Brexit – endelig mot en avklaring?

I tre år har Storbritannia forsøkt å forlate Den europeiske union. Torsdag den 31. oktober skal det endelig skje – eller…? Nok en gang blir det en utsettelse av Brexit, men denne gangen ser det imidlertid ut til at en løsning likevel er nært forestående.

Av Kathinka Louise Rinvik Bratberg

Brexit-kaoset har dominert britisk – og langt på vei europeisk – politikk helt siden folkeavstemningen den 23. juni 2016. Den 11. april i år, dagen før Storbritannia ville måttet forlate EU uten avtale, ble EU-toppene enige om å gi Storbritannia et halvt års utsettelse – til den 31. oktober 2019. Siden den gang har det vært statsministerbytte – og den svært omdiskuterte Boris Johnson har styrt skuta siden den 24. juli. Han har hele tiden holdt fast på at Storbritannia skal ut av EU den 31. oktober – med eller uten en avtale.

Siden den 24. juni 2019 er det Boris Johnson (til høyre) som har styrt Storbritannia. Her i samtaler med den franske presidenten Emmanuel Macron om Brexit. Foto: UK Prime Minister/Flickr

Den 6. september vedtok Parlamentet en lov som sier at Johnson ikke har lov til å ta Storbritannia ut av EU uten at Parlamentet har godtatt avtalen. EU er imidlertid på ingen som helst måte forpliktet av den loven, og kan nekte å gi Storbritannia noen videre utsettelse. Dermed ville Storbritannia måtte ha forlatt EU uten en avtale uansett. Den 17. oktober, bare 14 dager før fristen, ble Johnsons versjon av skilsmisseavtalen, som stadfester vilkårene for selve utmeldelsen av EU, godkjent på EU-toppmøtet i Brussel.

Den nye avtalen

Boris Johnson sin avtale og den Theresa May forgjeves prøvde å få gjennom i parlamentet tre ganger våren 2019 er i all hovedsak ganske så like. Hovedforskjellen er at Johnson mener å ha løst floken med grensen mellom EU-landet Irland og den britiske provinsen Nord-Irland som har vært kjernen i Brexit-spørsmålet fra starten. Langfredagavtalen fra 1998, som skapte fred i Nord-Irland, sier at grensen skal være åpen, uten politi, militære, tollere eller gjerder. EU står som garantist for avtalen, og brudd kan sette den skjøre freden i fare. I forrige forhandlingsrunde foreslo EU at Nord-Irland kunne forbli i det indre markedet og tollunion. Daværende statsminister Theresa May ble imidlertid stanset av DUP og sa at «Ingen britisk statsminister kan noensinne gå med på en grense i Irskesjøen.» I stedet foreslo Mays regjering å bringe hele Storbritannia midlertidig inn i EUs tollunion for å gi tilstrekkelig tid til å finne en teknisk og juridisk løsning på grensespørsmålet. For å komme videre fra denne midlertidige løsningen ville britene trenge EUs godkjennelse. Oppfatningen av at Brussel fortsatt ville ha kontroll over Storbritannia var med på å velte avtalen da den skulle voteres over i det britiske Underhuset.

Johnson mener å ha løst utfordringen ved at Nord-Irland forblir i den britiske tollunionen, men tilpasser seg EU-reguleringer på området. For å unngå grensekontroll kan EU-toll ilegge varer før de ankommer havner og flyplasser i Nord-Irland, for så å bli tilbakebetalt for varer som forblir i Nord-Irland og ikke tas inn i EU over grensen til Irland. Det nordirske unionistpartiet DUP varslet med en eneste gang at de fortsatt var i mot avtalen fordi den i praksis reiser en tollbarriere i Irskesjøen mellom Nord-Irland og resten av Storbritannia. Det anser de for å være et brudd på lovnadene fra både Johnson og May og et skritt som på sikt kan øke sannsynligheten for et forent Irland. Republikken i sør har på sin side vært med på å stemme for avtalen på EU-toppmøtet og statsminister Leo Varadkar har kommentert at avtalen er bra både for Nord-Irland og Irland. Heller ikke Labour eller Liberaldemokratene støttet avtalen da de anså den for å være enda dårligere enn avtalen May forhandlet frem, både når det gjelder den nye modellen for Nord-Irland og utsiktene avtalen gir for videre forpliktelser til å matche EUs standarder for blant annet arbeidstakerrettigheter, forbrukervern og miljøstandarder.

Flere avstemninger

Den 19. oktober ble det britiske Underhuset samlet for å stemme over avtalen. Så langt kom de imidlertid ikke. Først ble det nemlig stemt over et tillegg som sa at Underhuset skal holde tilbake støtten til avtalen før Parlamentet har fått mulighet til å vedta nødvendig lovverk. Årsaken er rett og slett at det er for knapt med tid til å få gjort de nødvendige lovendringene i britisk lov før den 31. oktober. Johnson valgte derfor å utsette avstemningen, for selv om den hadde blitt godkjent, ville det vært nødvendig med en utsettelse. Dermed ble også Johnson tvunget til å be EU om en utsettelse – noe han på ingen som helst måte hadde lyst til. Johnson sendte det nødvendige brevet til EU-toppene og ba om 31. januar som ny utmeldingsdato, men nektet å undertegne det, og la til et eget brev der han oppfordret dem til ikke å gå med på en slik utsettelse.

Foto: Dunk/Flickr

Da Johnson prøvde å legge frem avtalen til avstemning den 21. oktober, ble han stanset av en teknikalitet; lovforslaget var det samme som to dager før, og i følge parlamentarisk sedvane må det en endring til før samme lovforslag kan legges frem på nytt. Dagen etter fikk imidlertid Johnson litt medvind da han fikk flertall i en avstemning som handlet om prinsippene i den fremforhandlede avtalen. Dette kan tyde på at Johnson vil få sin avtale godkjent i Parlamentet. På den andre siden kan støtten være et bevisst valg for å unngå en brexit uten avtale, og for å få muligheten til å komme med tilleggsforslag under den faktiske avstemningen. Johnsons vedvarende problem er imidlertid at han regjerer med mindretall. Før et flertall kan landes til støtte for utmeldingsavtalen, enten slik den står eller med ytterligere revideringer, behøves trolig et parlamentsvalg for å dele ut kortene på ny.

Utsettelse og nyvalg

Da Johnson tok over som statsminister sa han at han heller ville være «død som sistemann på skansen» enn å godta at brexit ikke ble gjennomført den 31.oktober. Nå er han imidlertid nødt til å innse at han ikke klarte å holde dette løftet. Mandag den 28. oktober godtok EU-lederne å gi Storbritannia en utsettelse til den 31. januar 2020. Dette omtale spå engelsk som en flextenstion, altså en fleksibel utvidelse, fordi Storbritannia kan få tre ut av EU den 1. desember eller den den 1. januar, dersom de ønsker det, med den 31. januar som siste frist. Premissene er at det ikke kan forhandles om en ny avtale i denne utsettelsesperioden – den er kun for å gi britene tid til å gjennomføre nødvendig formelt lovverk nasjonalt. I tillegg må Storbritannia nominere et medlem til den neste Europakommisjonen som innsettes den 1. desember, slik øvrige medlemmer må, noe Johnson tidligere har nektet å gjøre.

Det er viktig å understreke at Underhuset ennå ikke har stemt over den faktiske avtalen. Johnson ønsker å få til et nyvalg i desember for å kunne sikre seg flertall i Underhuset og dermed stå sterkere når brexitavtalen skal stemmes over. Tre ganger har han prøvd, uten å få det nødvendige totredjedels flertallet som behøves for å skrive ut nyvalg. Han har ikke en gang fått halvparten av stemmene. Den 29. oktober stemte Underhuset på ny over foreslått valg i desember, og fikk endelig det flertallet han trengte. Dermed skal britene gå til valg for tredje gang siden 2015 den 12. desember.

Nå da?

Kaotisk er en stor underdrivelse av de siste tre årenes forsøk på å få Storbritannia ut av EU. Likevel kan mye tyde på at vi er nærmere en løsning nå enn på noe tidligere tidspunkt. De som trodde Brexit nå snart var over, må dessverre tro om igjen. Det EU og Storbritannia har brukt tre år på å bli enige om er bare vilkårene for selve utmeldingen. Dersom avtalen godtas, begynner forhandlingene om hvordan forholdet mellom de to partene vil se ut i fremtiden innen for eksempel handel. Det er lite som tyder på at dette vil bli noe mindre kaotisk enn det vi har vært vitne til så langt i denne sagaen. Det har også vært tydelige signaler fra både Nord-Irland og Skottland om at de ikke er fornøyd med denne avtalen. Dette er også områder i Storbritannia der flertallet stemte for å bli værende i EU under folkeavstemningen. Boris Johnson vil kanskje bli husket som den britiske statsministeren som fikk Brexit i havn, men samtidig kan han også bli husket som statsministeren som sørget for at både Nord-Irland og Skottland forlot Storbritannia.

Les Folk og Forsvars gjennomgang av Brexit-forhandlingene frem til mai 2019 og Brexit som samfunnskonflikt.

Print Friendly, PDF & Email