DR Kongo: 20 år med krig og konflikt

Den demokratiske republikken Kongo (DR Kongo) er et land med store naturrikdommer, men lite demokrati. Etter årevis med konflikt forblir det en av verdens fattigste stater.

Gjennom 1990-tallet var DR Kongo i sentrum for det som blir betegnet som «Afrikas verdenskrig». Selv om det på papiret ble fred i 2003, så ulmer krigen fortsatt i store deler av landet. 

Store naturressurser og etnisk mangfold

DR Kongo kunne vært et av verdens rikeste land. Landet har store forekomster av diamanter og gull, i tillegg til å være en av Afrikas mest mineralrike stater, med enorme mengder kobber, kobolt og uran. Nettopp de ressursene som kunne dratt landet ut av fattigdommen ligger som et hinder for utviklingen, da kampen om tilgang og kontroll over naturressurser lenge har vært en viktig drivkraft i de brutale konfliktene i DR Kongo. I tillegg er DR Kongo et mangfoldig land, både etnisk, språklig og kulturelt.

Det finnes hele 200 ulike etniske grupper i landet, og rivalisering mellom ulike grupper har bidratt til over 20 år med konflikt. Krigen har tatt livet av seks millioner mennesker, og er dermed den dødeligste konflikten verden har stått overfor siden den andre verdenskrig. Hvis man ikke finner en løsning på situasjonen så er det stor fare for at det ustabile og konfliktfylte landet glir tilbake til full borgerkrig.

Fra belgisk koloni til selvstendig stat 

Fra 1908 – 1960 var Kongo en belgisk koloni. Belgia etterlot seg et utnyttet land plyndret for naturressurser med store interne konflikter. De første årene med selvstendighet var derfor preget av sosial og politisk ustabilitet.

I 1965 begikk oberst Joseph Mobutu et statskupp, og han klarte å klamre seg til makten i 32 år. Mobutu, mottok støtte fra USA, da han var antikommunistisk og ble sett på som en buffer mot kommunismens spredning til Afrika. Samtidig innførte han reformer for å fjerne noe av arven etter tiden som europeisk koloni og skape et autentisk land. Blant annet ble navnet på DR Kongo endret til Zaire, et navn med bakgrunn i det portugisiske ordet for elv. Hans regime var imidlertid korrupt og brutalt, og han styrte landet med jernhånd.

Dette førte til stor misnøye og stadige opptøyer i ulike deler av landet. I kjølvannet av folkemordene i Rwanda flyktet over én million mennesker til Kongo. Flere av disse flyktningene var fra folkegruppen hutuer – den angripende part under folkemordet mot den etniske gruppen tutsier. Flere grupper med hutuer fra Rwandas forsvar brukte anonymiteten i flyktningleirene til å danne små opprørsbaser. Derfra krysset de grensen tilbake til Rwanda å gjøre væpnet opprør. Tutsiminoriteten i DR Kongo hadde lenge blitt diskriminert mot av Mobutu, og i det stille blitt trent opp av Rwandiske myndigheter. Striden mellom hutuer og tutsier forplantet seg dermed til Kongo.

I 1996 brøt det ut et stort militært opprør øst i landet, ledet av Laurent-Désiré Kabila, med støtte fra nabolandene Uganda, Burundi og Rwanda. Dette blir gjerne kalt Den første kongolesiske krig. Opprørsstyrkene tok kontroll over hovedstaten Kinshasa i 1997, og avsatte Mobutu. Kabila erklærte seg som president og endret landets navn tilbake til Den demokratiske republikken Kongo (DR Kongo). Krigen dannet grunnlaget for den raskt etterfølgende andre kongolesiske krig. 

De kongolesiske kriger

I august 1998 brøt det ut et opprør mot Kabilas regjering i Kivu-regionen, og i løpet av bare noen uker hadde opprørerne kontroll over store deler av landet. Opprøret brøt først ut blant tutsier støttet av Rwanda og Uganda. Kabila svarte med å støtte hutuene i som hadde flyktet fra Rwanda og fyrte opp under gamle motsetninger mot de kongolesiske tutsiene. Den andre kongolesiske krig blir gjerne kalt «Afrikas første verdenskrig» fordi det er den største krigen i Afrikas historie.

Kongo og åtte naboland var direkte innblandet, og hele 25 væpnede grupper deltok i krigshandlingene. Kabila mottok støtte fra Angola, Tsjad, Namibia og Zimbabwe. Opprørene ble på sin side støttet av Rwanda og Uganda, og beholdt kontrollen i de østlige regionene. Kampene ble drevet frem av landets enorme mineralrikdommer, og gruppene kjempet om kontroll over naturressurser.

Det antas at opp til 5,5 millioner mennesker døde som et indirekte eller direkte resultat av krigshandlingene. De fleste mistet livet grunnet sult, sykdommer og andre problemer som krigen skapte. FNs sikkerhetsråd krevde at alle utenlandske styrker skulle trekke seg ut av landet, og at man skulle få på plass en våpenhvileavtale. Denne ble underskrevet av alle de delaktige landene i juli 1999, men da flere opprørsgrupper ikke ble involvert i våpenhvilen fortsatte kampene.

Laurent-Désiré Kabila ble drept i 2001, og hans sønn, Joseph Kabila tok over presidentskapet. Med mye hjelp fra det internasjonale samfunnet, holdt landet i 2006 sitt første frie valg på over førti år. Joseph Kabila ble gjenvalgt som president. Men dette skulle dessverre ikke føre med varig fred. Flere av DR Kongos provinser har vært preget av krigsherjinger frem til i dag.

Dagens konflikt

Til tross for at en fredsavtale er undertegnet, blusser det stadig opp harde kamper. Konflikten har endret seg fra å være en storkrig som involverte flere stater, til å bli en konflikt mellom DR Kongos regjeringsstyrker og omkring 80 væpnede grupper.

Hoveddelen av volden har utspilt seg i Kivu-provinsene øst i landet, men opptøyene har i nyere tid også spredd seg til andre deler av landet. I 2016 brøt det ut kamper mellom regjeringshæren og en gruppe i Kasai-regionen, et område som ligger nærmere hovedstaden Kinshasa. Året etter ble hele 15 FN-soldater angrepet og drept av en væpnet gruppe, en hendelse som markerer seg som et av de verste angrepet på FN-styrker i nyere tid.

Det er lite som tyder på at konflikten i Kongo snarlig vil ta slutt. Man har ikke klart å håndtere de underliggende årsakene til konflikt. Spesielt etniske motsetninger er fortsatt en stor utfordring i landet. Statsapparatet fungerer dårlig, og landets størrelse kombinert med manglende infrastruktur fører til mangel på statlig kontroll. Kongo har en av de minst utbygde transport- og kommunikasjonsforbindelsene i verden. 

FN-operasjonen MONUSCO

FNs fredsbevarende styrker har siden 1999 forsøkt å stabilisere DR Kongo. I startfasen var FN til stede for å observere og rapportere om hvorvidt fredsavtalen ble opprettholdt, men fikk etter hvert et langt mer komplekst mandat. MONUSCO (United Nations Organization Stabilization Mission in the Democratic Republic of the Congo) tok over fra den tidligere fredsbevarende operasjonen i 2010. Oppdraget har autorisasjon til å benytte alle nødvendige midler for å beskytte sivilbefolkningen.

MONUSCO var på sitt mest aktive den største fredsbevarende operasjonen FN noen gang hadde gjennomført. I 2021 består styrken av over 18 000 soldater, observatører og politi.  MONUSCO har likevel ikke lykkes med å stabilisere den østlige regionen, og Kongo står stadig ovenfor betydelige utfordringer. 

Valg og maktkamp

Tidligere president Kabila vant valget i både 2006 og 2011. I etterkant av valget i 2006 brøt det imidlertid ut vold mellom den vinnende og tapende part, og valget i 2011 var preget av beskyldninger om valgjuks. Grunnloven tillater nemlig ikke presidenter å stille til valg for en tredje periode. Ved å utsette valget i 2016 klarte likevel Kabila å klamre seg til makten lenger enn lovlig. Dette skapte stor misnøye og flere fredelige demonstrasjoner i hovedstaden Kinshasa.

Disse ble slått kraftig ned på av politiet og regjeringsstyrkene. Flere titalls mennesker ble drept i demonstrasjonene, hundrevis av politiske motstandene og menneskerettsaktivister ble arrestert, i tillegg til at menneskerettighetsorganisasjoner ble kastet ut av landet. Myndighetene strammet også inn på kontrollen over mediene, blant annet ble radiosignalene til utenlandske medier blokkert.

Etter at et nytt presidentvalg endelig fant sted i slutten av 2018, tiltrådte Felix Tshisekedi som president i januar 2019. Tshisekedi er den første opposisjonskandidaten som har vunnet et presidentvalg siden landets selvstendighet i 1960. Dette markerte landets første fredelige maktskifte siden uavhengigheten

Store helseutfordringer

To tiår med krig har hindret utvikling i DR Kongo. Dermed forblir befolkningen fattige, til tross for landets naturressurser. Ifølge Human Development Index (HDI) har DR Kongo et av de laveste nivåene for menneskelig utvikling, og landet havnet i 2019 på en 175. plass blant 187 stater. HDI fanger opp innbyggeres velferd, og fokuserer på forventet levealder, utdanning og inntekt. DR Kongo skårer lavt på alle indikatorene.

Selv om kampen mot hiv har gjort store fremskritt i Afrika de siste årene, så beregner FN at 520 000 kongolesere er hiv-smittede. Hele tre av fire mangler også nødvendig medisiner og behandling. Et lyspunkt er at forskere i 2021 fant at 4 % av hiv-positive i landet klarte å kontrollere viruset uten medisiner. Vanligvis er andelen på under 1 % og dette gir forskerne håp om bedre behandling i fremtiden.

I tillegg plages DR Kongo med gjentakende ebolautbrudd, og i 2018 erklærte Verdens Helseorganisasjon (WHO) at landets tiende epidemi hadde brutt ut. Den tiende epidemien varte til 2020 og ble den største i landet med 3470 smittede og 2287 døde i følge WHO. Sporadiske utbrudd fortsetter å blusse opp og i 2021 er det tolvte utbruddet erklært. Leger uten grenser melder at under 15 personer er smittet og kun 6 døde i begynnelsen av april.

Covid-19 har også truffet DR Kongo. Per april 2021 er det påvist i underkant av 30 000 tilfeller med Covid-19 og under 1000 døde. Gjennom Verdens Helseorganisasjon og det globale vaksinesamarbeidet COVAX mottok DR Kongo 1,7 millioner vaksinedoser i mars 2021 og er dermed ett av de første landene i Afrika som kan begynne å vaksinere befolkningen.

Kvinner særlig utsatt

Væpnede grupper står bak grove overgrep mot befolkningen. Sivile blir misbrukt i konflikten, og er utsatt for massakrer og kidnapping. Tvangsrekruttering av barnesoldater er heller ikke uvanlig. Vold og seksualisert vold mot kvinner er videre et utbredt problem. Voldtekt blir systematisk brukt som våpen for å kontrollere sivilbefolkningen. Forskere anslår at 48 kvinner voldtas hver time i DR Kongo – 1152 hver dag. Det gjør DR Kongo til et av verdens farligste land for kvinner.

Dette ble det satt internasjonalt søkelys på i 2018, da den kongolesiske gynekologen Denis Mukwege ble tildelt fredsprisen for sin kamp mot seksualisert vold som våpen i krig og væpnede konflikter. Konflikt og ekstrem vold rammer i hovedsak de sivile øst i landet, og presser tusener på flukt.

Den norske flyktninghjelpen meldte i 2020 at DR Kongo stod for mer enn en tiendedel av alle internt fordrevne i verden, med over 5 millioner mennesker. I 2020 var det ifølge FN 934 000 kongolesere som har flyktet til et annet land. Dette er en kraftig økning bare i løpet av en femårsperiode. DR Kongo huser i tillegg mange flyktninger fra nabolandene. I 2020 var det ifølge FNs Høykommissær for flyktninger (UNHCR) rundt 527 000 flyktninger i DR Kongo, hvor de fleste kom fra Burundi, Den sentralafrikanske republikk, Sør-Sudan og Rwanda.

Veien videre

Etter valget i 2019 styrte president Tshisekedi i en koalisjonsregjering med tidligere president Joseph Kabila som statsminister. Koalisjonen kollapset etter et turbulent samarbeid, og Tshisekedi har så vidt greid å holde på makten.

Samtidig melder Human Rights Watch at myndighetene har brukt unntakstilstanden grunnet COVID for å slå ned på protester, journalister og opposisjonspolitikere. Korrupsjon er utbredt i landet og flere i høytstående stillinger i landet er under internasjonale sanksjoner. Med en kollaps i regjeringskoalisjonen, politiske protester, korrupsjon og flere aktive krigsherrer i landet har DR Kongo en lang vei å gå.