Etiopia: gryende regional stormakt

Etiopia har gått fra å være et kristent keiserrike, til et marxistisk regime og nå en potensiell afrikansk stormakt. Gjennomgående for hele landets historie er imidlertid dype etniske- og ideologiske skillelinjer og et «evig» prosjektet med å samle nasjonen. 

Av Malini Breivega

Etiopisk kvinne i Harrar. Foto: Tomor Meko (CC BY-NC 2.0)

Etiopia er en republikk på Afrikas Horn. Med en befolkning på om lag 116 millioner er landet det nest mest folkerike på det afrikanske kontinentet, kun slått av Nigeria.

De etniske skillelinjene har preget landets politikk og historie. Det er imidlertid ikke så overraskende, da Etiopia består av over 80 ulike etniske grupper. I dag er de største etniske gruppene de kusjittisktalende oromoene (34 %), de semittisktalende amharene (27 %), somaliere (6,2 %) og tigrayene (6 %). Sistnevnte var sentral ved dannelsen av det moderne Etiopia på 1990-tallt, og er også en av hovedaktørene i den pågående væpnede konflikten i delstaten Tigray. Før den tid har Etiopia være preget av keiserstyrer, utbredelsen verdensreligionene og forsøk på kolonisering.

Historisk kongedømme

Etiopia regnes som et av de første stedene for menneskelig aktivitet. Et av de mest kjente eksemplarene av førmennesket, Lucy, skal ha levd i Etiopia for omtrent 3,2 millioner år siden, og inntil nylig var de eldste Homo sapiens-knoklene (195 000 år gamle) funnet i Omo-elven i Etiopia. Den første statsdannelsen skal imidlertid ha vært Aksum-riket i år 500 fvt. Dette mektige riket innførte kristendommen som statsreligion, men mot slutten av rikets 1600 år lange styre, vokste det fram islamske riker i området/islam som fikk fotfeste i deler av befolkning.

På 1500-tallet økte konfliktene mellom de muslimske rikene og det kristne kongedømmet. På midten av 1700-tallet var landet på randen av total oppløsning, men i 1855 greide imidlertid keiser Tewodros å samle riket under en sentralisert makt.

I dag er kristendommen fremdeles den ledende religionen i Etiopia, og utgjør om lag 62 % av befolkning. 34 % av innbyggerne er muslimer, og har tradisjonelt vært undertrykket. Tre prosent av befolkingen regnes å tilhøre tradisjonelle afrikanske religioner.

Kampen mot Italia

Haile Selassie var etiopisk keiser fra 1930 til han ble avsatt av et militærkupp i 1974. Foto: Offentlig Domene.

Etiopia er i dag et av to afrikanske land som aldri ble kolonisert. Det har gitt landet prestisje blant de andre afrikanske statene. Men kampen mot de europeiske kolonimaktene var alt annet enn lett. I 1871 måtte det etiopiske keiserrike stå imot italienerne, og kampen mot Roma skulle vise seg å være lang og tung. I 1895 hadde Italia tatt kontroll over Eritrea, og Etiopia sto for tur. Men daværende keiser Menelik den 2. greide å beseire den italienske hæren.

På dette tidspunktet var Etiopia fremdeles svært splittet. Keiser Meneliks store prosjekt var derfor å samle nasjonen gjennom et større moderniseringsprosjekt. Han la store områder under kongedømmet, etablert det som er dagens etiopiske grenser og grunnla hovedstaden Addis Abeba.

I 1916 ble makten videreført til Meneliks datter, som styrte sammen med regent Ras Tafari Makonnen. Makonnen ble i 1930 kronet til keiser under navnet Haile Selassie, og fikk raskt store utfordringer. I 1936 startet italienerne nemlig ny offensiv. Denne gangen greide Italia å okkupere hele landet, og keiser Haile Selassie ble tvunget til å søke eksil i London. I fem år var landet okkupert av italienerne, men med hjelp av britiske styrker kunne Selassie returnere i 1941. Etiopias selvstendighet var dermed sikret.

Annekteringen av Eritrea og militær opprusting

Keiser Selassie fortsatte å jobbe for å samle og modernisere Etiopia. Mange husker han også som keiseren som formelt startet arbeidet med å innlemme Eritrea i kongedømmet. De to landene omtales ofte som søsterstater, og deler historie og kultur på linje med Norge og Sverige. Etter Den andre verdenskrig ble spørsmålet om Eritreas selvstendighet avklart av FN, som i 1950 fastslo at landet skulle innlemmes i Etiopia. I 1952 gikk Eritrea inn i en føderasjon med Etiopia, men ble senere annektert som etiopisk provins. Dette førte til flere tiår med krig og fiendskap. Eritrea ønsket selvstendighet, mens Etiopia tviholdt på det de anså som en etiopisk region. Først i 1991 skulle Eritreas frigjøringskrig føre frem.

I tillegg til annekteringen av Eritrea, kjennetegnes 50-tallet av keiser Selassies militære opprusting. Med god hjelp fra USA bygget Etiopia opp et moderne forsvar. Forholdet til USA var blitt nært, og amerikanerne sto for både våpenleveranser og opplæring av etiopisk militært personell.

Sosialistisk revolusjon

Utover 1960-tallet økte misnøyen mot keiser Selassie. Samtidig ble studentmassen i økende grad radikalisert og fra 1972 til 1974 ble landet gjenstand for en alvorlig tørkekatastrofe. Dette ble avgjørende for den politiske situasjonen, og i 1974 brøt det ut revolusjon. I utgangspunktet var revolusjonen ledet av studenter, men militæret tok raskt over. Yngre offiserer organiserte seg og i juni 1974 ble De væpnede styrkes koordineringskomité – kalt Dergen – dannet. Den 12. september 1974 ble keiser Selassie hentet fra sitt palass og militæret overtok kontrollen av landet. Oberst Mengistu Haile Mariam tilegnet seg raskt all makt i Dergen, og ble landets suverene statsleder.

I mars 1975 ble Etiopia erklært som en sosialistisk republikk, og det etiopiske monarkiet ble formelt avsatt. Det nye regimet bygget på en form for etiopisk kommunisme gjennom nasjonalisering av private virksomheter og omfangsrike reformer av jordbruket. De tidligere båndene til USA ble brutt, og kommunistregimet støttet i økende grad Sovjetunionen. I august samme år ble det erklært at tidligere keiser Selassie hadde dødd av respirasjonssvikt, noe som imidlertid aldri har blitt verifisert.  

Militærregimet måtte raskt forsvare seg i en rekke væpnende konflikter. Det eritreiske folks frigjøringsfront (EPLF) fortsatte kampen for et fritt og selvstendig Eritrea. I tillegg kjempet Tigray folkets frigjøringsfront (TPLF) mot militærregimet i nord. Samtidig gikk nabolandet Somalia til angrep og gjorde krav på området Ogaden. Etiopia vant imidlertid krigen mot Somalia med hjelp fra Sovjetunionen.

Statsleder for militæregimet, Mengistu Haile Mariam, sammen med Dergen-medlemmene Aman Mikael Andom and Atnafu Abate. Foto: Offentlig Domene.

Da Den kalde krigen gikk mot slutten ble alliansen med Sovjetunionen svekket, og økonomien gikk dårlig. Samtidig økte presset fra TPLF og EPLF. I 1991 hadde TPLF omringet hovedstaden, og Dergens hær led flere nederlag andre steder i landet. 21. mai hadde militærregimet mistet fotfeste, og statsleder Mariam flyktet landet og militærregimets tid var talt. Samtidig som TPLF nå hadde full kontroll over Addis Abeba, ble det innledet fredsforhandlinger i London. Det ble bestemt at det nydannede politiske koalisjonspartiet ERDPF skulle overta makten i en overgangsregjering. Koalisjonen var dannet av TPLF, og partiet sikret seg store deler av den politiske makten.

Demokratisering, Eritreas løsrivelse og etniske skillelinjer

TPLF var i utgangspunktet Tigray-folkets militære frigjøringsfront, og var fra starten av en marxistisk-leninistisk opprørsbevegelse. Deres hovedagenda hadde vært kampen mot militærjuntaen i den nordlige Tigray-regionen. Ved dannelsen av EPRDF endret dette seg. For det første omfattet bevegelsens virksomhet nå hele Etiopia. For det andre førte endringer i internasjonal politikk til at EPRDF og TPLF modifiserte den marxistiske ideologien. Den politiske plattformen bygget likevel på en sterk stat og stor offentlig sektor.

Etiopia ble under EPRDFs ledelse erklært en demokratisk republikk med et føderalt politisk system. Men i motsetning til andre lignende system, er Etiopias føderale system og ni delstater definert ut ifra etniske skillelinjer. De ulike etniskbaserte partiene i EPRDF-koalisjonen fikk dermed alle makt, men i ulike regioner. Overordnet sett hadde likevel TPLF mesteparten av makten, og fra 1991 til 2018 representerte samtlige av landets statsministere TPLF.

Det føderale systemet har gitt delstatene stor grad av selvstendighet, men de føderale myndighetene har likevel stor innflytelse. Teoretisk sett vektla systemet kulturelt mangfold. I praksis ble noen etniske grupper favorisert, mens andre ble undertrykket.

EPRDFs forhold til Eritreas frigjøringsfront var langt bedre enn under tidligere regimer. Selv om Eritrea formelt forble en etiopisk provins, behandlet EPRDF området i praksis som en egen stat. Under oppsyn av FN ble det i april 1993 gjennomført en folkeavstemning om Eritreisk selvstendighet, og i mai 1993 ble Eritrea formelt en selvstendig stat.

Etiopias mangeårige konflikt med EPLF så ut til å være over, men mot slutten av 1990-tallet forverret situasjonen seg. En grensekonflikt om det omstridte landområde Badme førte i mai 1998 til full krig mellom Eritrea og Etiopia. Den skulle vise seg å vare i hele 21 år. Avklaringen kom først t da nåværende statsminister i Etiopia, Abiy Ahmed, i 2018 proklamerte at Etiopia ikke lenger ville kjempe om de omstridte grenseområdene.

Etiopias statsminister Abiy Ahmen (t.v) og Eritreas president Isaias Afewerki i Eritreas hovedstad. Foto: Eritrean Minestry of Information/Yemane G. Meskel (offentlig domene).

TPLF mister makten

At landet er delt inn i delstater basert på etniske skillelinjer har tidvis gitt grobunn for uro i landet, senest i 2020. I den pågående konflikten i Tigray-regionen er det nettopp denne etnisk baserte føderale maktfordelingen kampen står om.

I 2018 vant Abiy Ahmed valget. Han ble den første statsministeren i EPRDF-koalisjonen siden 1991 som ikke representerte TPLF. Valgseieren var på bakgrunn av en protestbevegelse mot TPLFs makt over føderalregjeringen og befolkningens ønske om fullt selvstyre i delstatene.

Året etter valgseieren oppløste Abiy den mangeårige EPRDF-koalisjonen og opprettet sitt eget parti «Prosperity Party». I følge Abiy skal dette partiet være mer samlende enn forgjengerne, og gå på tvers av etniske skillelinjer. Hans visjon var dermed stikk i strid med EPRDFs tradisjonelle føderale etnisitetsbaserte maktfordeling. Abiy mente at EPRDFs føderale statsorganisering bygget opp under og oppfordret til etniske skillelinjer. Abiys pan-etiopiske politikk har derfor vektlagt sentralisering og en sterk regjering. Dette var imidlertid ikke visjonen til protestbevegelsen som fikk han valgt.

Den nordlige delstaten Tigray er i dag den eneste som ikke styres av regjeringspartiet. Her er det nemlig TPLF som står bak roret. Etter nesten 30 år med makten er det kanskje ikke så overraskende at Abiys store omveltninger ble møtt med kritikk av TPLF. Situasjonen har imidlertid eskalert, og i Tigray er det tidligere regjeringspartiet TPLF i væpnet konflikt med regimets hær.

Økonomisk vekst

I dag er Etiopia en av Afrikas største og mest ressurssterke stater, og den økonomiske situasjonen har siden 1980-tallet vært oppadgående. Etiopia har posisjonert seg som en kommende regional stormakt. Fra 2004 til 2009 hadde landet en økonomisk vekst på mellom 10 og 12 %. Siden da har veksten moderert seg noe, og i dag ligger den mellom syv og seks prosent. Den økonomiske veksten skyldes EPRDFs valg om å satse på en industri-basert utvikling, basert på modellene fra land som Sør-Korea og Taiwan. Selv om fattigdom fremdeles er en reell utfordring, klarer flere og flere etiopiere å komme seg ut av dyp fattigdom.

Til tross for dette er infrastrukturen fremdeles dårlig utbygd. Dette skyldes også at Etiopias topografiske forhold gjør utbygging kostbart og vanskelig. Landbruket er fremdeles den dominerende økonomiske sektoren, som omtrent 85 % av befolkningen er avhengig av. Jordbruket står for ca. 90 % av Etiopias eksportinntekter, hvor inntektene fra kaffe alene utgjør omtrent to tredjedeler. Den økonomiske betydningen av landbruket gjør landet svært sårbar for blant annet tørkekatastrofer, som Etiopia har vært gjenstand for flere ganger tidligere. Etiopia har også store underskudd i handels- og betalingsbalansen til utlandet. Dette skyldes i hovedsak lange perioder med omfattende militære kostnader. Underskuddet er delvis dekker av utenlandsk bistand og lån. Tross den imponerende økonomiske veksten, er Etiopia fremdeles et av de mest bistandsavhengige landene i verden.

Gryende regional stormakt?

Samtidig har landet potensielt store uutnyttede inntektskilder. Det antas at Etiopia innehar store mineralforekomster, men disse er i liten grad kartlagt eller utnyttet. Nær oljefeltene i Sudan antas det også at landet sitter på olje- og gassforekomster. I 2017 ble det funnet gass, og ved utvinningen skal all gassen eksporteres til Kina. I 2011 proklamerte landet at de ville utbygge sitt hydroelektriske potensiale gjennom oppdemming av Blå Nilen. Den såkalte Renessansedammen vil være kontinentets største, og potensielt gi store inntekter. Det vil også gi landet strategisk kontroll over den livsviktige elven, noe som har skapt stor uenighet med Egypt

Men den strategiske plasseringen på Afrikas Horn gjør også at Etiopia blir negativt påvirket av forholdene i landene rundt. Landet har derfor vært bidragsytende i FN-operasjoner i afrikanske stater, herunder Darfur, Sudan og Sør-Sudan. Etiopia er faktisk en av de største bidragsyterne til FNs fredsbevarende styrker. Etiopia har særlig vært involvert i nabolandet Somalia, hvor landet er blant de største bidragsyterne i Den afrikanske unions (AU) fredsbevarende operasjon.

I dag er Etiopia på mange måter på vei inn i en ny fase. Den nåværende statsministeren har skiftet kursen som har vært førende siden 1991. Det er inngått en historisk fredsavtale med Eritrea, samtidig som landet nå opplever en væpnet konflikt. Den føderale etnisitetsbaserte struktureringen er under press, samtidig som folket er splittet. Landet har posisjonert seg i FN og AU, men også opplevd at forholdet til regionale samarbeidspartene som Egypt har surnet. De fire siste tiårene har gitt Etiopia økende politisk- og økonomisk innflytelse i Afrika, og spørsmålet nå er om den nye kursen vil endre landets nåværende posisjon som gryende regional stormakt.

Publisert 17. desember 2020
Print Friendly, PDF & Email