Storbritannia ut av EU (brexit)

Etter tre og et halvt år med forhandlinger, avstemninger, nyvalg og politisk kaos, ble brexit et faktum. Storbritannia forlot Den europeiske union den 31. januar 2020.

Av Kathinka Louise Rinvik Bratberg
Oppdatert av Hannah Raake

I januar 2020 ble Storbritannia det første landet til å forlate EU. 28 medlemmer ble til 27, og Storbritannia avsluttet et 47 år langt forhold. Storbritannia har hele tiden vært omtalt som «the awkward partner», et nølende EU-medlem som aldri har sett på seg selv som en del av det europeiske kontinentet. Storbritannias identitet har vært sterkere knyttet til landets historiske stormaktsposisjon og global innflytelse, både gjennom tett samarbeid med USA og forhold til de tidligere kolonier.

Bakgrunnen for britisk EU-medlemskap

Brexit-motstander demonstrerer utenfor parlamentet. Foto: ChiralJon/Wikimedia Commons (CC BY 2.0).

I årene etter Den andre verdenskrig var britisk utenrikspolitikk basert på ønsket om å balansere sitt forhold til både USA, Europa og Samveldet av de tidligere britiske koloniene. Da Europa skulle gjenreises etter krigen stod Storbritannia i en annen stilling enn sine allierte. Visst hadde Storbritannia blitt hardt rammet av krigen. Om lag 450 000 briter mistet livet og bombetoktene hadde gjort enormt stor skade. Likevel var øyriket aldri blitt invadert.

Daværende statsminister Winston Churchill forfektet «… a kind of United States of Europe» i 1945. Likevel stod britene utenfor da Det europeiske kull- og stålfellesskapet ble dannet i 1951. Da Det europeiske økonomiske fellesskapet (EF) ble etablert i 1957, avslo Storbritannia også denne invitasjonen. Kort tid etter ombestemte imidlertid landet seg.

Den britiske økonomien var dårlig. Storbritannia innså at EF-medlemskapet hadde hatt enorm betydning for Frankrikes og Vest-Tysklands gjenoppreisning etter krigen. I tillegg hadde Storbritannia mistet mange av sine kolonier. Den manglende amerikanske støtten under Suez-krisen hadde skapt en følelse av å ha blitt sviktet av sin nærmeste allierte. Britene søkte derfor om medlemskap i 1961. Den franske presidenten Charles de Gaulle la imidlertid ned veto mot britisk medlemskapet to ganger. Dette begrunnet han i det han kalte Storbritannias dyptgående fiendtlighet overfor Europa.

Et stormfullt forhold

Først i 1975 ble britene med i EU, etter at de Gaulle hadde gått av. Da hadde hele 67 % av innbyggerne stemte for EF-medlemskap. Til tross for oppslutningen, gikk ikke Storbritannia helhjertet inn i fellesskapet. Det hjalp heller ikke at medlemskapet ikke ga noen umiddelbar økonomisk bedring. Økte oljepriser førte i samme periode til tosifret inflasjon i Storbritannia.

På 80-tallet økte den politiske avstanden mellom London og Brussel. Dette hadde særlig opphav i at sosialistiske Jacques Delors, som leder av Europakommisjonen, styrte EF mot et mer føderalt system med felles valuta. Konservative Margareth Thatcher hadde på ingen som helst måte tenkt til å være den som ga opp britisk suverenitet til Brussel. I 1984 forhandlet «jernkvinnen» frem en permanent rabatt på britisk overføringer til EF. Denne var ment å gjøre opp for at en forståelse avStorbritannia fikk mindre subsidier til landbruk enn mange andre medlemsstater. Dette gjorde dermed gapet mellom hva Storbritannia betalte inn og fikk igjen fra organisasjonen.

Thatcher klarte likevel ikke å hindre opprettelsen av en politisk og økonomisk union. I 1992 ble EF til Den europeiske union (EU). Hennes etterfølger, John Major, sørget imidlertid for at Storbritannia fikk unntak fra blant annet EUs sosialpolitikk og euro-samarbeidet. Da Tony Blair kom til makten i 1997 gjorde han mye for å bedre forholdet til Europa. Blant annet tok han Storbritannia inn i EUs samarbeid om sosiale og økonomiske spørsmål, og viste interesse for å erstatte det symbolske britiske pundet med euroen. Eurokrisen på 2000-tallet satte imidlertid en klar stopper for alle tanker om å bli med i eurosonen. Dette var også med på å fyre opp under euroskepsisen som hadde vokst i landet.

Spørsmålet om Storbritannias utgang fra EU har med andre ord dominert britisk politikk i årevis. Brexit-kaoset startet imidlertid da tidligere statsminister David Cameron annonserte at han ønsket å avholde en folkeavstemning om Storbritannias EU-tilknytning dersom han ble gjenvalgt i 2015 – noe han ble.

Den vanskelige skilsmissen

Den 26. juni 2016 ble en folkeavstemming gjennomført. 51,9% av britene stemte for at Storbritannia skulle forlate EU, mens 48,1% stemte for å bli. Det er med andre ord ingen tvil om at brexit var, og fortsatt er, et politisk betent tema. Prosessen med å forlate EU har heller ikke vist seg å være enkel.

Å sikre åpne grenser mellom Irland og Nord-Irland etter brexit har vært et kjernespørsmål i forhandlingene. Foto: Eric Jones/Wikimedia Commons (CC BY-SA 2.0).

Storbritannia utløste EUs utmeldelsesartikkel (Artikkel 50) i mars 2017. I henhold til denne skulle Storbritannia være ute av EU den 29. mars 2019. Før den tid måtte Storbritannia og EU fremforhandle en utmeldingsavtale – den såkalte skilsmisseavtalen. Her skulle det blant annet defineres hvor mye penger Storbritannia skyldte EU, hvilke rettigheter briter som bodde i EU-land – og EU-borgere som bodde i Storbritannia – skulle ha samt hvordan grensen mellom Irland og Nord-Irland skulle håndteres.

Grensen mellom EU-landet Irland og den britiske provinsen Nord-Irland har vært kjernen i brexit-spørsmålet fra starten. Langfredagsavtalen fra 1998, som skapte fred i Nord-Irland, sier at grensen skal være åpen – uten politi, militære, tollere eller fysiske sperringer. EU står som garantist for avtalen, og brudd kan sette den skjøre freden i fare.

Skilsmisseavtalene til May ble nedstemt to ganger i parlamentet, og Storbritannia ble derfor nødt til å be om en utsettelse, til den 12. april 2019. Den 11. april ble imidlertid EU-toppene enige om å gi Storbritannia et halvt års utsettelse. Da var det enda ikke var blitt enighet om en skilsmisseavtale. I løpet av det neste halve året var det statsministerbytte i Storbritannia. Den svært omdiskuterte Boris Johnson har styrt skuta siden den 24. juli 2019, etter at Therese May gikk av.

Heller ikke Johnson klarte å samle parlamentet om en avtale. I desember 2019 ble det derfor avholdt nyvalg, der Johnson og hans parti, Det konservative parti, gjorde et brakvalg. I januar 2020 ble endelig en utmeldelsesavtale godkjent i parlamentet. Britene kunne dermed forlate EU den 31. januar 2020.

Hva skjer nå?

Statsminister Boris Johnson. Foto: EU2017EE Estonian Presidency/Flickr (CC BY 2.0).

For EU har det vært symbolsk tungt at et land ønsket å forlate samarbeidet. Likevel ser det ikke ut til at flere land ønsker å følge etter, slik det ble fryktet i starten. Mange vil til og med hevde at de øvrige 27 medlemslandene i unionen har stått samlet og forent i forhandlingene de siste tre og et halvt årene.

Videre er EU nå kvitt en bremsekloss. Storbritannia har særlig vært skeptisk til økt forsvars- og sikkerhetspolitisk samarbeid av frykt for å tråkke NATO og USA på tærne. Etter folkeavstemningen i 2016, har EU gjort større fremskritt på dette feltet enn de siste 50 årene.

Storbritannia har forlatt EU, og på sett og vis går landet tilbake til sin normaltilstand som «noe annet» enn Europa. De som imidlertid trodde det hele nå var over tar dessverre feil. Den eneste merkbare endringen det første året, er imidlertid at alle briter ansatt i EU-institusjonene i Brussel og parlamentarikerne i Europaparlamentet, har blitt hentet hjem. Siden 31. januar 2020 har Storbritannia fortsatt være en del av Det indre marked og tollunionen. Denne overgangsperioden varer i 11 måneder, fram til 31. desember 2020.

Nå når brexit er et faktum, pågår det forhandlinger mellom EU og Storbritannia om hvordan forholdet skal være mellom dem. Statsminister Boris Johnson har lovet at dette skal være på plass innen utgangen av 2020. Storbritannia ønsker å oppnå så stor tilgang som mulig til EU for sine varer og tjenester, uten å være en del av Det indre marked og tollunionen. EU på sin side er ikke interessert i å gi Storbritannia noen fordeler som kan inspirere andre land til å forlate unionen.

Om du vil lese mer om den lange brexit-prosessen, har Folk og Forsvar en egen oversiktsartikkel.


Storbritannias forhold til EU har alltid vært vanskelig. Det illustreres godt i denne scenen fra det britiske satireprogrammet «Yes Minister», sesong 1 episode 5, 1980. Grafikk: Youtube
Publisert: 31. januar 2020 
Sist oppdatert: 2. november 2020
Print Friendly, PDF & Email