Erdoğan og Assad – En kamp om overlevelse

Moderne kriger starter sjeldent med en krigserklæring, og heller ikke denne gangen syntes det å være tilfelle. Konflikten mellom Tyrkia og Syria eskalerte denne måneden, og Russlands president Putin forsøker seg i rollen som fredsmekler. Kan vi nå risikere en krig mellom Tyrkia og Syria?

Av Victoria Ramm Henriksen

Borgerkrigen i Syria startet i 2011, og høsten 2019 erklærte USAs president Donald Trump at den ekstremt brutale terrororganisasjonen IS, som i 2014 etablerte et kalifat midt i det krigsherjede Syria og var med på å drive konflikten, nå var «100 % beseiret». Mange tolket den militære bekjempelsen av IS i Syria og Irak som et klart tegn på at Assad ville komme seirende ut av den langtrukne og blodige konflikten. Likevel gikk det ikke lang tid etter at USA trakk ut sine styrker fra området, før NATO-landet Tyrkia rullet inn med sine. I løpet av oktober 2019 etablerte Tyrkia en såkalt «sikker sone» langs sine grenser nordøst i Syria. Flere kritiserte etableringen av denne sonen, da den ledet tyrkiske styrker i direkte konfrontasjon med de kurdiske opprørsstyrkene som frem til da hadde vært alliert med USA i kampen mot IS.

Tyrkiske og amerikanske styrker innspiserer Tyrkias "sikre sone" i Syria i 2019. Foto: Wikimedia Commons/U.S. Army photo by Staff Sgt. Andrew Goedl

Årsaken til at Tyrkia på ny bruser med fjærene er at de i løpet av den drøyt ni år lange konflikten har stått last og brast sammen med enkelte opprørsgrupper som sloss mot Assads regime. Når Assad og regjeringsstyrkene gikk til angrep på opprørere i provinsen Idlib i begynnelsen av februar 2019, og senere også direkte mot tyrkiske styrker som befant seg i området, så det på ny ut som at konflikten kunne eskalere. Assads forsøk på å ta tilbake det siste opprørskontrollerte området i landet har også ført til at 700 000 mennesker har måttet flykte fra sine hjem siden angrepene begynte i desember. Dette utgjør den største enkeltforflytningen av mennesker i løpet av krigens ni år lange historie. Ifølge FN bor mange av dem nå i telt nær den tyrkiske grensen, og dårlige boforhold har gjort at flere barn har frosset i hjel i de kalde vintermånedene.  Tyrkia har i løpet av krigen tatt imot om lag 3,5 millioner syriske flyktninger, og frykter at offensiven skal føre til at dette tallet nå vil dobles. I tillegg fryktes det at om lag 10 000 av disse flyktningene er væpnede opprørere, og at noen av dem kan ha bånd til terrororganisasjoner som al-Qaida. Tyrkias president besluttet derfor å gripe inn militært for å stoppe de syriske myndighetenes fremmarsj.  Tidligere har Tyrkia hatt observasjonsposter i området nær Idlib, men nå ser det ut som den militære operasjonen endrer karakter til å faktisk søke å kontrollere syrisk territorium.

Putin og Assad har lenge vært allierte. Foto: Wikimedia Commons/www.kremlin.ru

Midt mellom de to krigshisserne står stormakten Russland. Russland er en strategisk alliert av Assad, og har den siste tiden utviklet et strategisk partnerskap med Tyrkia. På tross av at Erdoğan og Putin har støttet hver sin side i borgerkrigen har de over tid kultivert en nær personlig dialog. I 2018 fremforhandlet de en avtale som lot Tyrkia etablere de forutnevnte observasjonspostene i Idlib som nå er under angrep.

Fra møtet i 2018, statslederne i Tyrkia, Russland og Iran møttes for å diskutere situasjonen i Syria. Foto: Wikimedia Commons/www.kremlin.ru

Russland har kontroll over syrisk luftterritorium, noe som gjør Tyrkias handlingsrom smalere, og for å holde freden med Russland har Tyrkia gitt de syriske regjeringsstyrkene frem til slutten av måneden til å trekke seg tilbake og respektere de originale delelinjene. Tyrkias endelige mål er trolig å sikre de opprørsgruppene de selv støtter en plass ved bordet når man diskuterer en endelig løsning på konflikten i Syria, noe også Tyrkias vestlige allierte ønsker. Russland, i likhet med Assad, ønsker opprørerne avvæpnet og nøytralisert.

Russland og Tyrkias strategiske partnerskap, som av og til har gått på bekostning av Tyrkias forhold med NATO-allierte – blant annet da Tyrkia kjøpte det russiske missilsystemet S400, kan komme til å resultere i at Tyrkia bare klarer å forsinke den humanitære katastrofen i Idlib og Assads endelige «seier». Tyrkias ønsker ikke å utfordre Russland og den allerede etablerte sikre sone mot kurderne i nordøst Syria er kostbar å opprettholde. En ny «sikker sone» som skal huse flyktninger og allierte fra Idlib kan ende opp med å bli en syrisk versjon av Gaza-stripen som kan komme til få konsekvenser for flere budsjettposter i Tyrkia enn bare forsvarsbudsjettet. Det eneste som er sikkert er at krisen i Syria på ingen måte er over, og at Syria etter flere år med krig trenger en politisk løsning samt store midler til gjenoppbygging.

Publisert 18.02.2019
Print Friendly, PDF & Email