De glemte leirene – flyktningleirene i Afrika

I Vesten er det historiene til flyktningene som krysser Middelhavet på en strabasiøs båtferd for å søke et bedre liv i Europa, som dominerer nyhetsbildet. Likevel er dette ikke på langt nær like mange som dem som er på flukt, eller lever i flyktningleirer på det afrikanske kontinentet. Denne artikkelen tar for seg situasjonen for flyktningene som får lite oppmerksomhet og befinner seg i de glemte flyktningleirene i Afrika.

Av Victoria Ramm Henriksen

I følge Flyktninghjelpens flyktningregnskap var omlag 68,5 millioner mennesker på flukt fra forfølgelse og væpnet konflikt i fjor. Selv om debatten virker å ha stilnet i Europa er altså den globale flyktningkrisen økende. Det store flertallet av mennesker på flukt befinner seg i eget hjemland eller i et fattig og ustabilt naboland. Ved inngangen til 2018 var det på verdensbasis 40 millioner internt fordrevne og 28,5 millioner flyktninger. De fleste som vendte tilbake til eget land fant hjemlandet i pågående væpnet konflikt eller med uløste humanitære kriser, og mange av dem som vender hjem opplever å bli fordrevet på nytt.

På flukt fra Afrikas mange konflikter

Afrika har i løpet av de siste årene opplevde en markant økning i antall flyktninger og internt fordrevne. De fem første landene på Flyktninghjelpens liste over neglisjerte fluktkriser i 2018 er afrikanske, slik var det også i 2017. At millioner av mennesker er på flukt i noen av verdens fattigste og mest sårbare stater har ikke bare enorme humanitære konsekvenser, men hindrer også utvikling i hele regionen. Situasjonen i blant annet Den demokratiske republikken Kongo, Sør-Sudan, Den sentralafrikanske republikk, Burundi og Etiopia er prekær. Bare i 2017 ble 2,3 millioner mennesker drevet på flukt i og fra Den demokratiske republikken Kongo. I 2018 var totalt 4,5 millioner kongolesere på flukt innad i landet og 700 000 hadde flyktet til nabolandene.

Når nyhetsmediene faktisk rapporterer om glemte konflikter er det ikke situasjonen for sivile som står i fokus, men heller strategier, politiske allianser og kamper mellom ulike væpnede grupperinger. Medieoppmerksomheten og den økonomiske støtten er derfor som regel ikke proporsjonal til krisenes alvorlighetsgrad. Hvert år må FN komme med nødhjelpsappeller for å dekke de enorme behovene i land rammet av alvorlig konflikt og store humanitære kriser. I de tilfeller der man vet det er tilnærmet umulig å samle inn nok penger til å gjøre en reell forskjell har de humanitære aktørene derfor en tendens til å be om mindre, for så å konsentrere innsatsen der det er potensiale for at bidragene virkelig bærer resultater. En av årsakene til dette er fordi giverland ønsker å se konkrete resultater av sine bidrag. Norge er blant FNs viktigste bidragsytere, spesielt i forhold til folketall, og er en av de største giverne av ikke-øremerkede midler som organisasjonen da kan bruke der behovet er størst.

Filippo Grandi er FNs høykommissær for flyktninger, her er han avbildet på en pressekonferanse i Sveits. Foto: UNHCR/ Susan Hopper

Afrikas største langvarige flyktningleirer

Langvarige flyktningsituasjoner defineres som tilfeller der minst 25 000 flyktninger fra samme land har søkt tilflukt i et annet land i fem eller flere år. Dadaab-leiren i Kenya er en av Afrikas største flyktningleirer og huser om lag 250 000 mennesker. Leiren består av fire ulike deler. Den eldste delen av leiren ble etablert allerede i 1991 og huset da flyktninger fra borgerkrigen i Somalia. Leiren ble utvidet i 2011, da om lag 130 000 mennesker flyktet fra tørke og alvorlig matmangel i de sørlige delene av Somalia. Innbyggerne i de eldre delene av leiren har nå fått barn og barnebarn som er født og oppvokst i flyktningleiren. Områdene fra 1990-tallet ser derfor ut som små landsbyer som binder sammen nord-øst Kenya og de sørlige delene av Somalia.

Bilde fra Dadaab leiren nord i Kenya, juli 2011 Foto: Pete Lewis/Department for International Development UK.

I likhet med Dadaab har Kakuma-leiren i nord-vestlige Kenya eksistert siden 1992, og er i dag hjem til om lag 180 000 mennesker. De første flyktningene som kom til leiren flyktet fra borgerkrigen i Sudan, som varte fra 1983 til 2005. Leiren har siden vokst og rommer nå flyktninger fra hele kontinentet, blant annet Burundi, Uganda og Rwanda. I dag er de fleste innbyggerne i leiren fra Sør-Sudan eller Somalia. I leire som Dadaab og Kakuma, hvor enkelte har levd hele sine liv i flyktningleiren, kan mottak av nye flyktninger ofte føre til konflikt. De få tilgjengelige ressursene, som de først ankomne flyktningene har bygget sine liv på, skal plutselig deles på flere, og dermed synker levestandarden.

Når leirene etableres dukker det opp handelsvirksomhet med små butikker. Disse er på grunn av manglende myndighetsutøvelse ofte utsatt for ulike former for utpressing. På tross av at internasjonale organisasjoner står som ansvarlig for leirene, fyller ofte uoffisielle grupperinger maktvakuumet innad i leirene. Grupperingene er ofte tilknyttet terrorgrupper eller kriminelle miljøer. Narkotikavirksomhet, bordeller og voldtekt er heller ikke uvanlig. Etter mørkets frembrudd kan flyktningleirene være like farlige som enkelte av verdens verste storbysentre, og i tillegg har de den ekstra utfordringen at det ikke finnes klare myndigheter eller politistyrker. Noen av vaktene kan også se muligheter til å tjene på situasjonen. I enkelte tilfeller kan imidlertid helt banale tiltak som gatelys og gode sanitærfasiliteter, med lås, avhjelpe situasjonen. Selv om ytringsfrihet eksisterer i leirene kan det være vanskelig å bli hørt og noen ganger direkte farlig å snakke om den offisielle og uoffisielle korrupsjonen og volden. På tross av at hjelpetiltak og relokaliseringsprogrammer eksisterer er kapasiteten begrenset og erfaring viser at menn, kvinner og barn som bor i disse og tilsvarende leire har en svært usikker fremtid.

Mottak av nødhjelpsendinger i Kakuma 2012 Foto: EC/ECHO Anna Chudolinska

Kan noe gjøres for avhjelpe situasjonen?

Når man hører om de mange uløste konfliktene og krisene i verden, samt situasjonen i disse leirene, kan det være lett å falle inn i en negativ spiral og tenke at «ingenting vi gjør hjelper uansett, vårt bidrag er så lite». Det er nettopp dette FN, og de mange humanitære organisasjonene som arbeider for å bedre situasjonen, opplever når giverland ikke stiller opp med nok midler. Hvis man husker formaningen til den svenske professoren Hans Rosling om at verden er, tross alt, et bedre sted i dag enn før, ville kanskje viljen til å hjelpe bli større. Den ekstreme fattigdommen på verdensbasis er nesten halvert, 80 prosent av verdens ettåringer er vaksinert, 60 prosent av jenter i lavinntektsland går på skole, og 80 prosent av verdens befolkning har tilgang til elektrisitet. Menneskers levealder er økende og de aller fleste bor i mellominntektsland. Når de fleste likevel tror at det motsatte er tilfelle, og at problemene er uoverkommelige, blir innsatsviljen redusert. Problemer kan oppfattes som uløselige hvis man ikke tar inn over seg at menneskeheten allerede har løst en rekke enorme utfordringer. Hvis man, som Norge, har dette i bakhodet, samt at enkle tiltak kan forbedre livene til mennesker som lever hele sine liv i flyktningleirer, så kan arbeidet til de mange humanitære aktørene bli litt lettere.

 Publisert. 07.01.2018