Et fredeligere Colombia

Etter 52 år med borgerkrig og flere år med vanskelige fredsforhandlinger ble en historisk fredsavtale mellom myndighetene og FARC underskrevet i 2016. I årene etter signeringen har avtalen møtt på motstand og gjennomføringen av fredsprosessen har gått tregt. Med en ny regjerning som har uttrykt et ønske om å reforhandle avtalen, samt meldinger om økende vold i gamle konfliktområder, er det fortsatt usikkert om den skjøre freden i Colombia vil vare.

Av: Kathinka Louise Rinvik Bratberg
Oppdatert av: Iselin Winther mars 2019

Fra 1948 til 1958 – perioden som omtales som «La Violencia» (Volden) – var det krig mellom den konservative og liberale eliten i Colombia. Over 300 000 mennesker ble drept. Partene ble til slutt enige om å dele alle stillingene i statsapparatet likt mellom seg og styre landet sammen. Samtidig forbød de all opposisjon, og holdt både kommunistene og bøndene utenfor. I årene som fulgte vokste det frem flere venstreorienterte grupper, som begynte en kamp mot statsmakten i håp om et regimeskifte og en mer demokratisk styreform. Kampene eskalerte til borgerkrig i 1964. Borgerkrigen har blitt regnet som den siste store væpnede konflikten på den vestlige halvkule. 260 000 mennesker skal ha mistet livet, 45 000 er savnet, og 6,5 millioner har flyktet fra sine hjem. De fleste ofrene for krigen har vært ubevæpnede sivile, og Colombia er i dag det landet med flest internt fordrevne, etter Syria.

FARC-medlemmer, en gang mellom 1999-2002. Foto: Paul Smith/ Flickr

Borgerkrigen
Borgerkrigen i Colombia har først og fremst vært mellom den colombianske staten og de venstreorienterte geriljagruppene Colombias revolusjonære væpnede styrker (FARC) og Den nasjonale frigjøringshæren (ELN). På 1980-tallet etablerte imidlertid jordeiere og narkotikakarteller en rekke paramilitære grupper for å kjempe mot geriljaen. I 1997 slo de seg sammen til en samlet styrke ved navn Colombias forente selvforsvarsstyrker (AUC). AUC har vært støttet av regjeringshæren og deler av den politiske ledelsen, og har sett på seg selv som en beskytter av status quo.

FARC hadde på det meste om lag 20 000 soldater, og var landets eldste, største og mest betydningsfulle geriljagruppe. Mesteparten av finansieringen kom fra inntekter knyttet til produksjon og smugling av kokain, og en mye brukt strategi har vært kidnappinger for å få løsepenger eller å bruke gislene som forhandlingskort. Da narkotikahandel ble tatt opp som et valgkamptema før presidentvalget i Colombia i 1990, ble tre av kandidatene myrdet før valgkampen var omme. Også voldtekt har blitt systematisk brukt for å terrorisere befolkningen.

Selv om alle parter i konflikten har gjort seg skyldige i alvorlige forbrytelser og brudd på menneskerettigheter underveis i borgerkrigen, er det likevel de paramilitære gruppene som har stått for de mest omfattende overgrepene. Etter løfter om redusert straff for de som innrømmet skyld i overgrep, la AUC ned våpnene i 2003. Etter at FARC-lederen Alfonso Cano ble drept i et sammenstøt med regjeringshæren i november 2011, gikk den nye lederen, Rodrigo Londoño, ut og sa at han var åpen for forhandlinger med presidenten.

Fredsavtale
President Juan Manuel Santos kom til makten i 2010. Forgjengeren Álvaro Uribe stod støtt i sin nådeløse kamp mot FARC-geriljaen, og det var få som trodde Santos ville gå vekk fra dette standpunktet. Overraskelsen var derfor stor da Santos brøt med forgjengerens konfrontasjonslinje. I 2012 ble de, inntil da hemmelige, sonderingen om en fredsavtale kjent. Etter ønske fra partene i konflikten har Norge og Cuba hatt ansvaret for å tilrettelegge fredsforhandlingene, og partene innledet offisielt fredssamtaler i Oslo, før de fortsatte på Cuba. I 2012 ble de, inntil da hemmelige, sonderingen om en fredsavtale kjent. Etter ønske fra partene i konflikten har Norge og Cuba hatt ansvaret for å tilrettelegge fredsforhandlingene, og partene innledet offisielt fredssamtaler i Oslo, før de fortsatte på Cuba.

Det har vært mange forsøk på å skape fred i landet tidligere – både i 1984, 1991 og 1998 – men alle har feilet. Hovedforskjellen denne gangen var at partene også tok for seg de underliggende årsakene til konflikten. Hovedpunktene på agendaen var jordfordeling, politisk deltakelse, narkohandel, overgangsjustis og ofrene for konflikten, samt avvæpning og reintegrering av FARC-soldater.

Den seks år lange fredsprosessen hadde mange tilbakeslag. I august 2016 kom en våpenhvile på plass og etter to år med forhandlinger mellom regjeringen i Colombia og FARC-geriljaen, ble fredsavtalen signert i Cartagena den 26. september 2016. Det siste skrittet i prosessen skulle være å legge avtalen ut til folkeavstemning, for å sikre at den hadde støtte blant befolkningen. Det skulle imidlertid vise seg å være lettere sagt enn gjort.

«Walk for the Peace in Colombia» – et fredlig demostrasjonstog mot FARC som fant sted i Bogotá allerede 4. februar 2008. Foto: Robert Thivierge/Flickr

Folkeavstemning
Meningsmålinger tydet på at et overveldende flertall ville stemme «ja» til fredsavtalen. Tilbakeslaget var stort da resultatet viste at 50,2 prosent av befolkningen hadde stemt «nei». Hele 62, 6 prosent av velgerne deltok ikke i valget. Totalt stemte 13 millioner colombianere, og kun 54 000 stemmer skilte de to sidene. Nei-sidens argumenter har vært at fredsavtalen var for mild mot de som har begått alvorlige forbrytelser – som massakre eller tortur – og lar dem slippe unna med samfunnstjeneste istedenfor fengselsstraff. I tillegg mente de at det var uakseptabelt at medlemmer av det som hadde vært stemplet som en terrorgruppe, nå skulle få ta del i det politiske systemet. Blant de mektige krefter på nei-siden har det imidlertid også vært representanter for de økonomiske interessene som ønsker å stanse et videre reformarbeid for å omfordele jorda i et land der 0,4 prosent av befolkningen eier 62 prosent av den beste jorda. Begge parter lovet likevel å fortsette arbeidet med å få på plass en fredsavtale i landet, og ikke minst at den inngåtte våpenhvilen mellom partene skulle opprettholdes på tross av folkeavstemningens resultat.

Fredspris
I oktober 2016 ble det kjent at fredsprisen gikk til president Santos. Etter at fredsavtalen var kommet på plass i slutten av september samme år, var det mange som hadde spådd at Nobels fredspris ville gå til Colombia. Da folket stemte nei, trodde imidlertid de fleste at det også betød kroken på døren for fredsprisen. I Nobelkomiteens begrunnelse het det at prisen ble tildelt for innsatsen for å få slutt på den 50 år lange borgerkrigen i landet. Ofte har Nobels fredspris blitt delt mellom flere parter i en konflikt eller fredsprosess, men i 2016 gikk den kun til president Santos. Det fikk mange til å sette spørsmålstegn ved hvor klokt tildelingen egentlig var.

Lederen for nei-bevegelsen var tidligere president Uribe, og det hadde lenge vært et bittert politisk fiendskap mellom ham og president Santos. Flere eksperter fryktet at tildelingen ville kunne tolkes som et stikk til Uribe på et ganske kritisk tidspunkt der det politiske initiativet til å foreslå endringer til den nedstemte fredsavtalen nå lå hos ham. Det ble også påpekt at FARC-geriljaens leder Londoño burde delt prisen med president Santos. Selv om Londoño var nominert, la Nobelkomiteen vekt på at det var Santos som tok det aller første initiativet til fredsforhandlingene. Det ble også påpekt at det er spesielt at prisen går til president Santos når Norge hadde vært såpass sentrale og aktivt i fredsforhandlingene. Det var tydelig at Nobelkomiteen ønsket at tildelingen skulle kunne bidra til å få i gang fredsforhandlingene igjen. Og ikke minst å forplikte president Santos til å sluttføre fredsprosjektet.

Santos i Oslo for å motta fredsprisen. Foto: Flickr

Fredsavtale – igjen
Det er vanskelig – om ikke umulig – å skulle måle hvilken påvirkning tildelingen av Nobels fredspris kan ha hatt på den videre fredsforhandlingen i Colombia. Etter halvannen måned med nye, intense forhandlinger, ble det enighet om en ny fredsavtale mellom regjeringen og FARC-geriljaen. Flere av momentene som kom fram i den nasjonale dialogen ble tatt med i den reviderte utgaven, og den 30. november ga overhuset i nasjonalforsamling enstemmig støtte til fredsavtalen. I juni 2017 leverte FARC inn alle våpnene sine og etablerte seg som et fredelig politisk parti – Fuerza Alternativa Revolucionaria del Comun. Våpennedleggelsen foregikk over en seks månders periode, og opprørene leverte inn våpnene sine på samlingspunkter overvåket av FN. Prosessen ble beskrevet som vellykket.

En skjør fred
Med en fredsavtale mellom myndighetene og FARC i havn gjensto det fortsatt for myndighetene å slutte fred med Colombias nest største geriljagruppe, ELN. Etter flere utsettelser blant annet på grunn av ELNs kidnappinger, startet endelig disse forhandlingene opp i Ecuadors hovedstad Quito i slutten av oktober 2016. Også her var Norge bedt om å være en av tilretteleggerne, og ifølge den daværende norske utenriksministeren, Børge Brende, hadde det allerede pågått forberedende forhandlinger mellom partene i to år. Selv etter møtene i Quito – og senere i Havanna, Cuba – resulterte forhandlingene aldri i noe endelig avtale, da det største fremskrittet var en midlertidig våpenhvile som varte fra oktober 2017 til januar 2018. ELN tilstedeværelse i de tidligere FARC-kontrollerte områdene har økt i tiden etter at FARC la ned våpnene, og gruppen har en styrke på om lag 1500 soldater. ELN finansieres hovedsakelig gjennom utpressing og bortføring.

Den 7. august 2018 tok høyrepolitikeren Ivan Duque over som president i Colombia. Duque har vist seg å være kritisk til fredsavtalen med FARC og har uttrykt et ønske om reforhandlinger. Dagens regjering mener at de tidligere FARC-medlemmene slipper for billig unna overgrepene de begikk under borgerkrigen og ønsker dem dømt til fengselsstraff, og ikke samfunnstjeneste som tidligere avtalt. I tillegg fører Duque en hard linje mot ELN, og har utsatt all videre forhandlinger med gruppa.

Tidligere FARC-medlemmer hevder på sin side at myndighetene ikke har fulgt opp avtalen slik de lovet og anklager regjeringen for løftebrudd. Gjennomføringen av fredsprosessen har gått tregt, og lite er blitt gjort for å gjenintegrere de demobiliserte soldatene. Parten etterlyser økonomisk støtte slik at de tidligere FARC-medlemmene har noe å leve av. I tillegg skal flere tidligere FARC-soldater og opp mot 400 lokale ledere og menneskerettighetsaktivister være drept av narkogjenger og andre illegale væpnede grupper i tiden etter fredsavtalen. Dette har også fått det internasjonale samfunnet til å reagere, og etter press fra FN lovet Duque 13. januar 2019 å bedre sikkerheten til de tidligere soldatene.
Den krevende sosiale og økonomiske integreringen, samt den ustabile sikkerhetssituasjonen, har ført til økt misnøye blant de fattigste på landsbygda, noe som har resultert i at flere tidligere FARC-soldater har gått inn i nye væpnede grupper. I både 2018 og 2019 er det blitt meldt om at flere tidligere profilerte FARC-medlemmer og sentrale personer i fredsprosessen har forsvunnet, og myndigheten frykter at de skal opprette nye illegale væpnede grupper. Krisen i grenseområdene til Venezuela har og bidratt sitt til å gjøre den skjøre fredsprosessen enda mer krevende. Enn så lenge holder fredsavtalen mellom FARC og myndighetene stand, spørsmålet er om det foreligger nok politisk vilje og folkelig oppslutning til at avtalen kan vare. Med økende vold og misnøye i gamle konfliktområder, samt stans i forhandlingene mellom regjeringen og ELN, ser det ut som om fredsprosessen i Colombia i beste fall er satt på vent.

Print Friendly, PDF & Email