Venezuela: Maduro under press

For Venezuela har den humanitære krisen ikke forbedret seg de siste årene. En undertrykket opposisjon, stormaktsspill og statskupp er bare noen av utfordringene det kriserammede landet står ovenfor.

Av Malini Breivega

Siden 2017 har Venezuela vært i en økonomisk-, sosial- og politisk krise. Krisen og den pågående konflikten har en kompleks bakgrunn og lange røtter. Etter at opposisjonsleder Juan Guaidó på omstridt måte erklærte seg som landets president i 2019 nådde konflikten nye høyder. Beskyldninger om statskupp og frykten for en større væpnet konflikt har siden den gang preget situasjonen. I hovedrollene finner vi sittende president Nicolás Maduro, opposisjonsleder Juan Guaidó og et splittet internasjonalt samfunn.

President under press

Landet som er helt avhengig av oljeinntekter, har siden 2014 opplevd store økonomiske problemer som følge av de synkende oljeprisene. President Maduro er blitt sterkt kritisert for håndteringen av den økonomiske krisen, samt den sosiale uroen som har oppstått i kjølvannet av krisen. I følge FN har over 5 millioner mennesker til nå flyktet, og matmangel og voldelige sammenstøt øker. Til tross for dette støtter landets domstoler Maduros regjering, og i 2017 fratok Høyesterett den lovgivende nasjonalforsamlingen all reell makt.

I 2018 vant Maduro det siste presidentvalget, et valgresultat som opposisjonen og regionale stormakter som USA, Brasil og Colombia har nektet å anerkjenne. Maduro har på sin side slått hardt ned på protestene, både med vold og arrestasjoner. Både nå og tidligere mener Maduro at USA og opposisjonen har skylden for den økonomiske krisen, samt at de koordinert saboterer hans sosialøkonomiske tiltak.

Forsøk på maktovertagelse i 2019

Den politiske krisen nådde nye høyder da lederen for den opposisjonskontrollerte nasjonalforsamlingen, Juan Guaidó, utropte seg selv som president onsdag 23. januar 2019. Til tross for Guaidós lederstilling hadde han stått på sidelinjen siden 2017 da høyesterett fratok nasjonalforsamlingen reell makt. Dette ville Guaidó nå ha en slutt på, og som leder av nasjonalforsamlingen mente Guaidó at han hadde rett til å utnevne seg selv som president.

Maduro og hans støttespillere mente på sin side av Guaidó ikke er rettmessig leder av nasjonalforsamlingen som følge av opposisjonsvalgfjusk i Amazonas under parlamentsvalget. Guaidó sitt forsøk førte derimot ikke frem og Maduro ble sittende ved makten.

Tette bånd til USA

Både eksperter og Maduros regjering har påpekt tette bånd mellom Guaidó og USA. Guaidó er blant annet nær alliert med den fengslede opposisjonslederen Leopoldo Lopez som var med under det feilslåtte USA-støttede kuppet mot Hugo Chávez i 2002. President Donald Trump har tidligere uttalt ønske om regimeskifte, og åpnet for bruk av militære midler. Disse uttalelsene har den amerikanske presidenten opprettholdt. Samme dag som Guaidó utropte seg selv som president tok den amerikanske presidenten til Twitter og anerkjente Guaidó som Venezuelas rettmessige president.

Foto: skjermdump Donald J. Trump @realDonaldTrump, via Twitter.

Maduro svarte på sin side med å gi USAs tilstedeværende diplomater 72 timer til å forlate landet. USA slo hardt mot hardt og nektet å trekke ut sine diplomater, og omtalte Maduro som en diktator. Den harde amerikanske linjen er ikke særegen for Trump-administrasjonen, hvorav blant annet Barack Obama erklærte Venezuela som en nasjonal sikkerhetstrussel i 2015.

President Maduro brukte anledningen til å forsterke sitt budskap om at opposisjonen, Guaidó og USA konspirerte om kupplaner. Særlig USAs raske anerkjennelsen av Guaidó ga mistanke om samarbeid mellom amerikanerne og opposisjonen. Mistanken ble også forsterket ved at Guaidó uttalte at han ikke utelukket støtte til en amerikansk intervensjon for å avsette president Nicolás Maduro.

Polariserte globale skillelinjer

De siste årene har flere aktører snakket åpent om mulighetene for militær intervensjon, herunder blant USA, Colombia, Brasil og Organisasjonen for de amerikanske statene som alle er svært kritisk til Maduro-regimet. EU valgte først å oppfordre til nye rettferdige valg, men har etter en resolusjon i EU-parlamentet valgt å støtte Guaidó. EUs medlemsland ble oppfordret til å støtte resolusjonen, noe som førte til at stater som blant annet Storbritannia, Spania, Frankrike, Tyskland og våre naboer Sverige og Danmark ga Maduro tidsfrist til den 3. februar 2019 for å utlyse et nytt presidentvalg.

Den 4. februar 2019 ble det klart at Maduro ikke ville møte EU-landenes krav, og de overnevnte statene støtter i dag Guaidó som midlertidig president. Norge har på sin side valgt å ikke ta side i saken, og påpekte i sin uttalelse 6. februar at Norge har som tradisjon å anerkjenne stater, ikke regjeringer. Videre har Norge oppfordret til frie og rettferdige valg.

Men Maduro er ikke uten støttespillere. Både den Mexicanske presidenten og styret Uruguay støtter fremdeles Maduro, og påpeker at de begge ønsker en forhandlet ikke-militær løsning på den politiske konflikten. Stormaktene Kina og Russland, samt Tyrkia, anerkjenner fremdeles Maduro-regimet. Kina som er en av Venezuelas største kreditorer, uttalte kort tid etter Guaidós utnevnelse at de motsetter seg all ekstern innblanding i landet. Kina har dog senere uttrykt at dialog mellom partene er det eneste som kan gi en varig løsning på konflikten.

Politisk spill om nødhjelp

Behovet for nødhjelp er pressende. I følge enkelte studier lever så mye som 79,3 % av landets befolkning i ekstrem fattigdom. Guaidós gjentagende forsøk på å få nødhjelp inn i landet har lenge blitt hindret. Amerikansk nødhjelp er blitt stanset på den colombianske grensen av Maduro, da han mener dette er falsk humanitær bistand som en del av Guaidó og USAs koordinerte forsøk på regimeskifte.

Juan Guaidó har spilt den sentrale rollen i opposisjon til Maduro. Foto: Wikimedia Commons/offentlig eiendom

De stengte grensene og det økende behovet for nødhjelp førte til en rekke voldelige opptøyer. 24. februar 2019 ble flere personer skutt og en person drept da militæret åpnet ild mot sivile ved den brasilianske grensen. Dagen etter, på grenseovergangen ved den colombianske byen Cúcata, ble fire lastebiler med nødhjelp forsøkt stoppet av venezuelanske myndigheter. Soldatene tok i bruk tåregass og opptøyene som oppsto førte til at minst 14 personer ble skadet.

Maduro svarte på sin side å bryte diplomatiske bånd med Colombia og ga de ansatte ved den colombianske ambassaden 24 timer på å forlate landet. Kort tid etter at nødhjelpen nådde landet oppsto det voldelige opptøyer ved grenseovergangene til både Brasil og Colombia. Flere mennesker skal ha blitt drept og flere hundre skadet.

De voldelige reaksjonene for å hindre levering av nødhjelp har fått mange til å reagere. 25. februar 2019 fordømte Norges utenriksminister, Ine Eriksen Søreide, maktbruken fra venezuelanske regulære og irregulære styrker mot personer som har forsøkt å bringe nødhjelp inn i landet. En rekke andre land kom med tilsvarende oppfordringer, og reagerte kraftig på all vold mot fredelige demonstranter og sivile.

Militærets rolle er avgjørende

Med en av verdens høyeste mordrater og et gjennomkorrupt militære, antas det at Venezuelas militære styrker vil være en helt avgjørende faktor i en eventuell løsning eller videre eskalering. Per i dag står militæret på siden til Maduro-regimet, men det er blitt sådd tvil om hvor lenge militæret kan stå imot både det interne- og eksterne presset.

Leopoldo Lopez, den tidligere nevnte fengslede opposisjonslederen ble i slutten av april 2019 løslatt. Lopez har sittet i husarrest siden 2017 og blitt nektet å drive med politikk. Den tidligere politikeren er kontroversiell, og er blitt kritisert for oppfordring til vold. Lopez skal ha blitt sluppet fri av spesialstyrker fra den militære etterretningen , og det ble spekulert i om dette var et tegn på at Madura holder på å miste støtten. Maduros utenriksminister hevdet på sin side av USA har bestukket dem som satt Lopez fri. Lopez søkte tilflukt på den spanske ambassaden i Caracas, og i oktober 2020 ble det kjent at han hadde forlatt landet.

Det politiske spillet om millitæret skal ha nådd det internasjonale planet. Nyhetsbyrået Reuters meldte i 2019 om at amerikanske myndigheter skal være i direkte kontakt med militære styrker i Venezuela. Tonen mellom Maduro-regimet og USAs president Donald Trump har også tilspisset seg. Trump utelukket ikke en militær intervensjon, men det har ikke vært tatt noen avgjørende steg. Maduo raser på sin side mot Trump-administrasjonen for å hisse til krig og omtaler dem som ekstremister.

Stormaktsspill

Den internasjonale situasjonen ble mer anspent da Russland i mars 2019 sendte fly med 100 soldater til landet. Trump ga få dager senere klar beskjed om at «Russland må komme seg ut», uten at dette har ført frem. Maduro har støtte hos Russland, og den militære støtten er et klart signal om hvor dypt alliansen går. Russland har etter utsendelsen også jobbet for å blokke FN-mandat tilknyttet Venezuela, og har ført en tydelig og hard linje. USA har på sin side ytret at de vil kunne bruke «alle mulige løsninger» for å fjerne de Russiske troppene, uten at dette har ført til noen ytterligere tiltak.

Situasjonen kan dermed sies å virkelig ha fått fotfeste på det internasjonale planet. Stormaktsspillet kan få enorme konsekvenser for det kriserammede landet, og flere eksperter peker på at situasjonen minner mye om den kalde krigens «proxy wars».

Maduro vinner kontroll over nasjonalforsamlingen

Frem til desember 2020 var landets nasjonalforsamling den eneste sentrale institusjonen i Venezuela som ikke var kontrollert av Maduro. 6. desember 2020 fikk Maduros parti 68 % av stemmene i et omstridt valg. Opposisjonen boikottet valget og valgoppslutningen var historisk lav, med bare 31 %. Valget er blitt møtt med kritikk blant annet fra USA som mener at valget ikke er legitimt. Opposisjonen i Venezuela mener at valgprosessen har vært preget av korrupsjon og valgfusk.

Maduro beholder kontrollen i landet, men er presset på flere fronter. Landets dype sosialøkonomiske krise ser bare ut til å bli verre, og landet preges av demonstrasjoner mot regimet. Maduro evne til å møte disse utfordringene og forbedre levevilkårene til landets innbyggere kan komme til å være avgjørende for om han klarer å bli sittende ved makten.

Publisert: 5. februar 2019 Oppdatert: 10. desember 2020
Print Friendly, PDF & Email