Endelig fred på Afrikas horn

 

I juli i fjor fant en historisk hendelse sted på Afrikas Horn: Lederne av Etiopia og Eritrea møttes for første gang på nesten tjue år, og en fredserklæring ble underskrevet. Konflikten mellom de to nabolandene ser dermed ut til endelig å ha fått en slutt.

Av Hannah Raake

Forholdet mellom Etiopia og Eritrea har vært preget av årtier med konflikt, inkludert ti år med frigjøringskrig, en toårig grensekrig og 18 år med kald krig. Jubelen stod derfor høyt da den første kommersielle flyvningen mellom de to landene landet i Eritreas hovedstad i juli 2018. Telefonforbindelsene har blitt reetablert, ambassadene er igjen i drift, og i september 2018 ble grensen mellom landene formelt gjenåpnet.

Eritreas president Isaias Afewerki og Etiopias president Abiy Ahmed underskriver fredserklæringen 9. juli 2018. Foto: Det eritreeiske informasjonsdepartementet/Yemane Gebremeskel.

Den eritreisk-etiopiske krig

I 1962 ble Eritrea annektert av Etiopia. Etter flere tiår med frigjøringskamp, fikk Eritrea sin selvstendighet i 1993. Konfliktene uteble likevel ikke lenge. Forholdet mellom landene forverret seg utover 1990-tallet, og i 1998 utløste en grensetvist krig mellom de to nabolandene. Krigen tok livet av omkring 80,000 mennesker, og fordrev mer enn en halv million. Familier ble skilt fra hverandre, da mange var gift på tvers av landegrenser, og flere hundretusen eritreere og etiopiere bosatt i nabolandet, ble tvangsdeportert tilbake til sine opprinnelsesland.

I 2000 klarte Organisasjonen for afrikansk enhet å fremforhandle en fredsavtale, og en grensekommisjon støttet av FN avgjorde grensespørsmålet. Etiopia godtok imidlertid ikke avgjørelsen, og ønsket videre forhandlinger med Eritrea. Eritrea på sin side nektet nye forhandlinger med Etiopia før landet godtok grensetvistavgjørelsen. Ettersom ingen av partene var villige til å endre standpunkt, kunne forholdet mellom dem aldri normalisere seg.

Kald krig på Afrikas østkyst

De to årtiene som fulgte kan bli definert som en kald krig mellom Etiopia og Eritrea. Siden utbruddet av krigen i 1998 hadde landene ingen diplomatisk kontakt, telefon- og flyforbindelser var brutt, og grensen mellom dem var stengt . Den vedvarende konflikten var svært ødeleggende for familier på begge sider av grensen som ikke hadde mulighet til å besøke hverandre på tjue år.

Den stillestående konflikten hadde også en langvarig ødeleggende effekt på økonomi og politikk for både Etiopia og Eritrea. Begge landene har dyrket en nasjonalistisk tilnærming til landområde, identitet og historie, og har avledet de allerede knappe ressursene sine fra viktige offentlige tjenester til militæret. Mens Etiopia har skaffet seg internasjonale allierte, særlig USA, gjennom å delta i  kampen mot terror, har Eritrea blitt isolert i internasjonal politikk, ikke minst fordi Etiopia aktivt har brukt sin posisjon til å isolere Eritrea. Konflikten førte til at Eritrea mistet tilgangen til det største markedet i regionen, nemlig Etiopia, i tillegg til at økonomien har lidd under sanksjoner innført av FN som mener landet har støttet opprørsbevegelsen al-Shabaab i Somalia. For innlandsstaten Etiopia var tapet av sjøtilgang stort da Eritrea erklærte seg selvstendig. Med den pågående konflikten har Etiopia ikke hatt tilgang til Eritreas havner, noe som har påvirket den økonomiske utviklingen i landet.

Isfronten har imidlertid blitt forstyrret av flere aktive perioder. Langs grensene har trefninger funnet sted flere ganger, og senest i 2016 førte sammenstøt i et av de omstridte grenseområdene til tap av liv på begge sider. Begge landene er skyldige i å ha væpnet hverandres opprørsgrupper, og har demonstrativt støttet ulike sider i regionale konflikter, slik som i Somalia.

Fredsdiplomati

Valget av en ny statsminister i Etiopia i april 2018 skulle vise seg å bli avgjørende for fredsprosessen. Ikke ulikt sine forgjengere gikk den tidligere hæroffiseren Abiy Ahmed til valg på fred. Det som skilte ham fra sine forgjengere var at han var villig til å gå et skritt lenger mot dette målet ved å gi full støtte til fredsavtalen som ble utarbeidet i 2000, inkludert de kontroversielle grensedelingsparagrafene. Ahmed viste dermed at han representerer et generasjonsskifte i Etiopias maktelite.

Internasjonal diplomati har også vært en viktig faktor til den tilsynelatende plutselige freden. USA sendte i april 2018 den mest høytrangerende amerikanske diplomaten i Afrika til Eritrea for første gang på mer enn et tiår, noe som ble tolket som et tegn på USAs interesse i å reetablere relasjoner til landet.  Etiopias president tok også kontakt med Eritreas nærmeste støttespillere i Gulfen – Saudi Arabia og De forente arabiske emirater – for å be om hjelp til å få Eritrea til forhandlingsbordet. Presidenten av De forente arabiske emirater skal etter sigende ha lovet Eritrea både penger og investeringer i bytte mot fred.

Eritreeiske flyktninger i en etiopisk flyktningleir. Omkring 175,000 eritreere har per september 2018 flyktet fra Eritrea til nabolandet Etiopia. Mange av disse flykter den beryktede nasjonaltjenesten. Foto: EU/ECHO/Malini Morzaria.

Hva med Eritrea?

Eritrea er kjent for å være et av verdens mest hemmelighetsfulle og undertrykkende land. President Isaias Afewerki, som ledet Eritrea til selvstendighet i 1993, styrer med jernhånd, og det er derfor ikke uten grunn at Eritrea av og til blir karakterisert som "Afrikas Nord-Korea".

Den pågående konflikten og den antatte trusselen fra Etiopia har ført til at Eritrea i praksis har vært i unntakstilstand siden 1998. Dette er årsaken til at landet har tviholdt på en stor hær som vedlikeholdes av pliktig militærtjeneste. Militærtjenesten er en del av den fryktede nasjonaltjenesten, som også omfatter samfunnstjeneste, og gjelder alle mellom 18 og 40 år. Tjenesten varer i teorien i 18 måneder, men for mange varer den i praksis i flere tiår, til og med livet ut. I 2016 kunne FN melde at plikttjenesten månedlig driver opptil 5,000 eritreere på flukt. Eritreere har i flere år toppet listene over asylsøkere til Norge og druknede i Middelhavet.

Konflikten med Etiopia har også blitt bruk av Eritreas president til å begrunne en tilsidesettelse av grunnloven, som ble vedtatt i 1997 da landet fremdeles feiret sin nyvunne selvstendighet.  Grunnloven la opp til et demokratisk flerpartisystem, men i stedet har President Isaias kvalt opposisjonen og aktivt hindret fri presse fra å etablere seg. FNs Menneskerettighetsråd har også beskyldt Eritrea for massive menneskerettighetsbrudd, inkludert forbrytelser mot menneskeheten.

Hva betyr freden?

Det siste halve året har vi vært vitne til en forsoning mellom de tidligere bitre fiendene. Utviklingen har vært veldig positiv for etiopiere og eritreere som endelig har blitt gjenforent med sine familier, og som ikke lenger trenger å bekymre seg for krig med nabolandet. Fredserklæringen har også hatt en positiv innvirkning på økonomien i begge landene. Ettersom rivaliseringen mellom Etiopia og Eritrea har påvirket samarbeid i hele regionen, vil normaliseringen også kunne ha positive ringvirkninger utenfor de to landenes grenser.

Mange eritreere håper at slutten på konflikten med Etiopia også vil bli startskuddet på demokratiutvikling i landet, ettersom president Isaias ikke lenger kan begrunne en opprettholdelse av hverken unntakstilstanden eller den fryktede samfunnstjenesten. Flere håper nå at grunnloven endelig vil implementeres, og med dette åpne for flere politiske partier og demokratiske valg. Foreløpig har likevel landets dårlige økonomi, den ofte livslange samfunnstjenesten, samt politisk undertrykkelse drevet tusenvis av eritreere over grensen til Etiopia etter at grensen gjenåpnet. Hva fredserklæringen vil føre til for Eritrea på sikt, gjenstår å se.

Publisert: 7. januar 2019
Print Friendly, PDF & Email