CSTO: Putins kollektive forsvar

«Et angrep på én skal regnes for et angrep på alle». Ord vi gjerne forbinder med NATOs artikkel V om kollektivt forsvar. Mindre kjent er det at de også står skrevet i Putins kollektive forsvarsorganisasjon, CSTO.

Av: Kathinka Louise Rinvik Bratberg

Da det for alvor ble klart at det gikk mot en deling mellom øst og vest etter Den andre verdenskrig, ble det også dannet formaliserte allianser. I 1949 ble NATO opprettet for å sikre medlemslandene støtte i tilfelle det skulle bryte ut krig mot Sovjetunionen. I 1955 ble Warszawa-pakten, eller Traktaten for vennskap, samarbeid og gjensidig assistanse som den egentlig het, inngått mellom Sovjetunionen og syv land i den tidligere østblokken. Den ble etablert som et svar på NATO og særlig Vest-Tysklands gjenopprustning og NATO-medlemskap. Den 1. juli 1991 ble Warszawa-pakten oppløst, men NATO fortsatte å bestå og i årene etter Den kalde krigens slutt er det for mange lite kjent at det fortsatt finnes et motstykke i øst.

CSTO

CSTOs flagg. Foto: Wikimedia Commons

Allerede den 15. mai 1992, knapt ett år etter at Warszawa-pakten ble nedlagt, ble det inngått en ny avtale om et sikkerhetssamarbeid mellom Russland, Armenia, Kasakhstan, Kirgisistan og Usbekistan. Avtalen skulle opprinnelig bare vare i fem år, men med mulighet for forlengelse. I 2002 ble det enighet om å etablere en fast internasjonal organisasjon, Traktaten for kollektiv sikkerhet (Collective Security Treaty Organization, CSTO). Målet var å danne en regional sikkerhetsorganisasjon som kunne ivareta den territorielle integriteten til medlemslandene og fungere som et partnerskap for andre internasjonale sikkerhetsorganisasjoner, som både FN, NATO og OSSE. CSTO har siden 2004 hatt status som permanent observatør i FNs hovedforsamling.

Organisasjonen styres av et kollektivt sikkerhetsråd beslående av medlemslandenes statsoverhoder og med et permanent råd av ambassadører. Organisasjonen har også et utenriksministerråd, et forsvarsministerråd og et sekretærråd. CSTO-charteret understreker ønsket om at alle medlemslandene skal avstå trusler om eller bruk av makt, og sier også at et angrep på ett medlemsland skal bli ansett som et angrep på alle. Hvis et ikke-medlemsland ønsker å etablere en militærbase i et CSTO-land, må alle medlemslandene godkjenne dette, men dette gjelder ikke eksisterende baser som for eksempel det amerikanske transittsenteret i Kirgisistan.

Militære styrker

Målet til CSTO er ifølge hjemmesiden å styrke verdensfreden, fremme internasjonal og regional stabilitet og sikkerhet, samt å sikre kollektiv beskyttelse av medlemslandenes selvstendighet, territorielleintegritet og suverenitet. Ingen styrker er permanent deployert, men hvert medlemsland har utpekt bestemte deler av sine militære styrker til å kunne bli kalt ut av CSTO. Alliansens styrker er for det meste stasjonert på baser i Sentral-Asia, men er likevel underlagt en kommandostruktur lokalisert i Moskva.

Det er to sentrale styrker på beredskap for CSTO; the Central Asian Regional Collective Rapid Deployment Force (KSBR TsAR) og the Collective Fast Deployment Force (KSOR). KSBR TsAR ble etablert i 2001 og har omlag 5000 soldater på permanent beredskap, med støtte av 300 tanks og pansret kjøretøy, ti Su-25 jagerfly, og 13 helikoptre. Beredskapstiden skal være under fem dager. Gruppen øver årlig og består av styrkebidrag fra Russland, Kasakhstan, Kirgisistan og Tadsjikistan. KSOR ble opprettet i 2009 og består av om lag 20 000 soldater, hvorav ca 3000 er spesialstyrker fra medlemslandene. KSOR skal kunne brukes for å stå imot militær aggresjon, gjennomføre anti-terror operasjoner, bekjempe internasjonal kriminalitet og narkotikasmugling, samt brukes ved naturkatastrofer. Alle de seks CSTO-medlemmene deltar i KSOR. I tillegg vedtok CSTO i 2007 å utvide organisasjonen med en fredsbevarende styrke som kunne brukes, både med og uten FN-mandat, i ett av sine medlemsland. Denne består av noen tusen personer fra medlemmenes nasjonale sikkerhetsbyråer og politistyrker, ikke de militære styrkene. Alle styrkene avholder årlige militære øvelser med særlig vekt på samtrening og kollektiv sikkerhet, og den hittil største fant sted i Sør-Russland og Sentral-Asia i 2011 der over 10 000 tropper og 70 kampfly deltok.

I juni 2010 brøt det ut en konflikt mellom etniske kirgisere og usbekere i sørlige deler av Kirgisistan, og interim presidenten Roza Otunbayeva ba om assistanse fra CSTOs fredsbevarende styrke. Den daværende russiske presidenten Dmitri Medvedev sa imidlertid at CSTO kun skulle brukes dersom det var et angrep fra et ikke-medlem, og ikke i interne konflikter. Det ble også bedt om støtte fra CSTOs politistyrker, men organisasjonen klarte ikke komme til noen enighet om bidrag.

I august 2014 deltok over 3000 soldater fra KSBR TsAR på øvelsen «Interaction» i Kasakhstan, der det ble trent på et scenario der den imaginære CSTO-staten Karania trenger hjelp fordi nabostaten Irtyshia opplever en alvorlig nasjonal krise grunnet en separatistbevegelse og dype etniske konflikter. Siden 2012 har CSTO gjennomført en større årlig øvelse kalt «Unbreakable Brotherhood». I 2018 fant øvelsen sted i Russland, der om lag 1300 soldater fra alle de seks medlemslandene deltok. De fredsbevarende styrkene trente også på stabilisering i områder rammet av terror.

Ujevn fordeling

Putin har i de siste årene jobbet for å styrke legitimiteten til CSTO, men selv om organisasjonen har flere likhetstrekk med sitt vestlige motstykke NATO, er det flere forhold som vanskeliggjør visjonen. Først og fremst er det Russlands ustabile politikk overfor sine naboland som skaper problemer for tettere samarbeid, og siden opprettelsen i 1992 har både Aserbajdsjan, Usbekistan og Georgia meldt seg ut av alliansen. Usbekistan ble riktignok medlem igjen i 2006, men forlot deretter igjen samarbeidet i 2012 etter at Russland fikk vetomakt over stasjonering av utenlandske militærbaser i CSTO-landene.

I tillegg sliter medlemslandene med finansiering og svært ulike visjoner om hva som skal være alliansens mål. Av det totale budsjettet på 2,4 billioner USD står Russland for hele 2,1 billion, noe som også bidrar til å gjøre Russland til det helt klart mest dominerende medlemmet. Og mens Russland på sin side har gitt uttrykk for at CSTO kan brukes som en organisasjon på lik linje med NATO i internasjonal sikkerhetspolitikk, ønsker nok de andre medlemmene fortrinnsvis å bruke organisasjonen som en regional sikkerhetsgarantist. Russlands rolle som den desidert største bidragsyteren til alliansen, både militært og økonomisk, gir også landet en særstilling med tanke på innflytelse over organisasjonens struktur og oppgaver – en rolle som ikke er veldig ulik USAs posisjon i NATO.

Styrking av kollektivt forsvar

Den siste utviklingen har vært arbeidet for å etablere et eget cyber-krigføringssenter som skal beskytte alliansen fra cyber-angrep. Putin skal også ha bedt om en avtale for å styrke CSTOs kommandostruktur, og har tatt skritt for å øke den russiske militære tilstedeværelsen i CSTO-landene, angivelig for å beskytte dem mot NATO trusselen.

Det understrekes også gjentatte ganger at verden i dag står overfor en vekst av sammensatte trusler og at siden ingen enkeltstater i dag er i stand til å stå imot dette alene, og at løsningen må være en allianse for kollektiv sikkerhet. De truslene som særlig trekkes frem er terrorisme, ekstremisme og radikalisering, samt grenseoverskridende organisert kriminalitet.

Det blir også blant annet lagt vekt på å prioritere styrking av organisasjonenes ytre grenser, samt evnen til å drive kollektivt forsvar.  Representantene fra medlemslandene lufter også gjentatte ganger en generell bekymring for den økende forekomsten av åpenbar innblanding i staters indre anliggender og forsøk på å undergrave stabiliteten i det post-sovjetiske området. Mens konflikten i Ukraina fortsetter, prøver Russland å styrke CSTOs mål og midler, men om alliansen evner å gjennomføre en operasjon og ikke bare øvelser, gjenstår å se.

Publisert: 13. mars 2019
Print Friendly, PDF & Email