Et paradigmeskifte i USAs utenriks- og forsvarspolitikk, eller bare en fase?

Trumps handlinger i utenrikspolitikken beskrives ofte som impulsive og brytende med de rådende strategiene. Men hvordan skiller egentlig Trumps utenrikspolitikk fra den som har vært tidligere? Er det banebrytende nytt, uforståelig og usammenhengende, eller er det rett og slett en ny måte å forstå internasjonal politikk på?

Av Victoria Ramm Henriksen

Denne artikkelen søker å gi en lettfattelig oversikt over hovedtrekkene i amerikansk utenrikspolitikk fra den spede begynnelsen og frem til våre dager. Kan man forstå Trump i lys av tidligere utenrikspolitiske strategier eller er hans mange og tilsynelatende vilkårlige krumspring simpelthen uforståelige?

President Trump taler til FNs generalforsamling september 2018. Foto: Official White House Photo/Joyce N. Boghosian

Fra Monroe-doktrinen til verdenspoliti

Da USA var en ung nasjon besluttet de å gå for det vi i dag ville kalt en isolasjonistisk politikk. Monroe-doktrinen, en velkjent doktrine som styrte mye av amerikansk utenrikspolitikk i løpet av nasjonens første leveår, foreskrev at USA skulle holde seg nøytral i europeiske anliggender og respektere etablerte kolonier. Sett bort fra et par halvhjertede forsøk på en imperialistisk agenda var dette hovedstrategien til USA før Den første verdenskrig. Da verdenskrigene meldte sin ankomst i første halvdel av 1900-tallet var USA den motvillige deltageren som til slutt tippet vektskålen. I etterkant av verdenskrigene ble imidlertid USAs rolle internasjonalt snudd på hodet. Fra å være isolasjonistisk og nøytral fant landet seg nå fremst i den gryende ideologiske konflikten senere kalt Den kalde krigen. Det kapitalistiske USA stod som motvekt til det kommunistiske Sovjetunionen, og tok på seg en mer aktiv rolle internasjonalt.

De to verdenskrigene bidro også til å fremme et nytt internasjonalt system med FN som fundament. Gjennom Den kalde krigen ble FN institusjonalisert og internasjonale avtaler styrte forholdsvis mye av samhandlingen mellom verdens stater. Maktpolitikken fra tidlig 1900-tallet var imidlertid ikke død, noe som blant annet kom til syne i Sikkerhetsrådets sammensetning og supermaktenes rivalisering. Ved Den kalde krigens slutt stod USA igjen som eneste gjenlevende supermakt, og hadde mye erfaring med en aktiv utenrikspolitisk agenda. Hvorvidt USA ville fortsette å føre en aktiv utenrikspolitikk var imidlertid ikke gitt. Ekspertene var uenig om hvorvidt USA var best tjent med å utnytte sin rolle som eneste supermakt til å fungere som selvutnevnt «verdenspoliti» og sørge for overholdelse av internasjonale avtaler, eller om USA nå burde trekke seg tilbake og innta en mer passiv rolle internasjonalt. Både republikanske og demokratiske presidenter valgte gjennom 1990-tallet og tidlig 2000-tallet rollen som «verdenspoliti» og USA var en aktiv spiller på den internasjonale arena, som hovedsakelig fulgte spillereglene statene ble enig om gjennom FNs rammeverk.

Hvordan forstå internasjonal politikk

For å forstå internasjonal politikk har akademikere gjennom mange år utviklet flere generelle teser og teorier. Hensikten er å hjelpe oss å forstå den komplekse virkeligheten rundt oss. To av de mest kjente teoriene er realisme og liberalisme. Realismen hevder at statenes samspill utelukkende er styrt av deres egeninteresser og makt. Moral, rettigheter og plikter har i følge realismens forkjempere liten forklaringskraft på statenes oppførsel internasjonalt. Den andre hovedretningen er liberalismen som i motsetning til realismen forskriver institusjoner, som FN, relativt stor egenverdi og fremholder samarbeid mellom statene som nyttig og styrende. USAs utenrikspolitikk, uavhengig av hvordan den i praksis har vært, har opp igjennom tidene latt seg beskrive og forstå innenfor rammene av disse brede teoriretningene. Donald Trumps utenrikspolitiske krumspring og impulsive twitter-meldinger har imidlertid ført til at mange akademikere nå klør seg i hodet. Trump virker ikke å la seg styre av det tradisjonelle maktspillet slik realismen hevder. Et eksempel på dette er at han tidlig i presidentskapet sådde tvil om USAs villighet til å beskytte NATO-allierte dersom de ikke betalte for seg. Trump ser heller ikke ut til å la seg diktere av internasjonale regler og konvensjoner slik liberalismen foreskriver. Blant annet har han trukket USA ut av en rekke viktige avtaler. Både Iran-avtalen og Paris-avtalen er eksempler på slike.

Hvordan skal vi forstå Trumps utenrikspolitikk?

Trumps utenrikspolitikk lar seg vanskelig beskrive og forklare i lys av de etablerte teoriene. Den representerer noe nytt, og «America First» er ikke isolasjonisme. Trumps tilnærming til Koreas leder Kim Jung Un viser hvordan han kan snu fra trusler, utskjelling og latterliggjøring til samarbeid og lovord. Dette er en måte å drive utenrikspolitikk på som skiller seg markant fra det som har vært normen de siste 100 årene. Trump og hans administrasjon beskrives ofte som uvitende og ignorant på den internasjonale scenen, men bak all støyen kan det se ut som det ligger et mønster og en rasjonalitet. Fremfor å se på den internasjonale politikken som styrt av allianser og makt, eller institusjoner og spilleregler, som begge deler innebærer en viss form for forutsigbarhet, ser vi at Trump styrer landet slik han i mange år har styrt sine bedrifter. Samhandling mellom stater reduseres til transaksjoner og i så måte kan den internasjonale politikken se ut til å likne på handel mellom bedrifter som alle prøver å sikre seg den beste «dealen».

President Trump og Nord-Koreas leder Kim Young Un møtes i juni 2018 Foto: Dan Scavino Jr. /Assistant to @POTUS

Seniorforsker på NUPI Morten Bøås beskriver derfor Trumps utenrikspolitikk som «transaksjonspolitikk», hvor målet er å oppnå den beste avtalen. Flere forhold synes å indikere at det faktisk er slik Trump oppfatter den internasjonale politikken. Han ser alle avtaler isolert, og mener at det umulig kan være i USAs interesse å være en del av et samarbeid eller part i en avtale som ikke gir USA en direkte gevinst. NATO-samarbeidet er et eksempel på en slik avtale, da den først og fremst kommer europeiske land til gode. Tidligere presidenter har sett avtalene under ett – som en del av en mer helhetlig politikk der allierte noen ganger kan få mer enn de gir, så lenge de gir etter evne. Ideen var at summen av avtaler skulle tjene amerikanske interesser, selv om landet måtte ta en størstedel av utgiftene.

Hvis all samhandling internasjonalt koker ned til individuelle avtaler som kan reforhandles dersom en av partene skulle få bedre kort på hånden, innebærer dette at ingenting er varig. Transaksjonspolitikken kan få store konsekvenser for det europeiske sikkerhetssamarbeidet og spesielt for Norge, som et lite land på den internasjonale arena. Norge har i lang tid vært forkjemper for at internasjonale institusjoner skal styre samhandlingen mellom verdens stater, slik at vi ikke skal kunne overkjøres av en stor og mektig stat. Dersom politikken nå blir styrt av transaksjoner, er ikke nødvendigvis institusjonene vi har pleid å feste vår lit til like stødige. Realismen hevder at internasjonale institusjoner kun er der dersom de mektigste statene tjener på dem, og det kan se ut til at Trump ikke ser verdien av institusjoner som NATO og FN på samme måte som sine forgjengere.

Samtidig kan transaksjonspolitikken beskrives som pragmatisk og i noen tilfeller vil den nok bære frukter for andre enn USA, blant annet kan den jo sies å ha vært med på å dempe spenningen på Korea-halvøyen. Istedenfor å himle med øynene kan vi bli nødt til å innse at Trumps presidentskap ikke er en eneste lang rekke av lite gjennomtenkte og klumsete manøvrer og utsagn. Det ligger noe mer bak og for Norges del, og andre europeiske land, kan det vise seg å være livsviktig å forstå hva som driver Trumps nye utenrikspolitikk.

Det er enda for tidlig å avgjøre hvorvidt Trumps utenrikspolitikk representerer noe revolusjonerende nytt som vil prege verdenspolitikken i lang tid fremover, men mye indikerer at USAs tradisjonelle partnerland må innfinne seg med en ny realitet. Vi vet ikke enda hvorvidt Trump blir sittende utover sin første periode, og heller ikke om hans eventuelle etterfølger vil fortsette med transaksjonspolitikken eller føre en mer gjenkjennbar utenrikspolitikk. Dette innebærer at småstater, som Norge, enn så lenge blir nødt til å avfinne seg med transaksjonspolitikken og dens konsekvenser.

Publisert: 07.01.2019