Drømmen om Amerika

Innvandrere har gjennom alle tider satt sitt preg på USA, et land utviklet og bygget opp av immigranter. Fra Donald Trump startet valgkampen for å bli president i USA, har han snakket om å bygge en mur mot Mexico. Murer har sjelden vært et utgangspunkt for godt naboskap, så hva er det egentlig man frykter?

Av Monica K. Mattsson Kämpe

Donald Trumps meksikanske mur er på mange måter en avsporing av debatten. Delvis fordi den to år inn i presidentperioden ennå ikke ser det ut til å materialisere seg med det første. Og delvis fordi den til en viss grad allerede er på plass, og har vært det siden 2006, da daværende president George W. Bush signerte «The Secure Fence Act of 2006». Det resulterte etterhvert i det 3 200 km lange grensegjerdet, av varierende høyde og utforming, som stenger deler av grenseområdene mellom Mexico og de amerikanske statene Texas, New Mexico, Arizona og California. Grensen er imidlertid langt fra tett, og daglig krysser en rekke mennesker over den. Tall fra U.S. Department of Homeland Security anslo at det i 2017 oppholdt seg drøye 12 millioner ulovlige immigranter i USA, og av dem kom 6 640 000 fra Mexico. El Salvador (700 000) og Guatemala (640 000) følger på de neste plassene. En god del av de ulovlige immigrantene er tross manglende papirer i full jobb, og barna som fødes i USA blir amerikanske statsborgere. Dette fordi USA – i motsetning til bl.a. Norge – praktiserer territorialprinsippet, som gjør at statsborgerskapet kommer automatisk til de som fødes på amerikansk jord. I samme familie kan det altså bli slik at foreldrene er ulovlige immigranter, som risikerer å bli utvist om de oppdages, mens barna er statsborgere med fulle rettigheter. I fjor høst gikk president Trump ut med at han ønsket å fjerne denne automatiske rettigheten til statsborgerskap. Det er imidlertid svært usikkert om dette er gjennomførbart, da den er nedfelt i den amerikanske grunnloven.

En migrant kikke over grensegjerdet mellom Tijuana og San Diego. Korsene på gjerdet er minnesmerker over de som ikke kom seg levende over. Foto: © Tomas Castelazo, www.tomascastelazo.com / Wikimedia Commons / CC BY-SA 4.0

Mexico som transittland

Det er langt fra bare meksikanere som beveger seg nordover i håp om en bedre fremtid. Meksikanske myndigheter anslår at over 400 000 mennesker udokumentert krysser den sørlige grensen deres hvert år. Store deler av Sentral- og Sør-Amerika er preget av vanskelige leveforhold. I oktober 2018 ble fokus rettet mot en karavane på tusenvis av mennesker fra Sentral-Amerika som samlet seg til felles marsj nordover. Karavanen skal ha startet i Honduras, men ble stadig større på ferden mot USAs grenser. FN anslo den til i løpet av noen uker å ha passert 7 200 mennesker. Medieinteressen rundt karavanen, særlig før det amerikanske mellomvalget den 6. november, var stor. President Trump valgte å forsterke grensen mot Mexico med 5 000 soldater, før de første migrantene den mexicanske grensebyen Tijuana i midten av november i fjor. Den stadig større gruppen av migranter slo først leir rundt en idrettsarena sentralt i byen, men har nå blitt flyttet noe lenger unna, mens de venter på å bli vurdert for asyl i USA. Amerikanske myndigheter har sagt at de kommer til å behandle 100 søknader om dagen, så ventetiden kan bli lang. I mellomtiden er reaksjonene blandet hos lokalbefolkningen i Tijuana. Det er registrert demonstrasjoner mot migrantflokken, og byens ordfører Juan Manuel Gastelum har kalt flyktningstrømmen et «jordskred» som byen ikke er beredt på å håndtere.  Mexicos ufrivillige rolle som venteværelse er heller ikke hjemlet i noen formell avtale med de amerikanske myndighetene. Allikevel er holdningen til migrantene også positiv hos mange, særlig der avstanden er større til grensen. Mexico har gitt tilbud om midlertidige oppholds- og arbeidstillatelser til migranter som ønsker å hoppe av karavanen lenger sør, i provinsene Chiapas og Oaxaca. Tillatelsene gir også rett til helsehjelp og skolegang. De fleste velger allikevel å fortsette nordover og følge drømmen om Amerika.

Siste søndag i november 2018 tilspisset situasjonen seg, da en gruppe på rundt 500 migranter forsøkte å krysse grensen ulovlig. Aksjonen startet som en relativt fredelig demonstrasjon, men eskalerte til et regelrett forsøk på å storme grensen. En svært sammensatt gruppe migranter ble kontant stanset og møtt med tåregass av grensevaktene på amerikansk side. Meksikanske myndigheter reagerte også sterkt, og landets innenriksminister Alfonso Navarrete gikk tidlig ut med beskjed om at de involverte kommer til å bli deportert fra Mexico.

Fra en flyktningleir i Mexico City. Foto: Wikimedia Commons/ProtoplasmaKid

Hva flykter de fra?

Hva gjør så at tusenvis av mennesker starter på ferden nordover? Det korte svaret er fattigdom, vold og svært begrensete framtidsutsikter. Mange av migrantene kommer fra Honduras og El Salvador, som ifølge en rapport fra Small Arms Survey fra 2016 var blant de fem landene i verden med høyeste drapstall som følge av vold. Narkotikakarteller og andre kriminelle organisasjoner styrer store områder og har i stor grad infiltrert lokale myndigheter.

Honduras, lenge dominert av de store nord-amerikanske bananselskapene som styrte både politikk og økonomi, har vært utsatt for flere statskupp, sist i 2009, og opplevd mye politisk ustabilitet. I november 2017 ble det avholdt presidentvalg, der sittende president Juan Orlando Hernandez ble gjenvalgt. Valget var omstridt, og ble fulgt av uro og demonstrasjoner. I følge Verdensbanken lever over 60 % av Honduras befolkning i fattigdom, og tallet er økende. Det er stor grad av korrupsjon, narkotikahandel og gjengkriminalitet, og de årlige drapstallene er blant de høyeste i verden. USA gir en god del bistand til landet, til sammen 175 millioner USD for 2016 og 2017. Historisk har Honduras politisk sett vært under betydelig amerikansk innflytelse, og vekslende amerikanske administrasjoner har sett på landet som en buffersone mot revolusjonære bevegelser i de andre mellom-amerikanske statene.

El Salvador er det lille og svært tettbefolkede nabolandet til Honduras. Nærmere 6, 4 millioner mennesker bor i landet som ikke er større enn 21 000 km2. Naboskapet med Honduras er ikke det beste, og siden den såkalte «fotballkrigen» i 1969 har forholdet vært heller avmålt. Konflikten eskalerte under en kvalifiseringskamp til fotball-VM, som begge parter la stor prestisje i. Bakgrunnen for konflikten var imidlertid en relativ høy migrasjon fra det overbefolkede El Salvador til Honduras, og salvadoranerne utgjorde etter hvert 20 % av befolkningen i nabolandet. En landreform i 1967 fratok immigrantene jorden de hadde tilegnet seg (lovlig eller ikke), og ga den tilbake til honduranere. Dette økte spenningen mellom nabolandene betydelig, før den korte krigen altså brøt ut to år senere. El Salvador havnet senere i en 12 år lang borgerkrig, som ble avsluttet i 1992. De siste tiårene har landet hatt en viss økonomisk fremgang, men sliter fortsatt med vold, korrupsjon og kriminelle gjenger. En rekke bandekriger mellom gjengene har ført til overfylte fengsler. Det har også ført til at det lille landet har verdens høyeste drapsrate, 160 drap per 100 000 innbyggere i 2017. Fortsatt er overbefolkning en stor utfordring, og kampen er stor om de knappe ressursene som finnes.

Amerikanske «Hispanics»

Befolkningen i USA, som i dag teller rundt 328 millioner mennesker, er sammensatt og multikulturell. Innbyggere av europeisk opprinnelse, i statistikken omtalt som «non-hispanic whites», er fortsatt den største gruppen. Den raskest voksende gruppen er imidlertid «hispanics», altså amerikanske borgere med latin-amerikansk bakgrunn. En betydelig innvandring fra Latin-Amerika gjennom mange år har satt sitt preg på samfunnet. I følge de siste estimatene fra US Census teller «hispanics» i overkant av 57 millioner mennesker, eller ca 18 % av USAs innbyggertall. Til sammenligning anslås gruppen afro-amerikanere å utgjøre omtrent 42,4 millioner innbyggere. Som velgere er «hispanics» en sammensatt gruppe. En meningsmåling foretatt før mellomvalget i USA i november 2018, viste at 55 % av de spurte i denne gruppen identifiserte seg som demokrater, 31 % som republikanere og 12 % som uavhengige velgere. Fortsatt bruker under halvparten av dem stemmeretten, men denne velgergruppen vil utvilsomt bli stadig mer interessant i valgene som kommer. Kanskje vil det også sette sitt preg på debatten om migrasjon, murer og mangfold?

Publisert: 10.01.2019
Print Friendly, PDF & Email