Elfenbenskysten: fra suksesshistorie til store utfordringer

Elfenbenskysten var lenge et av Afrikas rikeste og mest stabile land. Dette er historien om hvordan kampen om politisk makt førte til 30 år med borgerkrig, statskupp, politisk uro og etnisk vold.

Av Kathinka Louise Rinvik Bratberg

Elfenbenskysten. Foto: Wikimedia Commons

Like sør for Sahara, på Afrikas vestkyst, ligger Elfenbenskysten. Et land rikt på naturressurser og gode handelsmuligheter. Til tross for dette var kontakten og handelen med europeiske land historisk sett langt mindre utstrakt enn med de omkringliggende landene som Ghana og Nigeria. I 1840-årene inngikk Frankrike likevel en rekke handelsavtaler med statene i området og i 1893 ble Elfenbenskysten fransk koloni. Motstanden mot koloniherrene var imidlertid svært stor, med blant annet utstrakt geriljakrigføring. Det var derfor først i 1917 at Frankrike klarte å få full kontroll over landet.

I landet bor det mer enn 60 etniske grupper som tradisjonelt har hatt sine egne, avgrensede områder. De største gruppene fordeler seg i relativt homogene områder, noe som gjør det enklere å sette dem opp mot hverandre. Akan holder til i sør og sørøst, kru i vest, volta i nordøst, og mande i regnskogen i sentrum av landet og på savannen mot nord. De store befolkningsgruppene er historisk innvandrere fra andre store riker i regionen, og de skiller seg fra hverandre i både religion, språk og levesett.

Det franske styret gikk raskt i gang med å bedre landets økonomiske utvikling, med hovedvekt på produksjon av råvarer for eksport. Dette gikk raskt på bekostning av innbyggerne, som ble tvangsutskrevet til arbeid på veier, offentlige anlegg og plantasjer.

Selvstendighet og stabilitet

I 1960, samtidig med mange av de andre franske koloniene i Afrika, ble Elfenbenskysten selvstendig. Landet ble en republikk, der presidenten fikk relativt mye makt. Båndet mellom Frankrike og koloniene hadde vært svært tett, og det hadde blant annet vært vanlig at dyktige, fremtredende menn fikk utdannelse, og ofte også politisk opplæring, i Frankrike. Mange hadde også sittet i den franske nasjonalforsamlingen eller hadde hatt ulike poster i franske regjeringer. Etter avkoloniseringen ble mange av disse ledere i sine respektive land og Elfenbenskysten var intet unntak.

Elfenbenskystens «landsfader» Houphouët-Boigny. Foto: Robert L. Knudsen/Wikimedia Commons

Felix Houphouët-Boigny var en lege og politiker som på 50-tallet hadde hatt flere høytstående verv i fransk politikk. I 1960 ble han Elfenbenskystens første president og regnes som landsfaderen. Han fokuserte mye på å samle det ellers splittede folket og under hans styre var det offisiell politikk at alle som var vokst opp (ikke nødvendigvis født) i Elfenbenskysten var å betrakte som statsborgere. Alle etniske grupper var godtatt så lenge de bidro til landets utvikling.

I tiden etter selvstendigheten gikk landet gjennom en periode med økonomisk velstand. I de første tretti årene som fulgte selvstendigheten var faktisk Elfenbenskysten et av Afrikas rikeste land. Houphouët-Boigny får mye av æren for dette og regnes som en svært dyktig forretningsmann som særlig så muligheter i kaffeindustrien. Det er imidlertid viktig å påpeke at Houphouët-Boignys styre også var et ettpartistyre der han var lite mottakelig for kritikk og opposisjon. Det er veldokumentert at politiske motstandere mottok materielle goder og stillinger for å holde seg inne med hans politikk. Likevel nøt landet godt av politisk stabilitet, i motsetning til mange av sine naboland.

Mot splittelse

Laurent Gbagbo, lederen for opposisjonen i landet, anklaget Houphouët-Boigny for å ha altfor tette bånd til Frankrike. Særlig mente han at det var viktig å utfordre den tidligere kolonimaktens nær monopol på nasjonal produksjon og eksport. I løpet av 1980- og 90-tallet begynte også den økonomiske oppturen å snu. Hovedårsaken var synkende priser på landets eksportprodukter. Landet gikk inn i en periode med alvorlige økonomiske problemer. I 1990 tok Elfenbenskysten imot over 230 000 flyktninger fra borgerkrigen i nabolandet Liberia, noe som la et ekstra press på det landets økonomi.

I 1990 måtte Houphouët-Boigny bøye av for økende politisk press og innføre flerpartisystem og demokrati i Elfenbenskysten. Han gikk imidlertid selv av med seieren i det først frie valget. Til tross for innføring av demokrati, skulle 90-tallet bli et mørkt tiår for Elfenbenskysten. Den økonomiske nedgangen hadde skapt sterke motsetninger mellom de ulike folkegrupper i landet og da Houphouët-Boigny døde i 1993 brøt en politisk maktkamp ut.

For å øke sine vinnersjanser spilte flere politikere på nasjonalistiske strømninger. De utnyttet at befolkningen allerede var splittet og de etniske og religiøse motsetningene i landet økte. Til tross for at det er flere etniske grupper, er de i sør hovedsakelig kristne, mens de i nord er muslimske. Dermed ble religion er forsterkende faktor. Regjeringene gjennom 1990-tallet ble av flere internasjonale organisasjoner anklaget for brudd på menneskerettighetene, fengsling av opposisjonelle politikere og journalister, samt for å begrense organisasjonsfriheten.

I motsetning til i de fleste andre afrikanske stater, har militæret holdt seg unna direkte innblanding i politikken i Elfenbenskysten. Julaften 1999 gjennomførte hæren likevel et statskupp. Den tidligere hærsjefen Robert Gueï, som ledet kuppet, tok over som statssjef og lovet å gjeninnføre demokratisk styresett. Det skulle imidlertid ikke ta land tid før landet ble kastet ut i en lang og ødeleggende borgerkrig.

Borgerkrig

Opprørere under borgerkrigen. Foto: Wikimedia Commons

I 2002, etter over 40 år med selvstendig og stabilt styre, brøt det ut borgerkrig i Elfenbenskysten. Bakgrunnen var to år med politisk misnøye og maktkamper. Et kjernespørsmål i den politiske drakampen var hvem som egentlig skulle regnes som ekte ivorianere, og dermed få identitetskort og få delta i valg. Dette ble satt på spissen da den prominente opposisjonspolitikeren fra nord, Alassane Outtara, ble nektet å stille til valg fordi han ikke hadde ivorianske foreldre.

Høyesterett bestemte at verken Gueï (på grunn av kuppet i 1999) eller Outtara fikk lov til å stille ved presidentvalget i 2000 og Laurent Gbagbo gikk av med seieren etter at et mislykket kuppforsøk ledet av Gueï ble slått ned. Den politiske usikkerheten vedvarte imidlertid og et nytt kuppforsøk ble slått ned i 2001. I september 2002 brøt det ut nye opprør med utspring i militære avdelinger. Det ble antatt at Gueï stod bak også disse opprørene og han ble drept på opprørets første dag. Urolighetene utviklet seg imidlertid til en borgerkrig.

Opprøret spredte seg raskt til resten av landet og ble mer organisert. Det ble imidlertid raskt tydelig at flere opprørsgrupper var dannet med utspring i ulike etniske grupper. Til tross for at en fredsavtale ble inngått mellom regjeringen og gruppen som hadde kontroll over nord, fortsatte derfor borgerkrigen.

Frankrike sendte rundt 4000 soldater, opprinnelig for å beskytte franske borgere i landet. USA og Storbritannia sendte også mindre styrker, og Nigeria sendte jagerfly, til støtte for regjeringen. Med støtte fra FN ble en vestafrikansk styrke på om lag 1500 soldater fra Benin, Ghana, Niger, Senegal og Togo satt inn. Dette resulterte i en delingssone mellom regjeringshæren og de resterende opprørsgrupper, som de facto delte landet i to, der regjeringen hadde kontroll i sør.

I 2003 ble en maktfordelingsavtale inngått der representanter for opprørsbevegelsen ble tatt inn i regjeringen mot at de anerkjente president Gbagbos autoritet. FN sendte en observasjonsstyrke (MINUCI) for å passe på at partene overholdt avtalen. Våpenhvilen ble imidlertid raskt brutt, og i påfølgende år var det flere forsøk på å ende konflikten som ikke lyktes.

Til slutt ble en fredsavtale undertegnet i 2007. Da hadde flere tusen mennesker mistet livet og flere hundretusen var blitt drevet på flukt. I tillegg hadde den økonomiske utviklingen stoppet opp, og landet stod overfor store utfrodringer. Det skulle imidlertid heller ikke gå lang tid før nye uroligheter brøt ut.

Nye opprør og store utfordringer

Marked i byen Abidjan. Foto: Zenman/Wikimedia Commons

I 2010 avholdt landet sitt første presidentvalg på 2000-tallet. Etter to valgomganger nektet den sittende president Gbagbo å erkjenne valgnederlaget og gå av. FN støttet valgvinneren Outtara, men Gbagbo svarte med å utvise FN-styrken i landet som også beskyttet Outtara. I mars 2011 brøt det ut kamper mellom de to partene. Det viste seg imidlertid raskt at Outtaras styrker var militært overlegne, og med hjelp fra franske styrker fikk de kontroll over landet og pågrep Gbagbo. Outtara ble tatt i ed den 6. mai 2011. Gbagbo ble stilt for Den internasjonale straffedomstolen for grove brudd på menneskerettigheter.

Etter urolighetene i 2010-11 har regjeringen fokusert på å gjenoppbygge økonomien. Landet er rikt på naturressurser, der finnes både gull, diamanter, olje og gass, og det er verdens største eksportør av kakao. Grunnlaget for å få en bedring i økonomien er derfor absolutt til stede.

Selv om regjeringens tiltak har skapt en bedring i landets økonomi, er Elfenbenskysten et land med store regionale forskjeller. Særlig er forskjellene store mellom nord og sør, noe som bidrar til å vedlikeholde motsetningene som preget borgerkrigen. Svært mange mennesker lever i dyp fattigdom, underernæring er utbredt og arbeidsledigheten er høy. Under borgerkrigen gjorde begge parter seg skyldige i grove menneskerettighetsbrudd, som tortur, henrettelser, seksualisert vold og rekruttering av barnesoldater. Elfenbenskysten har fått mye kritikk for at et skikkelig oppgjør med forbrytelsene under borgerkrigen har uteblitt. Dermed er også de store motsetningene i landet en stadig utfordring.

Situasjonen forverres av at korrupsjon i rettsvesenet og politikken er utbredt og fordi omfattende smugling reduserer statens inntekter. I tillegg er menneskehandel og høy grad av kriminalitet i byene en stor utfordring som også preges av at det er en stor tilgang på våpen i landet.

Selv om mye tyder på at Elfenbenskysten etter 30 år endelig er på vei til å bygge opp landet igjen er det flere utfordringer som må løses. Den lange perioden med politisk stabilitet lot seg lett rive ned ved å sette folkegruppene opp mot hverandre og dette har skapt dype sår som det vil ta lang tid å lege.

Publisert 11. august 2020
Print Friendly, PDF & Email