Canada ansvarlig for folkemord

Det fastslo en ny nasjonal rapport den 3. juni 2019. Det høye antallet drepte og savnede urfolkkvinner og jenter omtales i rapporten som et «canadisk folkemord» som landet selv er ansvarlig for. Statsminister Justin Trudeau beskriver Canadas behandling av sin urbefolkning som skammelig, uakseptabel og anerkjenner at myndighetene har sviktet urfolkkvinner og jenter.

Av Malini Breivega

Parliament Hill, Ottawa. Foto: OBERT MADONDO/The Canadian Progressive. CC BY-NC-SA 2.0

Kun to dager etter nasjonaldagsfeiring med flagg, fyrverkeri og parader har alvorets time nådd Canada. Den endelige rapporten til The National Inquiry into Missing and Murdered Indigenous Women and Girls (MMIWG) ble mandag 3. juni 2019 publisert, og konklusjonen tegner et fatalt bilde av Canadas historie og samtid. Ifølge rapporten er canadiske myndigheters behandling av urfolk kvinner og jenter så grov at det tilsvarer et rasebasert folkemord mot sin egen kvinnelige urbefolkning. Forholdene og behandlingen skal begynt for mange tiår siden, særlig knyttet til Canada som kolonimakt. Men på grunn av skyggelegging og lite oppmerksomhet er antallet ofre og statistiske antagelsene basert på tall fra 1970 til i dag.

Rapportens bakgrunn og funn
Bakgrunnen for hvorfor den nasjonale rapporten ble iverksatt er like brutal som dens funn. I 2014 ble kroppen til den femten år gamle urfolkjenten Tina Fontaine funnet i Red River i Winnipeg, Manitoba. Fontaine var innpakket i en dyne fylt med steiner som til sammen veide 11 kg. Hennes død og den etterfølgende frifinnelsen av drapets hovedmistenkte førte til raseri og store protester over hele landet. Saken fikk også økt oppmerksomhet da det ble klart at den 15 år gamle jenten selv hadde tatt kontakt med sosialarbeidere, politiet og helsepersonell døgnet før hennes tragiske død. Befolkningen og myndighetspersoner krevde svar på hvorfor så mange urfolkkvinner og -jenter blir drept eller forsvinner. Canadiske myndigheter iverksatte derfor en omfattende granskningsundersøkelse. 

Mennesker samlet i for Tina Fontaine, Winnipeg, Manitoba, 19. aug 2014. Foto: Flickr: Alexander Docks ritual, CC BY-NC 2.0.

Rapporten, med en prislapp på 92 millioner canadiske dollar, er dermed et resultat av en 2,5 år lang nasjonal granskningsundersøkelse. Granskningsundersøkelsen har gjennomført 24 høringer og arrangement rundt om i Canada. Over 2380 vitner har i løpet av disse høringene fortalt sine historier, herunder familier til savnede og drepte kvinner og jenter, urbefolkningskvinner som har vært utsatt for vold, eksperter, politiet og myndigheter.

Rapporten, med tittelen «Reclaiming Power and Place», slår fast at canadiere ikke lenger kan ignorere landets behandling mot egen urbefolkning, og særlig dens behandling av urfolkkvinner og jenter. Urfolkkvinner og jenter utgjør ca. 4 % av Canadas kvinnelige befolkning, men på mordstaistikken er de overrepresentert. Ifølge myndighetenes egne statistikker er hele 16 % av drepte canadiske kvinner urfolk. Rundt 1181 urfolkkvinner ble drept eller forsvant i landet mellom 1980 og 2012. Rapporten antar likevel at antallet drepte og savnede er langt høyere på grunn av underrapportering. Aktivister mener antallet er over 4000.

Rapporten er canadiske myndigheters mest omfattende forsøk på å anslå omfanget av voldsepidemien som har krevd tusenvis av urfolks liv. Granskningsundersøkelsens leder, Marion Buller, sier at Canadas behandling av urfolkskvinner er en nasjonal tragedie av enorme proporsjoner. Drapene og forsvinningene har blant annet ført til en stabil «utrydding» av urbefolkningen i Canada, særlig med hensyn til at urfolkkvinner har vært spesielt utsatt. Dette, samt utbredt rasisme og forskjellsbehandling fra politiet, har ført til stor grad av underrapportering og vanskeliggjort muligheter for håndtering. Som Buller påpekte under lanseringen av rapporten, er kvinneforakt, rasisme og økonomisk, sosial og politisk marginalisering en fellesnevner blant alle de drepte og savnede. Hun mener, ut ifra rapporten, at dette er blitt en del av Canadas samfunnsstruktur, og landets arv som kolonimakt vektlegges som en av de bakenforliggende årsakene.

Rapporten kommer med 231 anbefalinger. De bygger alle på rapportens konklusjon om at Canada må gjennomgå et paradigmeskifte i sine holdninger til urfolkkvinner og jenter. Noen av anbefalingene fra rapporten er blant annet at myndighetene anbefales å lage en selvstendig rapporteringsmekanisme for å overse myndighetenes håndtering av rapportens funn, utarbeide en nasjonal handlingsplan mot vold mot urfolkskvinner, sikre lik tilgang til offentlige bistandsordninger, etablerer en nasjonal urfolk- og menneskerettighets ombudsmann, gi urfolkenes språk status som offisielt språk og etablere støtteprogrammer på alle myndighetsnivå for urfolkkvinner i sexindustrien.

Kontroverser rundt bruken av ordet folkemord
Folkemord er et begrep som alltid vekker stor oppmerksomhet, og det verser alltid stor kontrovers rundt tolkningen, bruken og betydningen av ordet. Dette gjør seg også gjeldene i Canada. De som har jobbet frem granskningsundersøkelsen har uttalt at de var forberedt på at bruken av termen «folkemord» ville skape debatt. De argumenterer likevel at defineringen er rettmessig. Granskningsmedlemmene har studert og lagt til grunn FNs definisjon av folkemord, samt begrepets originale hensikt fra 1940. Rapporten skriver at «Folkemord er summen av de sosiale praksisene, antagelsene og handlingen som er beskrevet i rapporten». De får støtte fra urfolk-aktivisert som mener at rapporten, og dens ordbruk, er et viktig vendepunkt. Andre mener derimot at bruken ikke er rettmessig, og har stilt spørsmål ved om det heller er snakk om systematisk rasisme og dobbelstandarder. Andre har også argumentert for at FNs definisjon legger vekt på at handlingene er gjort med hensikt, og at det sammenlignet med for eksempel folkemordet i Rwanda ikke faller inn under betegnelsen av folkemord.

En ukomfortabel, men nødvendig dag
Deler av rapporten ble lekket til den canadiske kringkasteren CBC i ukene før publisering, og dens funn har siden blitt mye omtalt i både nasjonale og internasjonale medier. Canadiske myndigheter har ikke kommentert funnene før den endelige publiseringsdatoen. Den 3. juni 2019, på en lukket lansering og seremoni for rapporten, ga statsminister Trudeau sin første lengre uttalelse. I publikum satt det representanter fra urbefolkningen, pressen og myndighetene. I talen, som du kan se et utdrag fra under, anerkjente statsministeren rapportens funn og lovet at de 231 anbefalingen som rapporten kommer med skal følges opp. Han understreket at lanseringsdagen «er en ukomfortabel, men nødvendig dag» for Canada, og at den behandlingen som har foregått de siste tiårene nå må stoppe. Til de savnede og drepte kvinnene og jentene, samt deres familier, sa statsministeren at landet hadde sviktet dem.

Canadas statsminister under seremonien til MMIWG-rapporten.
Video: Global News

Responsen på statsministerens uttalelser har vært varierende. Mens mange mener at hans annerkjennelse av handlingene og situasjonen gir håp om en bedre fremtid, påpeker ander at statsministeren ikke har belegg i statsbudsjettet for sine lovord om å innfri rapportens anbefalinger. Andre har også kritisert statsministerens bruk av fortid i møte med rapportens funn, og peker blant annet på Trudeaus uttalelse i Vancouver: «We accept the findings of the commissioners that is was genocide». Kritikere mener at statsministeren ikke anerkjenner at konklusjonen tydelig påpeker at den umenneskelige behandlingen fremdeles foregår, og at det ikke noe som kun hører fortiden til.

Publisert: 12.06.2019
Print Friendly, PDF & Email