Den farefulle ferden til Europa

I 2015 risikerte rekordmange mennesker livet for å komme til Europa. Det ble starten på den største migrasjonskrisen siden Den andre verdenskrig.

Av Kathinka Louise Rinvik Bratberg.

Provisorisk gravlund på stranden på Lesbos (Hellas) av båter og vester som har skylt opp på land. Foto: movimiento, Flickr. CC BY-NC-ND 2.0

I 2013 antok FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) at rundt 60 000 mennesker tok den farefulle ferden over Middelhavet. Året etter var tallet steget til over 225 000 mennesker, men 2015 skulle vise seg å være et rekordår. I følge tall fra FN kom det over én million mennesker til Europa i 2015. I 2019 hadde antallet sunket til 123 000, og pr. september 2020 har under 50 000 mennesker ankommet. I følge UNHCR har over 2,1 millioner mennesker ankommet Europa via Middelshavruten siden 2014.

Hvor mange som har omkommet på veien finnes det ikke sikre tall på. Den dystre årsaken til dette er at svært mange av de som omkommer aldri blir funnet. FN har imidlertid noen estimater.

I 2015 døde 3771 mennesker i ferden over Middelhavet. Året etter var enda mer dystert, og FNs tall viser at over 5000 migranter mister livet i 2016. Fra 2014 til september 2020 har ifølge FN 19 635 mennesker mistet livet i flukten mot et tryggere liv i Europa. Mørketallene er antakeligvis mye høyere.

Årsaker for å flykte

Det er flere årsaker til at vi ser en så kraftig økning i flyktningstrømmene. Én viktig årsak er den uløste borgerkrigen i Syria. Mange syrere har allerede vært på flukt med det håp om at de skal kunne vende hjem igjen. Når det fortsatt er langt frem til en løsning på borgerkrigen i Syria, er det mange som gir opp dette håpet og heller prøver å flykte videre nordover for å starte på nytt. I tillegg har man sett en betydelig øking som følge av situasjonen etter Den arabiske vår i 2011. Krig og konflikt er dermed en av hovedårsakene til den store økningen i antall flyktninger – både i Europa og globalt.

Borgerkrigen i Syria er imidlertid bare én av flere kilder til de nye flyktningestrømmene. I Nord-Afrika har sammenbruddet av statsinstitusjoner i Libya gjort at mennesker fra kriserammede stater i Afrika har fått en ny utskipingshavn til Europa. Videre er forholdene i de mange flyktningleirene i området blitt mye verre det siste året. Dette gjør at mange prøver å komme seg videre fremfor å bli værende.

Middelhavsruten

Den sentrale middelhavsruten går fra nordøst Afrika over til sørspissen av Italia. I flere år har dette vært den viktigste ruten for flyktninger og migranter fra Tunisia, Nigeria, Somalia og Eritrea. De som flykter fra krig eller politisk forfølgelse kan først søke om asyl i Europa når de har kommet seg dit. Dette gjør at mange ser seg nødt til å legge ut på en farefull ferd som for mange innebærer å krysse Middelhavet.

På det smaleste er det bare et par sjømil mellom Tyrkia og Hellas og også denne østlige ruten ble mye brukt. Mottaksapparatet i Tyrkia var svært dårlig, og stadig flere flyktninger prøvde å komme seg videre nordover. Resultatet ble at landene langs flyktningruten nordover – Hellas, Makedonia, Serbia og Ungarn – opplevde sprengt kapasitet på allerede overfylte flyktningmottak. I tillegg kollapset hjelpeapparatet. 

Italias søk- og redningsoperasjon Mare Nostrum ble lagt ned ved utgangen av 2014. Operasjonen bestod av 900 soldater, 32 marineenheter, to ubåter, samt helikopter og fly. I løpet av sitt første år sørget 421 enkeltoperasjoner for å redde mer enn 150.000 flyktninger. Selv om Mare Nostrum ble lagt ned, ble naturlig nok ikke flyktningstrømmen redusert. Debatten har derfor gått hett i EU om hva slags tiltak som må på plass. 

Oversikt over migrantkrisen i Europa i 2015. Foto: Maximillian Dörrbecker / Wikimedia Commons, CC BY-SA 2.0

Frontex-operasjoner

Resultatet har blitt Frontex-operasjonene Triton, som ledes av Italia, og Poseidon, som ledes av Hellas. Dette er EUs grense- kontrolloperasjoner i henholdsvis italienske og greske farvann. Operasjonen er mer rettet mot kontroll av EUs yttergrenser, og dødstallene har steget etter at Mare Nostrum ble nedlagt. 

EU har nå gått inn for å tredoble budsjettene til disse operasjonene, noe som betyr ni millioner euro i måneden. Dermed når de tilnærmet samme nivå som Mare Nostrum hadde 26 land deltar i Triton, og 14 land deltar i Poseidon. Schengen-landet Norge deltar i begge, og det er første gang det sendes norske skip til denne type oppdrag. 

Sterk kritikk

EU har sagt at målet med Triton er å hindre at de flyktningene som tar seg over Middelhavet drukner på veien. En rekke FN-topper så vel som menneskerettighetsorganisasjoner har kritisert EU sterkt fordi de ikke har gitt operasjonene mandat til å operere utenfor kysten av Libya, der de fleste forlisene finner sted.

Redd Barna Danmark, Amnesty International og Human Rights Watch er bare noen av organisasjonene som mener at EU er mer interessert i å beskytte sine egne grenser enn faktisk å beskytte og redde flyktningene som krysser Middelhavet. Mare Nostrum opererte helt opptil kysten av Nord-Afrika, noe som gjorde det mulig å redde svært mange flyktninger fra drukningsdøden. Det begrensede mandatet til Triton legger ikke opp til noen forsterket innsats på åpent hav, kun i områder opptil 30 kilometer fra europeiske kyster. 

Tross denne kritikken ser det ikke ut til at EUs 28 medlemsland klarer å bli enige om å utvide operasjonenes mandat eller patruljeringsområde. Det er stor uenighet innad i EU om hvordan man best skal håndtere denne krisen. En av årsakene til at Mare Nostrum ble lagt ned, var at flere EU-land mente at det store redningsområdet til operasjonen lokket flere til å legge ut på ferden i stadig dårligere vær og i fartøy i stadig dårligere forfatning, fordi man visste man ville bli reddet. 

Likevel har dødstallene blitt 50 ganger så høyt etter at Mare Nostrum ble avsluttet.

Vanligvis brukes det norske skipet ”Siem Pilot” til offshorevirksomheten i Nordsjøen, men ut året deltar det i Triton-operasjonen til EU. Skipet, som har plass til opptil 800 flyktninger av gangen, har fått i oppdrag å patruljere farvannet sørvest for Sicilia i retning av Tunisia – det området der de fleste flyktningene legger ut fra. 

Norsk bidrag

Primært sett går oppdraget ut på å ta kriminelle og avdekke smugling, men de er også lastet med redningsvester, tepper, medisiner, mat, vann og våpen. Flyktning- ene som plukkes opp skal etter avtalen med EU settes i land i Italia.Det norske mannskapet om bord er satt sammen av 13 båtmannskap, ni politifolk, og ni soldater fra Forsvaret. Blant disse er det også både en lege og en sykepleier. 

Den 24. august berget ”Siem Pilot” 963 migranter i havsnød utenfor kysten av Libya i tre omfattende redningsaksjoner. Totalt ble 4.400 migranter reddet fra 22 båter som havnet i havsnød samme helg. Redningsskøyta ”Peter Henry von Koss” er til daglig stasjonert i Egersund, men har siden slutten av juli vært en del av EUs Operasjon Poseidon i Middelhavet. Skøyta er blitt spesialutstyrt for oppdraget utenfor Lesvos i Hellas, med blant annet lettbåt, vannscooter og ekstra flåter som til sam- men kan ta inntil 300 personer. Det er tre personer fra politiet, og tre personer fra Redningsselskapet, samt en gresk liaison om bord på skøyta.

Se Kripos og «Siem Pilot» sin redningsaksjon den 29. august 2016.

Hovedoppdraget er grenseovervåkning for å hindre ulovlig grense- passering til sjøs, men omfatter også søk- og redningsaksjoner av personer i havsnød. De som reddes skal settes i land i Hellas. Det er Kripos som har det operasjonelle ansvaret for Norges bidrag både i Triton og Poseidon. Pr. september i år har over 6.500 mennesker blitt reddet av ”Siem Pilot” og ”Peter Henry von Koss”, og i begynnelsen av september ble det klart at regjeringen utvider oppdragsperioden med ytterligere tre måneder på grunn av den ekstraordinære situasjonen. 

Alternative veier

Selv om det er båtflyktningene som i størst grad har preget nyhetsbildet i det siste, er det andre veier inn i Europa som nå byr på de store utfordringene. I hele 2014 benyttet 45.000 flyktninger den østlige ruten, via Tyrkia, for å komme nordover i Europa. Hittil i år har 160.000 flyktninger gjort det samme. På det smaleste er det bare et par sjømil mellom Tyrkia og Hellas, noe som unektelig gjør denne ruten svært fristende for mange. Både Egypt og Algerie har strammet inn visumreglene for syrere som tidigere kunne passere relativt lett gjennom landene, og flere velger nå den østlige ruten fremfor middelhavsruten. 

Dette har vært en ventet utvikling, men likevel har få forhåndstiltak blitt satt i verk. Tyrkia er det eneste landet som grenser til Syria som ikke har stengt grenseovergang- en, men mottaksapparatet i Tyrkia er svært dårlig, og stadig flere flyktninger prøver å komme seg videre nordover. Resultatet er at landene langs flyktningruten nordover – Hellas, Makedonia, Serbia og Ungarn – opplever sprengt kapasitet på allerede overfylte flyktningmottak og hjelpeapparat som kollapser. 

Mange tar tog eller buss nordover, mens de fleste går langs motorvei E75 fra Thessalo- niki gjennom Makedonia til Petrovica i Serbia – en vei som har fått kallenavnet ”Highway of refugees”. FN har anslått at så mange som 3.000 flyktninger kommer til å krysse grensen til Makedonia daglig de neste månedene. Konsekvensene er at Makedonia har erklært unntakstilstand og satt inn politistyrker mot migrantene. Etter å ha gitt opp å holde migrantene ute, har de satt inn flere busser for å få dem til den nordlige grensen og videre inn til Serbia. 

Europas nye mur

Uenigheten i EU handler også om hvordan medlemslandene skal håndtere det voksende antallet flyktninger som ankommer Europa og som har krav på asylbehandling i  det Schengen-land hvor de først ankommer. I slutten av august tok Tysklands forbundskansler Angela Merkel og Frankrikes president François Hollande til ordet for felles asylregler i EU. Asylpolitikk er imidlertid et minelagt politikk- område i de fleste land, og mange av EU- medlemmene opplever også flyktningkrisen på svært forskjellige måter. Det å samle 28 regjeringer fra ulike partier i 28 land med ulike utfordringer om ett felles regelverk på dette feltet vil være ekstremt krevende. 

”Vi har nettopp revet murene i Europa. Vi kan ikke begynne å bygge nye”, sa talskvinnen for Europakommisjonen, Natasha Betaud i sommer. Anledningen var Ungarns 17,5 mil lange og fire meter høye gjerde med piggtråd langs grensen til Serbia, som ble bygget for å hindre asylsøkerne å komme inn i landet. Myndighetene i landet setter også inn over 2.000 politifolk med hester, hunder og helikoptre for å styrke vaktholdet langs muren.

Grensegjerdet mellom Ungarn og Serbia. Foto: Wikimedia Commons

Bare i august 2015 kom 50.000 migranter, de fleste fra Syria, Irak og Afghanistan, til Ungarn. En helt uakseptabel situasjon ifølge landets myndigheter, som nå har innført tre års fengselsstraff for de som trosser gjerdet og tar seg ulovlig inn i landet. 

I Ungarn er det tydeligvis mange som har glemt den sovjetiske invasjonen av landet i 1956, da 180.000 ungarere flyktet over grensen til Østerrike i løpet av noen måneder. Det er de østeuropeiske landene som nå merker det største presset for å ta seg av flyktningene, og uviljen er stor. Det er ikke så mange år siden Den kalde krigens slutt, og landene var relativt skjermet for flyktningstrømmer resten av Europa opp- levde under Den kalde krigen. Kanskje har den liberaldemokratiske idé ikke fått tid nok til å feste seg i samfunnet. Likevel; er det noen land i Europa som burde forstå hvordan det er å leve under et autoritært regime som man ønsker å flykte fra, er det vel nettopp disse landene. 

Ungarn er Schengens yttergrense, og det å komme seg inn i Ungarn er dermed ensbetydende med å kunne reise passfritt til hvilket som helst av Schengens 26 medlemsland. Likevel er regelverket slik at flyktningene først må registreres og få oppholdstillatelse i det første landet de kommer til. Mye av debatten har dermed dreid seg om det er riktig å unnlate å gjøre dette. For flyktningene vil ikke til Ungarn – målet er for de fleste Tyskland eller Sverige, de landene i Europa som er minst ekskluderende mot denne gruppen flyktninger. Det innebærer at de fleste flyktningene som ankommer Ungarn nekter å la seg registrere her, fordi de da etter Dublin- avtalen vil kunne bli returnert til Ungarn fra andre EU-land. Ungarn lot i utgangspunktet migrantene få reise med tog videre til Wien. Dette førte til sterk kritikk fra Østerrike, som mener at dette strider mot det man har blitt enige om i EU, og togstasjonene ble derfor stengt i Ungarn. 

FNs flyktningorganisasjon UNHCR er blant de mange som stiller seg svært kritiske til den nye muren, og mener at den kan være i strid med menneskerettighetene fordi den kan bli en barrière mot retten til å søke asyl. Men flyktningene lar seg ikke stoppe av gjerdet. Over 2.500 flyktninger ble pågrepet på én eneste dag på vei inn i Ungarn fra Serbia – sannsynligvis har flere også kommet seg usett forbi grensevaktene. 

Menneskesmuglere

Der det er desperate mennesker som vil gjøre alt de kan for å komme i trygghet, finnes det også mennesker som kynisk utnytter deres desperasjon. Den ekstraordi- nære flyktningsituasjonen fører dermed også med seg en utfordring knyttet til menneskesmugling. Bare i Italia har politiet pågrepet 900 menneskesmuglere fra januar til august 2015. I de fleste tilfeller leder imidlertid arrestasjoner av menneskesmug- lere ikke til at de store bakmennene blir tatt.

Likevel var det hendelsen den 27. august i år som virkelig satte søkelyset på menneskesmuglingen som nå finner sted; en lastebil med 71 omkomne flyktninger ble funnet i Østerrike. 59 menn, åtte kvinner og fire barn hadde betalt dyrt for å komme seg inn i Europa – trolig døde de av oksygenmangel i det 15 km2 store lasterommet. De tre bulgarerne og afghaneren som er på- grepet tilhører sannsynligvis et lavere sjikt i en bulgarsk-ungarsk menneskesmugler- mafia. 

Hendelsen førte umiddelbart til sterke reaksjoner og skjerpet grensekontroll av kjøretøy som kan romme flyktninger. Etter bare få timer hadde østerriksk politi opp- daget 200 flyktninger plassert i lastebiler, samt arrestert fem personer mistenkt for menneskesmugling. 

En av hovedutfordringene med men- neskesmuglerne er at tiltak som settes inn for å forhindre dette, kun fører til at bak- mennene blir mer utspekulert og tar større sjanser. Konsekvensen kan være at det som i utgangspunktet er en ekstremt farlig reise for flyktningene blir enda mer risikofylt. En mulig løsning på utfordringen med menneskesmuglere kan være å innføre en ordning med humanitære visa, eller til og 

med aktivt å hente ut de flyktningene man vet kvalifiserer til asyl med fly fra Syrias nærområder for å sikre en trygg reise til Europa. En slik løsning kan imidlertid også være problematisk. Hvordan skal man for eksempel hente ut disse fremfor FNs registrerte flyktninger? 

Schengen under press

Et av de sentrale prinsippene i EU er retten til fri bevegelse av mennesker. Den ukon- trollerte strømmen av flyktninger utfordrer dette prinsippet og i ytterste konsekvens risikerer Schengen-samarbeidet å falle. Dublin-avtalen, som sier at flyktninger kan sendes tilbake til det EU-landet de først ankom til, er i ferd med å bryte helt sammen. Dublin-avtalen trådte først i kraft i 1997 (reformert både i 2003 og 2008), og bærer preg av å ha blitt utarbeidet da strømmen av flyktninger og asylsøkere var en helt annen enn den vi ser i dag.

En av svakhetene ved Dublin-avtalen i dag, er at den dytter problemene og ansvaret for å ta hånd om flyktningene til de svakeste landene. Land som Italia og Hellas, der de fleste flyktningene ankommer først, er to av landene som har blitt hardest rammet av den økonomiske krisen, og som har færrest offentlige ressurser til å ta hånd om flyktningene. De store flyktningstrømmene skulle vise seg å være utfordrende også i de mest stabile landene – som Tyskland og Sverige – og konsekvensene av situasjonen merkes fortsatt blant annet ved at høyrepopulistiske partier hatt fått et oppsving i europeisk politikk.

Tyskland har allerede innrømmet at de ikke lenger returnerer syriske flyktninger til opprinnelseslandet, noe som i realiteten er en innrømmelse av at det hersker unntaks- tilstand. Dersom denne situasjonen fort- setter i samme omfang, er det ikke umulig at Schengen-landene vil stenge grensene og gjeninnføre passkontroller. I så fall vil en av EUs mest sentrale integreringselement være borte.

EU jobber med å revidere Dublin-avtalen, men har per 2020 ikke lyktes, da medlemslandene er svært ulikt preget av migrasjonsstrømningene og dermed også har ulike ønsker for en fremtidig byrdefordeling.

Båtflyktninger på vei til Europa blir reddet som en del Frontex-operasjonen Triton. Foto: Irish Defence Forces, Wikimedia Commons, CC BY 2.0

Nytt regelverk?

Hva kan det komme ut av denne krisen i form av felles europeiske tiltak? I følge EUs grensekontrollorgan Frontex kom det flere innvandrere til EUs grenser i juli enn i noen enkeltmåned før. Flyktningkrisen har for alvor gjort det klart at EUs eksisterende regelverk på dette området ikke er tilstrekkelig. Tysklands utenriksminister, Frank-Walter Steinmeier, er en av de som har tatt til ordet for en etablering av felles standarder i EU på asyl-, flyktning- og migrasjonspolitikken.Øverst på listen står behovet for en rett- ferdig fordeling av flyktninger i Europa.

I dag er det slik at medlemslandene merker flyktningsituasjonen svært forskjellig, og størst er belastningen på de landene som tilfeldig- vis danner EUs og Schengens yttergrenser. Utfordringen ligger i å finne kriterier for medlemslandenes flyktningkvoter som er tilpasset de enkelte landenes yteevne. Foreløpig er planen at det kan utformes en obligatorisk ansvarsfordelingsmekanisme, der alle medlemsland får tildelt en kvote av asylsøkerne som ankommer yttergrensen.

Både Spania og flere østeuropeiske land har imidlertid gitt klart uttrykk for at de er sterkt imot et slikt kvotesystem som vil forplikte dem til å ta imot et bestemt antall flyktninger. På EU-toppmøtet i juli skulle landene enes om en fordeling av 40.000 mennesker som hadde ankommet Hellas og Italia, men klarte kun å komme til enighet om 32.000, basert på frivillige bidrag fra medlemslandene. Et konservativt estimat fra UNHCR sier at en kvoteordning for 200.000 er det minste som det er nødvendig å få på plass.

I tillegg må en utvidet asyl-, flyktning- og migrasjonspolitikk følges opp av et enhetlig politisk initiativ for å bekjempe årsakene til at menneskene flykter i utgangspunktet. Det er EUs ansvar å ta hånd om flyktningene som ankommer til de respektive medlems- landene, og en enhetlig politikk på disse feltene vil uten tvil være et viktig skritt i riktig retning. Samtidig må det anerkjennes at dette er en helt eksepsjonell situasjon og at de internasjonale organisasjonene som først og fremst arbeider med flyktninger – som FN – må komme sterkere på banen og ikke bare dytte ansvaret for å finne en løsning over på EU. 

Mottas med jubel

I de senere årene har Tyskland, med forbundskansler Angela Merkel i førersetet, tatt en lederrolle i EU – først økonomisk, så sikkerhetspolitisk overfor Russland. I 2015 tok Tyskland også lederrollen i flyktningkrisen. Bare i Tyskland antas det at det vil komme rundt 800.000 asylsøk-ere i 2015. På én eneste dag kan det ankomme like mange flyktninger til Tyskland som Norge har tatt i mot hittil i år. Den tyske visestatsministeren Sigmar Gabriel sier at Tyskland har ressurser til å ta imot 500.000 nye flyktninger årlig i flere år fremover – noe som ut fra folketallet hadde tilsvart om lag 30.000 for Norges del.

Det tyske folkets holdninger har vakt stor oppsikt – jublende folkemengder står klare til å ta imot flyktningene som ankommer. Mye av fokuset i Tyskland har ligget på at flykt- ningene ikke trenger å være en byrde for samfunnet, men snarere en ressurs. Tyskland har en av verdens laveste fødselsrater på 1,38 barn pr kvinne, og det forventes at befolkningen kan synke med ti millioner innen 2050. I 2030 forventes kun 54 prosent av befolkningen å være yrkesaktive. Mange av flyktningene som ankommer Europa er ressurssterke og har ofte høyere utdanning fra hjemlandet. I tysk industri står lærling- plasser og nærmere 500.000 arbeidsplasser tomme. En liberalisering av arbeidsmarkedet er i gang slik at det blir mulig å ansette asyl- søkere også mens asylsøknaden behandles. Likevel gjeninnførte Tyskland grensekontroll ved grensen til Østerrike i midten av sep- tember, for å få kontroll over den enorme flyktningstrømmen. Målet er ikke å hindre flyktningene innreise til Tyskland, men å registrere dem og sile ut de som kommer fra krigs- og borgerkrigsområdene i Syria og Irak, og de som kommer fra Balkan som økonomiske flyktninger. 

Selv om en meningsmåling fra september viser at 60 prosent av befolkningen mener at landet er i stand til å ta i mot dem som trenger beskyttelse, er det også en voksende frykt blant tyskere for at samfunnet ikke er i stand til å håndtere denne enorme mengden nye medborgere på en forsvarlig måte. Og denne skepsisen tar også radikale former. Ved flere asylmottak har det vært demonstrasjoner der deltakerne kan knyttes til høyreekstreme miljøer. I tillegg har flere asylmottak blitt påtent i Tyskland i år. Flyktningkrisen Europa opplever i dag er den verste siden Den andre verdenskrig, og den setter det samlede Europa på prøve. Det er helt klart at de gjeldende reglene ikke er egnet for å håndtere dagens situasjon. Det store spørsmålet er om EU nok en gang vil vise at det er i krisetider de er mest handlekraftige. Men det haster. 

Publisert oktober 2015.

Print Friendly, PDF & Email