Det nye kappløpet om Afrika

På slutten av 1800-tallet kjempet de europeiske kolonimaktene om herredømme i Afrika i det som siden er blitt kalt «kappløpet om Afrika». I 2020 er vi vitne til et nytt kappløp – denne gangen er det stormaktene Russland, Kina og USA som kjemper om å sikre seg tilgang og innflytelse på det afrikanske kontinentet.

Av Hannah Raake

Utenlandske makter har kjempet om makt og innflytelse i Afrika i århundrer. Allerede på slutten av 1800-tallet var interessen for Afrika blitt så stor at de europeiske stormaktene kjempet om politisk, økonomisk og militær makt over hele kontinentet. Dette førte de fleste afrikanske land inn i en tid med kolonistyre, undertrykkelse og plyndring. I de første par tiårene etter andre verdenskrig fikk de fleste afrikanske statene sin selvstendighet, men dette har ikke dempet interessen fra utenlandske stormakter. Under Den kalde krigen forsøkte USA og Sovjetunionen å sikre seg troskap fra de nylig selvstendige statene, og i de siste årene ser vi at Afrikas 54 stater igjen får oppmerksomhet fra verdens stormakter. Både diplomatiske, strategiske og kommersielle bånd til regionen har blitt styrket: hundrevis av ambassader har åpnet de siste ti årene og millioner av utenlandsk valuta har blitt investert i de mange landene. Samtidig har flere utenlandske militærbaser blitt etablert og forsvarssamarbeid er blitt styrket. Hva er det som gjør Afrika så viktig for stormaktene?

President Xi Jinping på statsbesøk i Sør-Afrika i 2015. Foto: Government of South Africa/GCIS.

Kinesisk og russisk inntog i Afrika

At Afrika til stadighet står i sentrum av stormaktenes utenrikspolitikk har flere årsaker. For det første er Afrika et kontinent som er rikt på mange naturressurser, som olje, gull og diamanter. Kontinentet er også svært folkerikt, og i løpet av de neste 30 årene regner man med at den afrikanske befolkningen vil dobles, noe som betyr at Afrika vil bli den mest folkerike regionen i verden. Når dette ses i sammenheng med kontinentets raske urbanisering, finnes det uten tvil store økonomiske muligheter for investorer.

Vestlige land har tradisjonelt vært de afrikanske statenes viktigste partnerland, men dette er i ferd med å endre seg. For ti år siden gikk Kina forbi USA som de afrikanske landenes viktigste handelspartner. Hoveddrivkraften bak Kinas inntog på kontinentet er tilgang til ressurser og råvarer som kan dekke de økte energibehovene i hjemlandet. Kina står bak handelen av så mye som en tredjedel av Afrikas olje, og er en viktig importør av afrikansk kull, jernmalm, tømmer og kobber. I tillegg gir Afrikas store befolkning en gyllen mulighet for å etablere nye markeder for kinesiske produkter. Kinesiske varer, som ofte er langt billigere enn tilsvarende produkter fra vestlige land, er svært populære i Afrika. Kina har også øynet mulighetene for å være med å utvikle Afrikas raskt voksende byer, og er drivkraften bak mange av kontinentets infrastrukturprosjekter. I takt med den økte handelen, har Kina styrket forsvarssamarbeidet med flere afrikanske land for å kunne forsvare sine økonomiske investeringer og borgere som nå befinner seg i Afrika. Da Kina i 2017 etablerte sin første oversjøiske militærbase, var dette nettopp i Afrika, nærmere bestemt Djibouti. Men det er ikke bare Kina som har økt sitt engasjement på kontinentet.

Etter at vestlige nasjoner innførte sanksjoner mot Russland som følge av annektering av Krimhalvøyen i 2014, har Russland blitt tvunget til å finne seg nye venner og økonomiske muligheter, noe de fant blant afrikanske stater. Russlands president Vladimir Putin har blant annet skaffet seg allierte ved å spille på en felles forakt for vestlig innblanding – særlig når det kommer til innføring av demokrati og menneskerettigheter. I likhet med Kina er tilgangen til nye markeder viktig for Russlands engasjement i Afrika. I tillegg er det en ekstra motivasjon for både Kina og Russland at de ved å innynde seg hos de 54 afrikanske statene kan sikre seg stor diplomatisk støtte i internasjonale organisasjoner som FN. Når det kommer til handel med Afrika ligger Russland fremdeles langt bak Kina, men Putin har lovet å doble handelen med regionen. Russland er allerede Afrikas viktigste våpenleverandør, og Putin har underskrevet militære samarbeidsavtaler med omkring 20 afrikanske stater, i tillegg til at russiske private militære styrker er sendt til land som Den sentralafrikanske republikk, Libya og Sudan.

Til tross for Trumps fornyede fokus på Afrika, har presidenten fremdeles ikke besøkt kontinentet. Det har derimot hans kone, Ivanka Trump, her på besøk på en skole i Malawi i 2018. Foto:. The White House/Andrea Hanks

Russland og Kinas inntreden i Afrika, og særlig deres militære engasjement, har skapt frykt i USA for å bli marginalisert. I slutten av desember 2018 lanserte Trump-administrasjonen derfor en ny Afrika-strategi som skal motvirke det administrasjonen kaller «aggressive investeringer» som er ment å sikre Russland og Kina et konkurransefortrinn over USA. Med den nye strategien vil USA øke handelen med Afrika og gjøre det lettere for amerikanske bedrifter å investere i regionen gjennom lån og risikoforsikring. USAs tidligere sikkerhetsrådgiver John Bolton har likevel innrømmet at USA, til tross for store investeringer, vil slite med å hevde seg i møte med det tunge økonomiske engasjementet til Kina.

En nykolonialisering av Afrika?

Kritiske røster hevder at den begynnende stormaktsrivaliseringen i Afrika kan føre til en nykolonialisering av kontinentet. Særlig Kinas framferd har blitt sterkt kritisert. Når Kina gir store lån til afrikanske stater, frykter man at disse statene blir satt i en gjeldsfelle som Kina vil bruke til å tvinge dem til å etterkomme deres ønsker og krav. I blant annet Sør-Afrika og Zambia har det blitt politisk debatt rundt den store kinesiske innflytelsen i landene. Likevel har mange afrikanske statsledere vært raske med å avfeie kritikken og påpeke at til forskjell fra kolonitiden samarbeider de i dag som likeverdige partnere med stormaktene. For flere afrikanske land har det sånn sett vært en fordel at Russland også har kommet på banen de siste årene, fordi det er med å nøytralisere innflytelsen til Kina og USA og gi økte valgmuligheter. Framfor å se på stormaktrivaliseringen som en form for nykolonialisering, kan det sees på som en mulighet for Afrikas stater til å velge og vrake mellom flere gode tilbud.

Stormaktsrivaliseringen har på mange måter kommet kontinentet til gode. Blant annet har den økte handelen med utlandet og utbyggingen av infrastruktur hatt en positiv innvirkning på afrikanske staters økonomi. Det er likevel viktig å påpeke at den økonomiske utviklingen ikke alltid kommer de aller fattigste borgerne til gode. Ifølge en rapport fra Verdensbanken, blir innbyggere på landsbygda, de som bor i krigs- og konfliktrammede områder, samt kvinner og de som jobber i uformell sektor, utestengt fra mange av mulighetene den økte handelen har ført til.

Verken Kina eller Russland stiller krav om demokratisk eller ansvarlig styring til sine partnerland i Afrika, fordi de mener statene selv vet best hva slags politikk som vil føre dem ut av fattigdom. Dette har gjort deres lån langt mer populære enn vestlige lån, som ofte inneholder betingelser om store politiske og økonomiske reformer. Likevel kan man spørre seg om denne politikken kommer Afrika til gode på lang sikt, når man ser at utbredt korrupsjon og stor økonomisk ulikhet preger mange afrikanske stater og hindrer økonomisk utvikling. Det kan virke som at Afrika nå står i en historisk unik posisjon til å forme sin egen framtid. Spørsmålet er hvordan statene vil utnytte de nye mulighetene stormaktene tilbyr, og om det vil kunne komme hele befolkningen til gode.

Publisert: 08.01.2019
Print Friendly, PDF & Email