ønsket seg en løsning på lik linje som etiopierne.

Forsoningen fortsetter mellom de to landene. Her fra møte mellom Eritreas og Etiopias statsledere under korona-pandemien i juli 2020. Foto: Eritrean Minestry of Information/Yemane G. Meskel. (Offentlig domene).

Tankene rundt mediedekningen av fredsprisen ble dog satt til side da Etiopias statsminister Abiy takket president Afwerki i sin tale under nobelprisseremonien. Annerkjennelsen ga både glede og stolthet i det eritreiske miljøet. Ikke fordi de anså det som en anerkjennelse av Afwerkis autoritære regime, men fordi han anerkjente Eritreas part i fredsforhandlingen. «I det eritreiske miljøet var det noe av det fineste som skjedde den dagen», forteller Hanna.

Etter tiår med krig og konflikt kan endelig Hannas familie forenes. Det er en seier på det menneskelige planet som berettiger gledestårer, klemmer og hurrarop høye nok til å bære fra Stovner til Asmara og Addis Abeba. På det politiske planet gjenstår det derimot mye arbeid, forsoning og forhandling. Men nå, for første gang på 21 år, står håp på agendaen.

Publisert 02.09.2020

Print Friendly, PDF & Email