Brexit

Igjen dominerer Brexit nyhetsbildet. Flere avstemninger, krav om ny folkeavstemning og generelt kaotiske tilstander er bare noen stikkord fra måneden som er gått. Det eneste som foreløpig er sikkert, er at det ikke blir noen Brexit den 29. mars som planlagt. Her er Folk og Forsvars oversikt over Storbritannias utmeldelse av EU.

Av Kathinka Louise Rinvik Bratberg

Den 23. juni 2016 stemte 51,9 briter for at Storbritannia skulle trekke seg ut av EU, og den 29. mars 2017 meldte statsminister Theresa May Storbritannia offisielt ut av EU. I følge artikkel 50 i Lisboa-traktaten, som omhandler utmeldelse, skulle partene få to år på seg til å forhandle en avtale som sier hvordan utmeldelsen skal foregå – ofte omtalt som skilsmisseavtalen. Dermed skulle Storbritannia offisielt tre ut av EU den 29. mars 2019. I to år har May forhandlet med EU om en avtale – bare for å få den nedstemt to ganger i Underhuset. Bare noen uker før Storbritannia skulle tre ut av EU, søkte May EU om en tremåneders utsettelse av Brexit. Den 21. mars svarte EUs president Tusk på vegne av EUs stats- og regjeringssjefer at en utsettelse kunne innvilges, men kun dersom den eksisterende avtalen godkjennes av Underhuset.

Foto: Flickr/ChiralJon

Skilsmisseavtalen

Mye har likevel skjedd på de to årene. Statsminister Theresa May har hele tiden sagt at det er ønskelig å forlate EU med en ”skilsmisseavtale” på plass, men har likevel samtidig vært klar på at dersom de ikke får på plass en tilfredsstillende avtale, er det bedre å forlate EU uten noen avtale. Avtalen som det snakkes så mye om, er ikke en handelsavtale mellom Storbritannia og EU, men en avtale for vilkårene for utmeldelsen. For eksempel hvor mye Storbritannia skylder EU, hvilke rettigheter briter som bor i EU-land – og EU-borgere som bor i Storbritannia – skal ha, og håndtering av grensen mellom Irland og Nord-Irland. Dermed er det vanskelig å se for seg hva konsekvensene vil være for Storbritannia om de trer ut av det omfattende samarbeidet uten noen avtale.

Etter nesten to år med ganske intense forhandlinger ble avtalen lagt frem for den britiske regjeringen i midten av november 2018. Etter lange diskusjonsrunder ble avtalen godkjent – men ikke uten at flere fremtredende regjeringsmedlemmer valgte å trekke seg i protest. Den 25. november ble avtalen godkjent av statslederne i de øvrige EU-landene. En sentral del av avtalen er et økonomisk oppgjør, der Storbritannia skal betale sin andel av alle budsjettforpliktelser de har vært med på å vedta for EU. Summen er antatt å være på mellom 40 og 45 milliarder euro.

Irskegrensen

Foto: Wikimedia Commons

Et av de vanskeligste spørsmålene er grensen mellom Irland – som er et EU-medlem, og Nord-Irland – som er en del av Storbritannia. Mange frykter at konflikten mellom Irland og Nord-Irland vil blusse opp som følge av Brexit. 56 prosent av befolkningen i Nord-Irland stemte for at Storbritannia skulle forbli i EU. Både Irland og Nord-Irland har erklært at de ikke vil godkjenne grensesperringer på tvers av øya. Dette er det ennå ikke funnet en løsning på, og avtalen sier at irskegrensen skal løses med en frihandelsavtale. Klarer de ikke bli enige om en slik avtale, må hele Storbritannia forbli i en tollunion med unionen som de forsøker å forlate. Dette er det svært få som ønsker i Storbritannia.

Storbritannia og Irland har hatt en avtale om åpen grensepassering siden 1923, og gjennom EU-medlemskapet var både Irland og Nord-Irland (gjennom Storbritannia) del av et felles marked og en felles tollunion, noe som fjernet fysiske tegn på en grense mellom de to landene og dermed var med på å dempe spenningene. Flere EU-programmer var rettet mot å gjenoppbygge bånd på tvers av grensen for å hindre at nye konflikt ville bryte ut.

Foto: The Guardian

Brexit skaper usikkerhet for den skjøre freden i Nord-Irland særlig ved å rokke ved disse to elementene. For det første vil det med Storbritannia, og dermed Nord-Irlands, utmeldelse av EU bli en fysisk grense mellom de to landene som markerer EUs yttergrense. Irlands statsminister Leo Varadkar har gjort det klart at det fra irsk side ikke er aktuelt å stenge grensen til Nord-Irland etter Brexit, men at det er Storbritannias plikt å finne alternative løsninger som ikke innebærer en fysisk grense. For det andre kunne Nord-Irland vente seg over 3,5 milliarder euro i støtte fra EU mellom 2014 og 2020, og over 8 prosent av landets BNP er avhengig av EU-støttede programmer. Etter Brexit må disse EU-midlene erstattes av overføringer fra London.Handelsavtalen mellom Storbritannia og EU vil for Nord-Irland også være vilkårene for handel med naboen i sør.


Omtrent 25 prosent av Nord-Irlands eksport går til Irland, og under 2 prosent andre veien. Dette er ikke store tall, men dersom Storbritannia går ut av EU uten en frihandelsavtale på plass, vil det skape enda dårligere vilkår for handel mellom de to landene. I tillegg vil det å få på plass en felles kontroll av tollgrensen bli meget vanskelig i en allerede spent situasjon. Et grensesamarbeid vil også måtte inkludere migrasjonskontroll, og tiltak mot terrorisme og organisert kriminalitet. Irland har gjort det klart at dersom de tvinges til å ta side i konflikten, vil landets EU-medlemskap alltid gå foran bilaterale forhold med Storbritannia.

Debatt, utsatt avstemning og mistillitsforslag

Den 4. desember startet en fem dager lang debatt i Underhuset i det britiske parlamentet. For å få avtalen gjennom i Underhuset kreves det at over halvparten av parlamentarikerne stemmer for. Ifølge flere britiske aviser har nå så mange som hundre av hennes egne partifeller sagt at de vil stemme mot avtalen. Det samme har Labour, Liberaldemokratene, skotske SNP og de konservatives støtteparti, nordirske DUP gjort klart. Avstemningen skulle avholdes den 11. desember, men den 10. desember valgte statsminister May å utsette avstemningen. Årsaken skal være at hun var sikker på at avtalen ville bli nedstemt. Allerede den 12. desember fremmet over 15 % av de konservatives parlamentsgruppe mistillitsforslag mot Theresa May. Resultatet ble 200 av 316 mulige i Mays favør – 42 stemmer over minstekravet.

May annonserte at ny avstemning over Brexit-avtalen skal holdes i Underhuset innen den 21. januar 2019, og May håper på å kunne finne på noe som skal siker at den godtas. Under EUs toppmøtet i Brussel 13.-14. desember ba May EUs medlemsland om hjelp til å redde avtalen. Blant annet ba hun om nye forhandlinger om et nytt tillegg til avtalen, som kan avklare de utfordringene som bekymrer de britiske politikerne – først og fremst irskegrensen. Da møtet var over var avsnittet om nye forhandlinger imidlertid strøket. EU-kommisjonen har allerede uttalt at de ikke vil reforhandle Brexit-avtalen. – Denne avtalen er den beste og eneste som er mulig. Vi vil ikke reforhandle. Vår posisjon har ikke endret seg, og utgangspunktet vårt er fortsatt at Storbritannia går ut av EU den 29. mars 2019, sa Europakommisjonens talskvinne Mina Andreva.

Ny avstemning og nytt mistillitsforslag

Den 15. januar var det klart for at Underhuset skulle få stemme over den fremforhandlede Brexit-avtalen etter utsettelsen i desember. Håpet til statsminister May var nok at utsettelsen skulle gi henne mulighet til å sikre noen sentrale endringer i avtalen, men i dagene før avstemningen ble det tydelig at det ikke var blitt enighet om noen endringer av betydning. Dermed var det heller ingen overraskelse at Underhuset stemte nei til avtalen etter en åtte dagers lang debatt.  202 stemmer for, og 432 stemmer mot avtalen om Storbritannias skilsmisse fra EU, som er forhandlet frem mellom Theresa Mays regjering og EU. Etter avstemningen annonserte Jeremy Corbyn, leder for det britiske arbeiderpartiet Labour, at han ville fremme mistillitsforslag mot Theresa May. Dette ble stemt over den 16. januar, og selv om det var ventet at May ville bli sittende som Storbritannias statsminister, overrasket det kanskje mange med hvor knapt flertall hun vant; kun 19 stemmer skilte ja- og nei-siden.

Tre nye avstemninger og (midlertidige) avklaringer

Etter å ha arbeidet hardt for å få til endringer som ville gjøre Brexit-avtalen bedre likt, la statsminister May den frem for Underhuset på nytt den 12. mars – bare 17 dager før Brexit skulle finne sted. Bare dagen før hadde hun møtt EU-president Jean-Claude Juncker i Strasbourg for å diskutere irskegrensen. De ble enige om en «juridisk bindende» endring, men det ser ikke ut til at Underhuset ble overbevist. 391 parlamentsmedlemmer stemte nei, og 242 stemte for avtalen. Dermed var det nok et stort nederlag for statminister May.

Spørreundersøkelse gjennomført av Politico.

Den 13. mars var det dermed duket for ny avstemning i Underhuset – denne gangen om det skulle være mulig å forlate EU som planlagt den 29. mars UTEN avtale. Å forlate EU uten at det er en avtale på plass, ansees av de aller fleste som en dårlig idé og svært lite sannsynlig. Avtalen inneholder som nevnt vilkårene for utmeldelse, for eksempel hvor mye Storbritannia skylder EU, hvilke rettigheter briter som bor i EU-land – og EU-borgere som bor i Storbritannia – skal ha, og håndtering av grensen mellom Irland og Nord-Irland. Dermed er det vanskelig å se for seg hva konsekvensene vil være for Storbritannia om de trer ut av det omfattende samarbeidet uten noen avtale.

Dette forslaget ble også stemt ned, og Underhuset har dermed gjort klart at de ikke ønsker en Brexit uten en avtale på plass. Dette er imidlertid ingen garanti for at det likevel ikke kan skje. Dersom Underhuset ikke klarer å enes om en avtale, kan EU likevel kreve at Storbritannia forlater Unionen uten en avtale. Etter at den siste avstemningen var over, kom Europakommisjonen med en uttalelse der de gjør det klart at kveldens avstemning ikke endrer noe for EUs del: «Det er bare to måter å forlate EU på, med eller uten en avtale. EU er forberedt på begge utfall. Det er ikke nok å stemme mot «no deal» – man må faktisk stemme for en avtale». Likevel er det ikke et veldig sannsynlig scenario at EU kaster dem ut uten en avtale. I følge en spørreundersøkelse gjennomført av Politico samme kveld, ønsket et flertall av de spurte å bli i EU når spurt om Storbritannias forhold til EU, og et flertall ønsket også en ny folkeavstemning når spurt om hva regjeringen bør gjøre nå.

Den 14. mars møttes Underhuset på nytt, denne gangen for å stemme over en utsettelse av Brexit. Resultatet var et flertall for utsettelse. Statsminister May søkte formelt EU om en kort utsettelse av Brexit, med ny utmeldelse den 30. juni 2019. Den 21. mars møttes EUs stats- og regjeringssjefer til toppmøte i Brussel. EUs president Donald Tusk informerte i etterkant om at de var blitt enige om to alternativer til britene: Første alternativ er å få en kort utsettelse av Brexit til den 22. mai, men – og det var et ganske stort men – utsettelsen vil bare innvilges dersom Underhuset først godtar avtalen som er forhandlet frem innen den 29. mars. Altså den avtalen Underhuset med overveldende flertall allerede har stemt ned to ganger. Tusk la også til at det er helt uaktuelt for EU å endre noen punkter i den fremforhandlede avtalen. Datoen 22. mai er valgt fordi det den 23. mai skal avholdes valg til Europaparlamentet, og dersom Storbritannia forblir EU-medlem etter denne datoen, må de stille kandidater til valget, og dermed være forpliktet til EU i flere år fremover. Alternativ to er at dersom avtalen igjen blir nedstemt, vil britene få på seg frem til den 12. april til å fortelle hva de ønsker videre – enten det er en Brexit uten avtale, ny folkeavstemning, eller ingen brexit i det hele tatt. Det er verdt å huske på at de to alternativene er blitt vedtatt enstemmig av lederne i de øvrige EU-landene – også Irland, som nok er det resterende EU-landet som vil merke størst konsekvenser av Brexit på grunn av grensen til Storbritannia.

Veien videre. Ny folkeavstemning?

Mays arbeid med å få parlamentarikerne til å stemme for avtalen i en tredje avstemning, begynte dårlig. Den 20. mars holdt hun en tale i 10 Downing Street der hun langt på vei la skylden for Brexit-kaoset på Underhuset: «Folket har fått nok. Dere er trøtte av indre stridigheter. Dere er trøtte av politisk spill og mystiske prosedyrekrangler (…) Trøtte av representanter som ikke snakker om annet enn Brexit. Dere vil at denne delen av Brexit-prosessen skal være ferdig og sluttført. Jeg er enig. Jeg er på deres side. Det er nå opp til parlamentsmedlemmene å bestemme. » Flere parlamentsmedlem – både fra opposisjonen men også Mays eget parti var rasende etter det de opplevde som et angrep på demokratiet.

Det er stor frykt for en hard Brexit – altså at Storbritannia forlater EU uten en avtale – og det britiske forsvarsdepartementet forbereder seg på å gå inn i en «veldig høy beredskapsmodus». Håndteringen av en eventuell hard Brexit har fått kodenavn «Operation Redfold», og innebærer at 3500 militæransatte står klare til å tjenestegjøre på kort varsel, og kan bli nødt til å transportere mat, drivstoff og andre varer rundt om i landet. I tillegg er en gammel atombunker gjort klar som kriserom.

I tillegg til Politicos meningsmåling fra mars, viste en meningsmåling publisert i The Independent allerede den 8. desember 2018 at 52 % av britene nå ønsket å bli i EU, 40 % ville fortsatt ha Brexit, 6 % var usikre og resten ville ikke svare. Den 15. desember kunne The Times fortelle at flertallet av ministrene i den britiske regjeringen mener Brexit-avtalen er død og ønsker å diskutere mulighetene for en ny folkeavstemning. En ny folkeavstemning er mulig, men det er vanskelig å se for seg hvordan denne vil se ut. Reelt sett er det tre alternativer; bli i EU, forlate EU med den fremforhandlede avtalen, eller forlate EU uten en avtale. Folkeavstemninger med tre spørsmål er ikke vanlig praksis, og noen har lansert et forslag med at man først skal stemme for Brexit eller ikke Brexit på nytt, og dersom Brexit vinner, stemme over om man skal ha Brexit med eller uten en avtale. Faren for feil og missforståelser er likevel for stor til at en sånn løsning favoriseres.

Det er også mulig å droppe hele Brexit. Den 10. desember 2018 vedtok EU-domstolen at britene kan få lov til å ombestemme seg og trekke tilbake utmeldelsen, uten at de andre EU-landene må godkjenne det, før den 29. mars 2019. Et sterkt signal om at EU ikke ønsker at Storbritannia skal melde seg ut, og en mulig nødløsning for Theresa May. Folkeavstemningen den 23. juni 2016 var strengt tatt ikke bindende, og et flertall i Parlamentet kan dermed stoppe Brexit-prosessen dersom 29. mars nærmer seg uten noen avtale på plass. Per mars 2019 har over to millioner briter skrevet under på en underskriftskampanje for å stanse Brexit.

Britene har alltid hatt et komplisert forhold til EU – som dette klippet fra det britiske satireprogrammet «Yes Minister» som gikk på 80-tallet illustrerer.


Fra det britiske satireprogrammet «Yes Minister», sesong 1 episode 5, 1980. Grafikk: Youtube
Publisert: 17. desember 2018 
Sist oppdatert: 22. mars 2019