Brexit som samfunnskonflikt

Storbritannias vei ut av EU har dominert det europeiske nyhetsbildet helt siden et knapt flertall av britiske velger stemte for å forlate unionen den 23. juni 2016. Drøyt tre år senere er det fortsatt uklart hva slags utenforskap det vil ende med. Det som derimot kan sies med sikkerhet, er at EU-debatten har gravd en dyp og uforsonlig kløft hos både partier og velgere, en kløft som vil prege britisk politikk i overskuelig fremtid.

Av Øivind Bratberg

Tre uker etter folkeavstemningen ble Theresa May ny statsminister. Hun hadde et helt konkret oppdrag i å lose Storbritannia ut av EU. Underveis ville hun bidra til en nødvendig nasjonal forsoning. Mays statsministertid ble preget av intense brytninger mellom England og Skottland, politisk uro i Nord-Irland og gjensidig mistro mellom regjering og opposisjon. Det britiske parlamentet ble etter hvert den sentrale arenaen for en brexit-debatt som løp i sirkel. Utkastet til en utmeldingsavtale mellom London og Brussel ble stemt ned tre ganger av parlamentet gjennom vinteren 2019. Noen måneder senere var Mays statsministergjerning over.

Boris Johnson tok over som statsminister den 24. juli 2019. foto: Flickr/BackBoris2012

Et av paradoksene med brexit er at den mest vesentlige debatten – og ofte de mest vesentlige forhandlingene også – ikke har funnet sted mellom den britiske regjeringen og EU. Det er internt i Storbritannia at partene har diskutert så fillene fyker, og uten at man har kommet merkbart nærmere et kompromiss eller en felles forhandlingsposisjon overfor EU.

Bunnplanken i denne debatten handler fortsatt om Leave vs. Remain. Det ene ytterpunktet dreier seg om et kontant og klinisk brudd med EU, full nasjonal selvråderett og et Storbritannia som finner sin egen rolle i verden. Det andre ytterpunktet handler om å reversere hele prosessen og beholde EU-medlemskapet. Langs aksen mellom disse ytterpunktene finnes en lang rekke stoppesteder fra hardere til mykere brexit, knyttet til hva slags fremtidig forhold britene skal ha til EU.

Et splittet samfunn

Hva slags uenighet handler dette egentlig om? Folkeavstemningen avdekket veldige skiller mellom storby og utkant, mellom ung og gammel, mellom høyt utdannede og lavt utdannede, og mellom Skottland og Nord-Irland i opposisjon til England og Wales. Stereotypier skal man være forsiktig med, for nyansene er mange. Men skulle man nærme seg kjernen av velgere som ønsket Storbritannia ut, finner man en aldrende, hvit engelskmann med grunnskoleutdanning, bosatt utenfor de store byene. På motsatt side står den unge, utdannede og urbane velgeren, bosatt i byen (eller i Skottland og Nord-Irland). Kløften mellom ja og nei til EU finner vi igjen i verdispørsmål også, der flere på nei-siden ønsker en restriktiv innvandringspolitikk, strengere justis og mer tradisjonelle familieverdier.

Britenes EU-konflikt illustrerer en konflikt som store deler av den vestlige verden kjenner seg igjen i. Ofte trekkes linjen mellom en utadrettet elite i byene og en tradisjonelt orientert grasrot utenfor. I byen er mulighetene mange, grensene åpne og kompetansen høy. Byen er et fristed, med lav terskel og stort spillerom for ulike kulturer og livsstiler. Endringer i teknologi, kommunikasjon og arbeidsliv håndteres med et skuldertrekk og slår stort sett ut til byfolks fordel.

Utenfor byen finner man på den annen side deler av befolkningen med mer tradisjonelt verdisett og med begrenset vilje og kapasitet til å håndtere endring, enten det dreier seg om ny teknologi eller fremmede kulturer. Arbeidsplassene her er i større grad truet av utenlandsk arbeidskraft, og i et større perspektiv forsvinner også arbeidsplasser til lavkostland.

Konflikten ligner hva vi ellers kjenner som by mot bygd, sentrum mot periferi. I norsk politisk historie står periferi for det opprinnelige Venstre og bevegelsen for parlamentarisme og nasjonal selvstendighet i 1905. På motsatt side sto byborgerskapet, med muligheter utenfor landets grenser og uten sterk nasjonalfølelse. I Norge var det samme mønsteret av by mot land lett gjenkjennelig ved to folkeavstemninger, i 1972 og 1994, og i dag målbæres periferi-standpunktet på effektivt vis av Senterpartiet.

Brexit kan åpenbart leses i dette lyset, men er også uttrykk for noe annet. Unge mennesker som ønsker fortsatt EU-medlemskap tilhører ikke noen tradisjonell byelite. Spørsmålet her handler mer om hvorvidt man vil være med på et Europa uten grenser, med alt som hører til. Og britiske arbeiderklassevelgere som ser sine interesser overløpt av åpne grenser og fritt marked, har ikke så mye til felles med en typisk norsk EU-skeptiker. Hos den britiske nei-velgeren kan frustrasjonen gjerne være knyttet til arbeidsplassene som forsvant, til styrebeslutninger i Tokyo eller til en innvandring som har gått for langt; til summen av samfunnsendringer som har gått i feil retning.

Brexit dominerer politikken

I dag overgår kløften mellom nei og ja til EU alle andre stridsspørsmål i Storbritannia. Og Labour og De konservative, Storbritannias to dominerende politiske partier, har vanskeligheter med å håndtere situasjonen. Da Storbritannia måtte delta i valget til Europaparlamentet i mai (ettersom brexit ikke kom i mål til mars, som planlagt), falt partiene til henholdsvis tredje og femte plass. Valgets vinner var det ferske Brexit-partiet, som trakk oppslutningen bort fra De konservative for sitt kompromissløse nei-standpunkt. På motsatt side gjorde Liberaldemokratene og de Grønne store sprang fremover med en klar ja-profil.

Labour har håndtert brexit-utfordringen gjennom å tåkelegge hvor partiet faktisk står, for partiets velgere favner om begge sider av debatten. I det konservative partiet har situasjonen vært annerledes. May forsøkte som statsminister lenge å balansere ulike fløyer i partiet. Hennes etterfølger Boris Johnson har imidlertid valgt en rett linje mot EUs utgangsdør. Den 31. oktober løper tiden ut, og britenes utmelding trer i kraft. Risikoen er stor for at det skjer uten noen avtale som regulerer forholdet mellom EU og Storbritannia. Kortsiktige og langsiktige utfordringer som følger av det er det mange av, for alt som angår grenseoverskridende handel og transport.

Johnsons håp er at han lykkes i å ta Storbritannia ut av EU, samtidig som han gjenoppretter De konservatives ry som statsbærende parti. Underveis kommer han til å tøye partiet til bristepunktet og bidra til å endre hele forståelsen av venstre og høyre, av hvilke velgere som hører til hvor. I speilbildet til Johnson og De konservative står Jeremy Corbyn og Labour i en lignende spagat, mellom by og utkant, ung og gammel, mellom fremtid ute og trygghet hjemme, men med et flertall som ønsker fortsatt EU-medlemskap.

Store utfordringer

Det mest sannsynlige utfallet er at begge partier strekkes til bristepunktet og faller i oppslutning. Rundt dem vil flere velgere trekkes mot andre partier og bevegelser, og bidra til et mangfold som vil være mer dekkende, men vanskeligere å styre for noen regjering. Parallelt med denne knoppskytingen står Storbritannia overfor en utfordring av enorme dimensjoner når det skal kobles fra EU og til et globalt landskap av handelsavtaler og sikkerhetssamarbeid. Utmeldingen av EU har vært en treårig øvelse i politisk utmattelse – men slik kortene ble delt ut sommeren 2016 blir det tiden etter brexit som blir den virkelig store utfordringen.

Synes du det er vanskelig å følge med på Brexit? Ta en titt på Folk og Forsvars Brexit-oversikt.

Publisert: 3. september 2019
Print Friendly, PDF & Email