Burkina Faso – «De oppriktige menns land»

Siden landets selvstendighet i 1960 har Burkina Faso vært preget av politiske kupp og en svak økonomi. I de siste årene har et av verdens fattigste land også måtte slite med en sikkerhetssituasjon ute av kontroll.

Av Narve Nilssen

Det nåværende flagget til Burkina Faso er inspirert av de pan-afrikanske fargene og ble vedtatt innført i 1982. Foto: Wikimedia Commons

Vest i Afrika, i det tørre Sahel-beltet, ligger Burkina Faso. Landet med rundt 20 millioner innbyggere har i sin 80 år gamle historie som selvstendig nasjon gått igjennom flere nasjonale traumer.

Med en plassering på 182. plass på FNs indeks for menneskelig utvikling (HDI) er landet blant verdens fattigste. Landet har historisk sett lite til spenninger mellom de nærmere 60 forskjellige folkegruppene i landet. Utviklingen i senere tid har derimot vært alt annet enn positiv.

Fransk koloni, selvstendighet og kupp

Området som i dag utgjør Burkina Faso ble underlagt Frankrike på slutten av 1800-tallet, og senere formelt omgjort til en fransk koloni. Franskmennene ga området navnet Øvre Volta, ettersom de tre elvene som senere forenes til elven Volta har sitt utspring i landet. Navnet ble beholdt etter at landet fikk sin selvstendighet, og i 1960 ble Republikken Øvre Volta etablert. Maurice Yaméogo ble forut for selvstendigheten valgt til landets første president.

Det nye landet gikk derimot en svært politisk ustabil periode i møte. Yaméogo fjernet raskt all opposisjon og ble landets diktator. I et skinnvalg i 1965 fikk det styrende partiet 99.97 %, men kort tid etterpå førte demonstrasjoner og generalstreik til at Yaméogo måtte trekke seg. Inn kom Sangoule Lamizana i det som ble landets første militærkupp. Det kom ikke til å bli det siste.

Lamizana ble sittende med makten til 1980 da den økonomiske situasjonen og misnøye med styret igjen førte til et militærkupp. To år senere kom neste kupp, og deretter enda et til i 1983. Den som kom til makten i 1983 var den revolusjonære Thomas Sankara, som hadde vært statsminister under forrige president. Sankara, også omtalt som «Afrikas Che Guevara», kom til å sette varige spor etter seg.

En ny retning

Thomas Sankara ledet revolusjonen i 1983 og gjennomførte en rekke sosiale reformer. Foto: Larrybzh CC BY-SA 4.0

Sankara iverksatte en lang rekke reformer og introduserte et sammfunssyn inspirert av marxistisk ideologi. Sentralt sto nasjonalisering av store selskaper, omfordeling av land, og oppgradering av landets infrastruktur. En lang rekke sosiale reformer ble iverksatt, blant annet innen landets skolesystem, likestilling og folkehelse. Den kanskje mest synlige endringen for ettertiden er at Sankara endret landets navn til Burkina Faso («De oppriktige menneskers land») og kalte landets befolkning burkinabé.

Sankara oppnådde stor popularitet blant mange av landets fattige, og med sine retoriske egenskaper og sjarm ble han for mange et ikon for landets fremtid. Myndighetenes nasjonaliseringsprogram og Sankaras anti-imperialistiske utenrikspolitikk gjorde ham derimot upopulære blant flere grupper. 15. oktober 1987 ble Sankara styrtet og drept i et kupp ledet av hans en gang lojale støttespiller Blaise Compaoré. Sankaras utenrikspolitikk, som hadde ført til forverrede forholdet til Frankrike og nabolandet Elfenbenskysten, ble av kuppmakerne trukket frem til støtte for regimeendring.

Blaise Compaoré – Burkina Fasos sterke mann

Under Sankaras styre hadde Burkina Faso trukket seg fra blant annet Verdensbanken og Det internasjonale pengefond, som Compaoré etter kuppet raskt gjeninnmeldte seg i. Mange av reformene ble også reversert, spesielt nasjonaliseringsprogrammene. De første to årene ble makten delt mellom tre personer, men i 1989 fikk Compaoré sine to kolleger anklaget for forræderi og de ble henrettet. Compaoré kom til å styre landet som dets president de neste 25 årene.

Compaoré ble formelt valgt til president i 1991 og deretter gjenvalgt i høyst omstridte valg hvor kun en liten del av velgermassen stemte. Disse valgene ble derfor ofte boikottet av opposisjonen. Under sin tid som president frontet Compaoré seg som en megler i flere regionale konflikter, blant annet for nabolandene Elfenbenskysten og Mali.

På hjemmebane opplevde presidenten imidlertid sterkere og sterkere motstand. I 2011 brøt det ut større protester mot regimet, som varte i nærmere to måneder før de ble brutalt slått ned.

I 2014 forsøkte Compaoré å endre landets grunnlov for å tillate ham å stille til gjenvalg, noe som utløste en serie med demonstrasjoner. Under de store opptøyene som fulgte ble blant annet bygget til parlamentet og flere andre regjeringsbygg påtent.

President Compaoré flyktet landet og gikk senere av. Deretter fulgte en overgangsregjering. Selv om det et snaut år senere ble forsøkt gjennomført et militærkupp, mislykkes dette blant annet på bakgrunn av press fra Den afrikanske union.

Dagens politiske situasjon

I november 2015 var Burkino Faso klar for det første valget på flere tiår hvor ikke resultatet allerede var gitt.  Roch Marc Christian Kaboré ble valgt til landets president, men den politiske situasjonen har vært alt annet enn lett.

Den økonomiske situasjonen i Burkina Faso har forblitt svak. Over 80 % av innbyggerne jobber innen jordbruk, og grunnet det tørre klimaet i regionen er sektoren svært avhengig av regn, som er uforutsigbart. Landet er rikt på forekomster av gull og dette utgjør mer enn to tredjedeler av eksportinntektene.

Grunnet manglende økonomiske reformer, svake institusjoner og dårlig infrastruktur har myndighetene i Burkina Faso ikke klart å omgjøre ressursene til langvarig verdiskapning. Den forverrede sikkerhetssituasjonens setter planlagte økonomiske reformer i fare for å mislykkes.

Kampen mot terror

G5 Sahel er et samarbeid mellom Burkina Faso, Mali, Tsjad, Niger og Mauritania. Sikkerhet og felles kamp mot terror er en blant hovedformål. Foto: Wikimedia Commons, CC BY-SA 4.0

Flere ekstremistiske grupper, blant annet Al Qaida og Boko Haram , har over lengre tid herjet i området. Etter revolusjonen i Libya i 2011 og opprøret i Mali i 2012 har situasjonen forverret seg betraktelig.

Store deler av Burkina Faso, spesielt områdene langs grensen til Mali, er nå helt utenfor myndighetens kontroll. Flere grupper, med forskjellige mål, slåss mot hverandre og mot myndighetene i det som har utviklet seg til å bli et av de mest utrygge områdene på jord.

I 2019 eskalerte situasjonen ytterligere, og det siste året er over 800 000 mennesker drevet på internflukt i Burkina Faso. Flere menneskerettighetsorganisasjoner har pekt på overgrep og sumeriske drap på befolkningen, som ikke bare er utført av terroristorganisasjonene. I flere omganger er landets egne sikkerhetsstyrker blitt beskyldt for å være ansvarlig for krigsforbrytelser, blant annet da det ble gjort funn av massegraver i juli 2020.

Situasjonen i Sahel-området har fått en viss internasjonal oppmerksomhet siden «kampen mot terror» startet tidlig på 2000-tallet. En av statene som har viet terrortrusselen størst oppmerksomhet er den tidligere koloniherren i området: Frankrike.

I november 2019 annonserte franske styresmakter at de ville sende soldater til å bistå styresmaktene i Burkina Faso, og landet har tidligere sent store kontingenter av soldater til Burkino Fasos naboland Mali og Niger. Totalt er det per 2020 over 5000 utenlandske soldater i Burkina Faso.

En kamp om ressurser

Bakgrunnen for konfliktene i området er kompleks. Til dels har spenninger internt mellom folkegrupper, som for eksempel tuaregenes opprør i Mali, vært en drivkraft. I noen tilfeller er også medlemskap av religiøse trossamfunn blitt trukket frem som årsak til voldelige angrep. Det som derimot ser ut til å være en grunnleggende konfliktfaktor er tørke og kamp knappe ressurser.

I Sahel-regionen har mangelen på tilførselen av vann over lengre tid forårsaket problemer, og klimaendringene inngår i en vond sirkel. For innbyggerne i Burkina Faso er den dårlige økonomiske situasjonen den fremste konfliktfaktoren. Ettersom grunnlaget for jordbruk har forverret seg, tyr flere og flere grupper til vold for å tilegne seg nødvendige ressurser.

Desperate mennesker uten nødvendigvis stor grad av ideologisk eller religiøs overbevisning kan dermed ende opp med å bli en del av ekstreme grupper. Samtidig gjør matmangelen at mange menn reiser inn til byene for å jobbe, noe som etterlater mange landsbyer utsatt for angrep fra blant annet IS, Boko Haram og Al Qaida.

Klimaendringer kan uten tvil spille en rolle som konfliktdriver, og etter omfattende tørke siden 1970- og 80-tallet er Sahel spesielt utsatt. Konfliktene i området, og i Burkina Faso, er derimot sammensatte, og løsningen ligger ikke i å løse én utfordring.

I lys av utviklingen de siste årene er det lite som tyder på at innbyggerne i Burkina Faso går en lys fremtid i møte med det første. Både flere burkinere og internasjonale aktivister hever stemmen i håp om at det internasjonale samfunn skal rette mer av sin oppmerksomhet til det konfliktfylte området i Vest-Afrika. 

Publisert 17. august 2020
Print Friendly, PDF & Email