Chile: Sprekker i den stabile fasaden

De siste 30 årene har Chile vært et av de mest stabile landene i Latin-Amerika – i hvert fall på overflaten. Forskjellene mellom fattige og rike har økt, og til slutt var det ikke mer enn en økning i billettprisen på t-banen som skulle til for å kaste landet ut i demonstrasjoner og opprør.

Av Kathinka Louise Rinvik Bratberg

Det langstrakte landet på Latin-Amerikas vestkyst har en historie som veksler mellom stabilt demokrati og grusomt militærregime. i 1818 ble landet formelt selvstendig fra Spania, og dette ble starten på en lang demokratisk epoke. Med unntak av to kortere perioder med anarki på 1830- og 1930-tallet varte demokratiet frem til begynnelsen av 1970-tallet. Salvador Allende tilhørte Sosialistpartiet og ble valgt til president i 1970. Han omtales ofte som den første marxistiske president som har kommet til makten gjennom frie valg. Allende igangsatte flere økonomiske- og sosiale reformer for å utjevne forskjellene mellom de fattige og rike i landet. I 1973 gjennomførte general Augusto Pinochet, Allendes forsvarssjef, et statskupp og erklærte seg selv som landets nye leder.

Under Pinochet sitt skrekkvelde ble om lag 3000 mennesker drept, over 40 000 torturert, flere tusen forsvant uten spor og nær én million flyktet fra landet. Selv hevdet han å ha reddet Chile fra kommunismen, og siden dette var under Den kalde krigen, var det mange som reelt fryktet at Allende ville innføre et kommunistisk diktatur à la Cuba, selv om ingen dokumenter fra Allendes tid ved makten støtter denne påstanden. Under Pinochet ble det økonomiske systemet i Chile drastisk endret, og produksjonen ble økt samtidig som lønn og sikkerhet til arbeiderne var minimal. Utover 1980-årene økte arbeidsløshet, inflasjon og sosial nød kraftig.

Stabil fasade

I 1989 ble Pinochet ble tvunget til å avholde en folkeavstemning om videre styre. Han tapte denne, og det ble innført demokratiske valg. Sentrum-venstre-koalisjonen Concertación, som var basert på opposisjonen mot Pinochets regime vant, men Pinochet gikk imidlertid over til en stilling som forsvarssjef, og et reelt oppgjør med diktaturtiden uteble til begynnelsen av 2000-tallet. Valgssytemet av 1990 sier at landets president, ordførere og kongress velges hvert fjerde år, og disse kan ikke gjenvelges. Utformingen av Chiles valgsytem har ført til at politikken har blitt dominert av to store partiallianser: sentrum-venstrealliansen Concertación og sentrum-høyrealliansen Alliansen for Chile. Dette ble imidlertid endret i nyere tid, noe som har åpnet opp for mer politisk mangfold.

Bortsett fra høyreregjeringen til Sebastián Piñera i 2010-2014 er det sentrum- venstre-koalisjonen Concertación som har styrt Chile siden 1990. Med unntak av omfattende studentdemonstrasjoner i 2011-2013 rettet mot et urettferdig utdanningssystem, har Chile vært svært stabil i perioden etter militærdiktaturets fall. Til tross for en grensetvist med Bolivia over en del av Atacama-ørkenen, en uavklart grense med Argentina i Patagonia, samt et omstridt krav i Antarktis, har Chile heller ikke vært involvert i noen større militære konflikter.

Piñera etter valgseieren i mars 2018. Foto: Wikimedia Commons

Chiles økonomi er blant de mest stabile og konkurransedyktige i hele Latin-Amerika, og landet har for eksempel vært verdens ledende kobberprodusent siden 1980-tallet. Det chilenske forsvaret er i dag blant Sør-Amerikas best utstyrte og mest avanserte. Dette skyldes i stor grad en ordning som gjør at ti % av inntektene fra det statlige kobberselskapet CODELCO tilfaller militæret, noe som har tillatt store investeringer. Den store utenlandsgjelden som ble opparbeidet under Pinochets militærregime minsket kraftig i takt med landets økonomiske vekst på 1990- og 2000-tallet. I 2010 ble Chile det første latinamerikanske landet som ble tatt opp i Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling, OECD.

Bildet av Chile utad stemmer imidlertid ikke helt overens med den reelle situasjonen i landet. For til tross for den økonomiske veksten er arbeidsledigheten i landet høy. I tillegg er 30 % av alle formelle arbeidskontrakter midlertidige og varer i gjennomsnitt kun i ti måneder. I 2015 tjente de 20 % rikeste i landet ti ganger så mye som de 20 % fattigste. Til sammenligning var det samme forholdstallet 3,9 i Norge. Mye av grunnen til at den økonomiske veksten ikke kommer den skjeve fordelingen er at Pinochets økonomiske markedsliberale modell fortsatt gjeldene i landet. Den politiske eliten er lite villige til å gjennomføre strukturelle endringer som kan gå ut over deres goder. Piñera vant valget i mars 2018 med 54,6 % av stemmene. Han er utdannet økonom, men er også en dyktig forretningsmann og står på Forbes sin liste over verdens rikeste personer.

Opprør og demonstrasjoner

En kraftig økning i billettprisen på T-banen utløste den 18. oktober 2019 en enorm protestbevegelse. Over 100 000 demonstranter har tatt til gatene i Santiago og andre store byer, og President Piñera innførte unntakstilstand. Dermed ble soldater satt til å patruljere gatene – noe som ikke har skjedd siden Pinochets militærdiktatur tok slutt i 1990. Demonstrantene fortsatte imidlertid, og utvidet raskt sin klagesang til også å omfatte et helsevesen som ikke fungerer, lave lønninger og pensjoner, samt den økende forskjellen mellom fattige og rike i landet generelt. President Piñera gikk deretter ut og beklaget at han ikke hadde skjønt at prisøkningen ville skape uro. Det ble også vedtatt en tiltakspakke der han foreslår å øke grunnpensjonen med 20 %, fryse prisen på strøm, samt at staten skal betale for kostbar medisinsk behandling.

Demonstrasjoner i Santiago oktober 2019. Foto: Hugo Morales/Wikimedia Commons

Men folket er ikke fornøyd med enkeltreformer, og meningsmålinger viser at 75 % av chilenere støtter demonstrasjonene, og at 87 % ønsker å endre grunnloven som ble vedtatt i 1981 under Pinochet-regimet. Demonstrasjonene fortsatte derfor med økt intensitet, og over én million chilenere deltok i en demonstrasjon i slutten av oktober med krav om bedre offentlige tjenester. Til tross for at demonstrasjonene i all hovedsak har vært ikkevoldelige, hadde 20 mennesker blitt drept og rundt 2000 demonstranter og drøyt 170 politifolk blitt skadet i midten av november 2019. I tillegg var i underkant av 5000 personer blitt pågrepet av politiet, og 20 mennesker hadde bare forsvunnet. Militæret og politiet har tatt i bruk kraftige virkemidler mot demonstrantene, og flere chilenere fryktet at dette var starten på at militæret igjen får mer makt i landet. Etter flere anklager fra demonstrantene om at politiet ikke har fulgt sine egne retningslinjer når det gjelder voldsanvendelse, vedtok FN å undersøke forholdene. Michelle Bachelet, tidligere president i Chile, er FNs sjef for menneskerettigheter og leder nå undersøkelsene i sitt hjemland. Bachelet er imidlertid politisk motstander av Piñera og mange av hans tilhengere har derfor svært liten tiltro til at hun vil klare å gjennomføre en objektiv granskning av forholdene.

Ny grunnlov?

Den 10. november, etter tre uker med demonstrasjoner, opplyste Chiles innenriksminister Gonzalo Blumel at en konstituerende forsamling skal utarbeide et forslag til en ny grunnlov. Folket skal også få mulighet til å vurdere grunnlovsforslaget ved folkeavstemning. Det kan dermed virke som om folket har blitt hørt. Likevel er mange skeptiske, for dette er ikke første gang grunnloven endres. Dagens grunnlov har faktisk blitt endret over 200 ganger siden den ble vedtatt i 1980. Den gamle grunnloven tillater at mange sosiale tjenester og naturressurser helt eller delvis er privatisert i Chile, og to krav som har stått sentralt hos demonstrantene er at staten bør ha et ansvar for å gi innbyggerne utdanning og helsehjelp. Folket ønsker en ny grunnlov som ikke gir fordeler til makteliten. Demonstrasjonene har heller ikke avtatt etter løftet om grunnlovsendring, og rundt 100 fagforeninger og organisasjoner for blant annet gruvearbeidere, leger, studenter, flygere og lærere oppfordrer til streik. Urolighetene har gjort at Piñera har sett seg nødt til å avlyse FNs klimakonferanse COP 25 som skulle holdes i Santiago den 2. desember. Det er dermed liten tvil om at Chile nå står overfor den dypeste politiske krisen siden diktaturtiden.

Publisert: 21. november 2019
Print Friendly, PDF & Email