Den sentralafrikanske republikk

Tross rik tilgang på naturressurser, er Den sentralafrikanske republikk et av verdens fattigste land. Ekstrem politisk ustabilitet hindrer utvikling og har bidratt til et land i kaos.

Av: Kathinka Louise Rinvik Bratberg

Etter at Den sentralafrikanske republikk fikk sin selvstendighet fra Frankrike i 1960, har landet vært preget av politisk uro. Forsøk på å innføre demokrati og flerpartisystem blir ved gjentatte anledninger avbrutt av voldelige opprør, kupp og militærregimer. Landet har store forekomster av naturressurser, som skog, diamanter, gull og uran, men de samme naturressursene er også kilder til konflikter. Inntektsfordelingen er blant verdens skjeveste, og 85 prosent av befolkningen har under to amerikanske dollar om dagen å leve for, men 67 prosent må klare seg med én dollar. 40 prosent av befolkningen er under 14 år, og forventet levealder er 52 år. Den lave forventede levealder skyldes i stor grad malaria og feilernæring, men også HIV/AIDS, svakt helsesystem og matmangel. Den sentralafrikanske republikk er både opprinnelses-, transit- og mottakerland for barn som utsettes for tvangsarbeid og seksuell mishandling, og kvinner som tvinges i prostitusjon. Både etnisitet og religion er med på å splitte befolkningen i Den sentralafrikanske republikk. Det er syv etniske grupper og fire religiøse tilhørigheter som ofte går på kryss og som er med på å splitte befolkningen. Mye av den politiske ustabiliteten skyldes beskyldninger om favorisering og diskriminering av ulike etniske eller religiøse grupper.

Keiser Bokassa I

Keiser Bokassa I. Foto: Wikimedia Commons

Da Den sentralafrikanske republikk fikk sin selvstendighet i 1960, ble David Dacko utpekt til president. Han rakk imidlertid bare å sitte i fem år før han ble styrtet i et militærkupp ledet av Jean-Bédal Bokassa. I løpet av sine første år ved makten, fikk Bokassa til en hel del positive tiltak i landet; et system med offentlig kommunikasjon ble åpnet, og polygami, medgift og omskjæring av jenter ble forbudt. Han unnslapp flere kuppforsøk, og fra 1970 endret hans regime karakter. Bokassa tok over alle sentrale regjeringsposter, innførte et terrorregime i landet, og i 1972 erklærte han seg selv for president på livstid.

Likevel støttet Frankrike Bokassas regime, både militært og økonomisk. Til gjengjeld tok Bokassa ofte med den franske presidenten Valéry Giscard d’Estaing på jaktturer, og ikke minst sørget for at Frankrike fikk uran som var et sentralt element i atomvåpenprogram under Den kalde krigen. Det skulle imidlertid også vise seg at Bokassas andre store støttespiller var Muammar al-Gaddafi, og etter et møte i 1976 konverterte Bokassa til islam. Etter et par måneder konverterte han imidlertid tilbake til katolisismen, og innførte en monarkist styreform i landet med seg selv som keiser, markert ved en seremoni som skulle etterligne hans store helt Napoleons kroning. Seremonien kostet om lag 80 millioner USD i dagens verdi, og førte til at hans Sentralafrikanske keiserdømme så å si var konkurs. Ingen internasjonale ledere deltok i seremonien, og bare ett år senere ble han styrtet i et kupp støttet av Frankrike etter en massakre på over 100 skolebarn.

Politisk ustabilitet

Den sentralafrikanske republikks politiske historie har siden Bokassa mistet makten vært preget av sykluser med valgte ledere, kupp, eneveldige herskere og internasjonal inngripen. På papiret er Den sentralafrikanske republikk et demokrati. Flerpartisystem ble innført på begynnelsen av 1990-tallet.  Presidenten velges i allmenne valg for fem år med mulighet for ett gjenvalg, og utnevner statsminister og regjering. Nasjonalforsamlingen har 106 medlemmer som velges i allmenne valg for fem år. Likevel er det kupp som har blitt den vanligste formen for maktoverføring.

Det er i stor grad generaler fra Bokassas tid som har stått bak både kuppforsøk og vellykkede kupp gjennom 80- og 90-tallet. Den politiske ustabiliteten har i stor grad bidratt til å hindre landets utvikling, samt drevet flere hundre tusener på flukt. Etter flere år med geriljakrig mot regjeringen og sin allierte fra et tidligere kupp, fikk Francois Bozizé kastet Ange-Félix Patassé fra makten i 2003. Nasjonalforsamlingen ble oppløst, grunnloven opphevet og Bozizé utnevnte seg selv til statsoverhode. I 2005 gjennomførte han relativt fri valg, og vant. En periode på tre år med relativt stabilt styre og fred fulgte, før en ny konflikt sendte landet ut i kaos. En ny opprørsgruppe, Union of Democratic Forces for Unity (UFDR), ledet av de som hjalp Bozizé til makten anklaget presidenten for å bruke alle inntektene fra landets naturressurser på sin egen etniske gruppe. Frankrike støtet regjeringen og bidro med krigsfly og militære styrker. Kampene pågikk i et drøyt år før en fredsavtale kom på plass og en nasjonal samlingsregjering ble etablert i 2009.

Nytt kupp og konflikt

Séléka-opprører, 2007. Foto: Wikimedia Commons

2011-valget, der Bozizé vant med 66 prosent, ble av opposisjonen kritisert for ikke å ha vært fritt og demokratisk, og i ettertid var det stor missnøye blant befolkningen. Presidenten ble igjen anklaget for å favorisere sin egen etniske gruppe, og for ikke å oppfylle fredsavtalen. Opprørsgruppen Séléka gjennomførte et kupp i mars 2013 og lederen Michel Djotodia utropte seg selv som president. Andre afrikanske ledere anerkjente ikke Djotodia som president, og foreslo å danne en overgangsregjering og nyvalg innen 18 måneder. Djotodia var imidlertid eneste kandidat, og ble valgt til president for overgangsregjeringen.

Mot slutten av 2013 eskalerte situasjonen i Den sentralafrikanske republikk kraftig, og det oppstod flere voldsomme kamper mellom Séléka, som i hovedsak består av muslimer, og den kristne gruppen Anti-balaka (balaka betyr machete, et våpen Séléka ofte bruker). Som resultat av kampene flyktet i underkant av 400 000 mennesker til nabolandene Tsjad og Kongo, mens om lag 463 000 ble drevet på flukt i eget land. I januar 2014 gikk Djotodia av etter press fra Frankrike og flere afrikanske ledere, og Cathrine Samba Panza ble valgt til landets første kvinnelige president. Selv om Séléka formlet ble oppløst da Djotodia gikk av som president, har tidligere Séléka-soldater dannet nye militsgrupper som skaper stor ustabilitet i landet.  Konflikten har imidlertid fortsatt, og særlig forfølgelsen av den muslimske minoriteten i landet har økt. Situasjonen er spesielt vanskelig i de nordlige provinsene, der mangel på sentral styring har ført til at mye våpen er i omløp, og mangelen på økonomiske muligheter fører til ran, drap og landeveisrøveri.

Internasjonal tilstedeværelse

FN har vært tilstedet i Den sentralafrikanske republikk siden 1998, først med MINURCA-styrken som skulle stabilisere situasjonen i og rundt hovedstaden, avvæpne de ulike gruppene, hjelpe til med å bygge opp en nasjonal politistyrke, samt gi opplæring for å gjennomføre valg. Oppdraget ble avsluttet i 2000 da situasjonen ble ansett som stabil. FN opprettet imidlertid et kompetansesenter, kalt BINUCA, for å bistå med fredsbyggingsprosessen. Delegasjonen bidro under fredsforhandlingene i 2008 og ved valgene i 2005 og 2011.

I perioden 2007-2010 ble en ny FN-styrke, MINURCAT, satt inn i grenseområdene mellom Tsjad og Den sentralafrikanske republikk for å sikre forhold for frivillige og trygge retur av flyktninger. Den afrikanske union (AU) opprettet MISCA-styrken sommeren 2013, som sammen med franske styrker fikk mandat fra FNs sikkerhetsråd til å gjenopprette lov og orden i landet. I januar 2014 ble EUs utenriksministre enige om å opprette en operasjon i Den sentralafrikanske republikk; EUFOR RCA. En uke senere hadde operasjonen fått mandat fra FNs sikkerhetsråd (resolusjon 2134) og allerede den 30. april gikk franske og estiske styrker under EU-flagg i gang med å sikre
Bangui M’Poko International Airport og trene opp lokale sikkerhetsstyrker. Operasjonen pågikk til den 15. mars 2015 og ble avløst av en ny FN-styrke, kalt MINUSCA. Styrken skal blant annet bevare og overvåke sikkerheten til sivilbefolkningen, trygge hjelpearbeiderne, og sikre respekt for menneskerettigheter. MINUSCA består i stor grad av MISCA-styrken og BINUCA-delegasjonen, og samarbeider med de franske styrkene i landet. Både i 2015 og 2016 har FN-soldater blitt beskyldt for seksuelle overgrep mot barn i landet, og Amnesty International har anklaget de fredsbevarende styrkene for både drap og voldtekt. Dette har bidratt til å svekke legitimiteten til de internasjonale styrkene.

Usikker fremtid

I februar 2016 ble det avholdt presidentvalg. Nærmere 30 kandidater stilte til valg, og håpet var at det endelig skulle bli en maktoverføring via valg og ikke kupp. Det ble gjennomført et ”prøvevalg” som endte i voldelige sammenstør og fem mennesker mistet livet. Likevel gikk det ordentlige valget rolig for seg og den tidligere statsministeren Faustin-Archange Toudera fikk 62,3 prosent av stemmene i andre runde. Valgdeltakelsen var på 61 prosent. Selv om det var den første demokratiske maktovertakelsen på lang tid, har regjeringen slitt med å skape ro i landet. Kampene mellom kristne og muslimer skapte en ny voldsbølge i slutten av 2016, og flere organisasjoner så seg nødt til å stanse hjelpearbeidet. Tallet på internt fordrevne nærmer seg én million, og om lag 2,3 millioner mennesker er avhengig av humanitærhjelp. Det er lite som tyder på at situasjonen for landet i Afrikas hjerte er noe annet enn skjør og usikker.  

Franske soldater som del av MISCA-styrken 2013. Foto: Wikimedia Commons
Publisert: 1. april 2019
Print Friendly, PDF & Email