DR Kongo – 20 år med krig og konflikt

Den demokratiske republikken Kongo (DR Kongo) er et land med store naturrikdommer, men forblir likevel en av verdens fattigste stater. Gjennom 1990-tallet var DR Kongo i sentrum for det som blir betegnet som «Afrikas verdenskrig». Selv om det på papiret ble fred i 2003, så ulmer krigen fortsatt i store deler av landet.

Av Vilde Wetteland Stoa
Oppdatert av Iselin Németh Winther mars 2019

DR Kongo kunne vært et av verdens rikeste land. Landet har store forekomster av diamanter og gull, i tillegg til å være en av Afrikas mest mineralrike stater, med enorme mengder kobber, kobolt og uran. Men nettopp de ressursene som kunne dratt Kongo ut av fattigdommen ligger som et hinder for utviklingen, da kampen om tilgang og kontroll over naturressurser lenge har vært en viktig drivkraft i de brutale konfliktene i DR Kongo. I tillegg er DR Kongo er et mangfoldig land, både etnisk, språklig og kulturelt. Det finnes hele 200 ulike etniske grupper i landet, og rivalisering mellom ulike grupper har bidratt til over 20 år med konflikt i landet, noe som har tatt livet av seks millioner mennesker. Det gjør konflikten i DR Kongo til den dødeligste konflikten verden har stått ovenfor siden den andre verdenskrig. Hvis man ikke finner noe løsning på situasjonen så er det stor fare for at det kronisk ustabile og konfliktfylte landet nå skal gli tilbake til full borgerkrig.

Demilitariserte barnesoldater i Øst-Kongo. Foto: United State Agency for International Development/Wikimedia

De kongolesiske kriger
Kongo ble en belgisk koloni i 1908, og fikk sin uavhengighet i 1960. Belgia etterlot seg et utnyttet land plyndret for naturressurser med store interne konflikter. De første årene med selvstendighet var derfor preget av sosial uro og politisk ustabilitet. I 1965 begikk oberst Joseph Mobutu et statskupp, og han klarte å klamre seg til makten i 32 år. Mobutu, som endret navnet på landet til Zaire, mottok støtte fra USA, da han var antikommunistisk og ble sett på som en buffer mot kommunismens spredning til Afrika. Hans regime var korrupt og brutal, og styrte landet med jernhånd. Dette ga stor misnøye og stadige opptøyer i ulike deler av landet. I kjølvannet av folkemordene i Rwanda flyktet over én million til Øst-Kongo, hvor også flere var hutuer som hadde vært delaktige i massakrene på tutsiene. Striden mellom hutuer og tutsier forplantet seg til Kongo. I 1996 brøt det ut et stort militært opprør øst i landet, ledet av Laurent-Désiré Kabila, med støtte fra nabolandene Uganda, Burundi og Rwanda. Dette blir gjerne kalt den første kongolesiske krig. Opprørsstyrkene tok kontroll over hovedstaten Kinshasa i 1997, og avsatte Mobutu. Kabila erklærte seg som president og endret landets navn tilbake til Den demokratiske republikken Kongo. Krigen dannet grunnlaget for den raskt etterfølgende andre kongolesiske krig.

I august 1998 startet det et opprør mot Kabilas regjering i Kivu-regionen, og i løpet av bare noen uker hadde opprørerne kontroll over store deler av landet. Den andre kongolesiske krig blir gjerne kalt «Afrikas første verdenskrig» fordi det er den største krigen i Afrikas historie. Kongo og åtte naboland var direkte innblandet, og hele 25 væpnede grupper deltok i krigshandlingene. Kabila mottok støtte fra Angola, Tsjad, Namibia og Zimbabwe, mens opprørene ble støttet av Rwanda og Uganda, og beholdt kontrollen i de østlige regionene. Kampene ble også drevet av landets enorme mineralrikdommer, og gruppene kjempet om kontroll over naturressurser. Det antas at opp til 5,5 millioner mennesker døde som et indirekte eller direkte resultat av krigshandlingene. De fleste mistet livet grunnet sult, sykdommer og andre problemer som krigen skapte. FNs sikkerhetsråd krevde at alle utenlandske styrker skulle trekke seg ut av landet, og at man skulle få på plass en våpenhvileavtale. Denne ble underskrevet av alle de delaktige landene i juli 1999. Laurent-Désiré Kabila ble drept i 2001, og hans sønn, Joseph Kabila tok over presidentskapet. Med mye hjelp fra det internasjonale samfunnet, holdt landet i 2006 sitt første frie valg på over førti år. Joseph Kabila ble gjenvalgt som president. Men dette skulle dessverre ikke føre med varig fred. Flere av Kongos provinsen har vært preget av krigsherjinger frem til i dag.

Dagens konflikt
Til tross for at en fredsavtale er undertegnet, blusser det stadig opp harde kamper. Konflikten har endret seg fra å være en storkrig som involverte flere stater, til å bli en konflikt mellom Kongos regjeringsstyrker og omkring 80 væpnede grupper. Hoveddelen av volden har utspilt seg i Kivu-provinsene øst i landet, men opptøyene har i nyere tid også spredd seg til andre deler av landet. I 2016 brøt det ut kamper mellom regjeringshæren og en gruppe i Kasai-regionen, et område som ligger nærmere hovedstaden Kinshasa. Året etter ble hele 15 FN-soldater angrepet og drept av en væpnet gruppe, en hendelse som markerer seg som det verste angrepet på FN-styrker i nyere tid. Det er lite som tyder på at konflikten i Kongo snarlig vil ta slutt. Man har ikke klart å håndtere selve årsakene til konflikt. Statsapparatet fungerer dårlig, og landets størrelse kombinert med manglende infrastruktur fører til mangel på statlig kontroll. Kongo har en av de minst utbygde transport- og kommunikasjonsforbindelsene i verden.

MONUSCO på patrulje nær Beni 13. mars 2014. Foto: MONUSCO/Sylvain Liechti/Flickr

FNs fredsbevarende styrker har siden 1999 forsøker å stabilisere DR Kongo. I startfasen var FN til stede for å observere og rapportere om hvorvidt fredsavtalen ble opprettholdt, men fikk etter hvert et langt mer komplekst mandat. MONUSCO (United Nations Organization Stabilization Mission in the Democratic Republic of the Congo) tok over fra den tidligere fredsbevarende operasjonen i 2010, med autorisasjon til å benytte alle nødvendige midler for å beskytte sivilbefolkningen. MONUSCO har blitt den største fredsbevarende operasjonen FN noen gang har gjennomført, og består i dag av en styrke på i overkant av 20.000 soldater, politi og sivile rådgivere. MONUSCO har likevel ikke lykkes med å stabilisere den østlige regionen, og Kongo står stadig ovenfor betydelige utfordringer.

Tidligere president Kabila vant valget i både 2006 og 2011. I etterkant av valget i 2006 brøt det ut vold mellom den vinnende og tapende part, og valget i 2011 var preget av beskyldninger om valgjuks. Grunnloven tillater ikke presidenter å stille til valg for en tredje periode. Ved å utsette valget i 2016 klarte likevel Kabila å klamre seg til makten lenger enn lovlig, noe som skapte stor misnøye og flere fredlige demonstrasjoner i hovedstaden Kinshasa. Disse ble slått kraftig ned på av politiet og regjeringsstyrkene. Flere titalls mennesker ble drept i demonstrasjonene, hundrevis av politiske motstandene og menneskerettsaktivister ble arrestert, i tillegg til at menneskerettighetsorganisasjoner ble kastet ut av landet. Myndighetene strammet også inn på kontrollen over mediene, blant annet ble radiosignalene til utenlandske medier blokkert. Etter at et nytt presidentvalg endelig fant sted i slutten av 2018, tiltrådte Felix Tshisekedi som president i januar 2019. Tshisekedi er den første opposisjonskandidaten som vinner et presidentvalg siden landets selvstendighet i 1960, og dette gir innbyggerne i Kongo et nytt håp om å oppleve landets første fredelige maktskifte siden den tid.

Humanitær krise
To tiår med krig har hindret utvikling i DR Kongo. Dermed forblir befolkningen fattige, selv om landet er svært rikt på naturressurser. Ifølge Human Development Index (HDI) har DR Kongo et særlig lavt nivå av menneskelig utvikling, og landet havner på en 176. plass blant 187 stater. HDI fanger opp innbyggeres velferd, og fokuserer på forventet levealder, utdanning og inntekt. DR Kongo skårer lavt på alle indikatorene. Forventet levealder er 61.5 år for kvinner, og 58.5 år for menn. Helsehjelp er ikke noe som prioriteres. Selv om kampen mot hiv har hatt stor fremgang i Afrika de siste årene, så er 570 000 kongolesere hiv-smittede, og hele tre av fire mangler nødvendig medisiner og behandling. I tillegg plages Kongo med gjentakende ebolautbrudd, og i 2018 erklærte WHO at landets tiende epidemi hadde brutt ut. Fram til mars 2019 var det registrert 900 smittede og 565 dødsfall som følge av det siste utbruddet.

Væpnede grupper står bak grove overgrep mot befolkningen. Sivile blir misbrukt i konflikten, og er utsatt for massakrer og kidnapping. Tvangsrekruttering av barnesoldater er heller ikke uvanlig. Det er mye vold mot kvinner i Kongo. Voldtekt blir systematisk brukt som våpen for å kontrollere sivilbefolkningen, og over 250 000 mennesker har blitt voldtatt i løpet av krigen i Kongo. Dette ble det satt internasjonalt søkelys på i 2018, da den kongolesiske gynekologen Denis Mukwege ble tildelt fredsprisen for sin kamp mot seksualisert vold som våpen i krig og væpnede konflikter. Konflikt og ekstrem vold rammer i hovedsak de sivile øst i landet, og presser tusener på flukt. I 2017 var det 4,5 millioner mennesker internt fordrevne i DR Kongo, og 850 000 kongolesere har flyktet til et annet land. Dette er en kraftig økning bare i løpet av en femårsperiode. DR Kongo har i tillegg mange flyktninger fra nabolandene. Ifølge FNs Høykommissær for flyktninger (UNHCR) var det i 2017 536 000 flyktninger i DR Kongo, hvor de fleste kom fra Den sentralafrikanske republikk, Sør-Sudan og Rwanda. Det er forventet at dagens politiske spenninger vil forverre situasjonen for sivilbefolkningen. ty64 \lsd

Print Friendly, PDF & Email