Borgerkrigen i Somalia

Landet med Afrikas lengste kystlinje har vært herjet av borgerkrig i over 20 år. Det ekstreme er Somalias akilleshæl – enten det er snakk om ekstremistiske bevegelser eller ekstremvær. Samtidig har landet vært en brikke i det internasjonale stormaktsspillet. 

Av Malini Breivega

En soldat ser utover veien like ved byen Merca i Somalia. Foto: Flickr/ AU-UN IST PHOTO/Tobin Jones, AMISOM/Public Domain-Merket 1.0 .

Selv om Somalia formelt er én samlet republikk, har den somaliske befolkningen historisk sett vært inndelt i hundrevis av små klaner. Dette gjelder også i dag, og de seks største klanene er Dir, Darod, Ishak, Digili, Rahanwin og Hawiya. I over 2500 år har landområdet som i dag omfatter Somalia vært befolket av somaliere, men gjennom historien har landets grad av selvstyre variert. Under kolonitiden hadde kolonimaktene Storbritannia, Frankrike og Italia hver sin del av landet, før Somalia i 1960 ble selvstendig. Ni korte år etter selvstendigheten tok kommandant Muhammed Siad Barre makten i et militærkupp. Selv om situasjonen i Somalia var en annen under president Barres tid, kan flere konfliktlinjer i den senere borgerkrigen spores tilbake til landets brutale diktaturvelde.

Arven fra Siad Barre
Somalia var en viktig brikke i stormaktsspillet under Den kalde krigen. Som følge av Somalias strategiske plassering ved Rødehavet var landet av stor interesse for både USA og Sovjetunionen. Kommandanten Barre utnyttet dette til det fulle, og hans militærkupp i 1969 ble støttet og assistert av Sovjetunionen. Med påvirkning og inspirasjon fra Sovjet, styrte president Barre landet med hard hånd, og gjennomførte flere reformer med mål om å transformere landet til en sosialistisk stat. Presidenten erstattet også regjeringen og parlamentet med et militærråd der han selv satt som leder, og Somalia ble etter kort tid et hardt diktatur. Reformene innebar også flere prosesser for å motvirke regionale og etniske skiller, særlig knyttet til Somalias historiske klansystem.

President Barre (til venstre) møter Etiopias keiser Selassie. Barre invaderte Ogaden, en provins i Etiopia i 1977. Foto: Ukjent fotograf. Wikimedia/Public domain-Merket 1.0

Barres regime var konfliktfylt og brutalt. Fra 1977-78 gikk diktatoren til krig mot nabolandet Etiopia. Ønsket var å få kontroll over provinsen Ogaden, som ligger på grensen mellom de to landene. Sovjetunionen var derimot alliert med begge landene, og valgte, samme med Cuba, å gå inn på Etiopias side i konflikten. Dette førte til at Barre tapte Ogaden-krigen og kuttet alle bånd med statene som før hadde vært hans nærmete allierte og inspirasjon. Den opportunistiske presidenten valgte derfor å se vestover og allierte seg med sin tidligere erkefiende USA. Frem til 1989 var USA en sterk støttespiller av Barre-regimet og ga flere hundre millioner dollar i økonomisk- og militær bistand.

Under og etter krigen med Etiopia økte splittelsene i landet, og sterke opposisjonsgrupperinger, som man fremdeles kan se konturene av, vokste frem. Gruppene ble ledet av Somali National Movement, en del av Isaaq-klanen i nord. Regimets svar på opposisjonsgruppene var nådeløst. Fra 1987-1989 ble det gjennomført et systematisk og statsstøttet folkemord mot Isaaq-klanen. Det estimeres at rundt 50 000–100 000 mennesker ble drept under

Kart over Somalia. Foto: Wikimedia.

massakrene, mens lokale estimater peker opp mot 200 000. Isaaq-klanen holdt til i regionen Somaliland som ligger nord i landet, og folkemordet inkluderte også total destruksjon av regionens største byer (blant annet Hargeisa og Burao). Dette førte til at opp mot en halv million mennesker flyktet til Etiopia og 400 000 ble internt fordrevne. Flukten til nabolandet er blitt omtalt som en av de største og raskeste forflytningene av mennesker i Afrikas historie, og førte i 1988 til etableringen datidens største flyktningleir Hartisheik. Først på 2000-tallet bekreftet FN at massakrene mot Isaaq-klanen i 1987- 89 var et folkemord.

Ikke overrakende økte den generelle motstanden mot president Barre og hans regime, og etter å ha sittet med makten siden slutten av 60-tallet ble Barre i 1991 styrtet av opposisjons- og motstandsgrupper. Den sentraliserte regjeringen mistet etter hvert grepet om landet, og kort tid etter erklærte flere nordlige deler av landet seg som uavhengige. Somaliland, som var gjenstand for folkemordet i 1987-1989 , samt regionene Galmudug, Puntland og Jubaland ble uavhengige regioner. Uten reelle forsøk på å bli anerkjent som uavhengige stater er fremdeles disse provinsene relativt selvstendige, og har tidvis bedre styring enn resten av landet.

Etter styrtningen av president Barre sto Somalia igjen som et splittet land. Befolkning skulle for første gang fungere som den demokratiske republikken de på papiret var, men som følge av svake demokratiske institusjoner ble landet raskt gjenstand for lovløse tilstander. UNISOM I, FNs første fredsbevarende operasjon i Somalia, var tilstede i landet i 1992, før operasjonen fikk et utvidet mandat fra 1993 – 95. UNSOM II var da FNs største styrke, hvor Norge også bidro med styrker til både første og andre del av operasjonen. På tross av FNs tilstedeværelse feilet overgangsregjeringene og volden økte. Som følge av dette har befolkningen siden 90-tallet vært avhengig av klansystem, deres regler og islamske rettssystemer. Arven fra Barre-regimet gjorde dermed Somalia til et splittet land med en befolking som hadde gjennomgått enorme lidelser. Sammen med svak statlig styring ga dette grobunn for den pågående borgerkrigen i landet.

Mogadishu, 1992. Foto: Flickr, John Martinez Pavliga. CC BY 2.0

Borgerkrig og al-Shabaab
I årene etter diktatorveldets fall utspilte borgerkrigen seg mellom ulike klanfraksjoner. Fra 2000-tallet har derimot hovedaktørene i konflikten vært den føderale overgangsregjeringen, som er landets internasjonalt anerkjente regjering, og islamistiske grupperinger. Selv om de motstridene partene kan virke tydeligere i dag enn på 90-tallet, er fremdeles konflikten i Somalia preget av et omfattende aktørmangfold. Dette mangfoldet har vanskeliggjort mulighetene for dialog og samhandling, og har gjort fredsforsøk svært kompliserte.

Blant de islamistiske grupperingene er terrorgruppen al-Shabaab den mest fremtredende, både med tanke på tilhengere, økonomisk kapital og gjennomslagskraft. al-Shabaab har vokst frem som en utfordrer til både klansystemet og til den internasjonalt anerkjente regjeringen. Terrorbevegelsen kan defineres som en islamistisk ekstremistgruppe som ønsker å opprette en islamistisk stat basert på en ekstrem politisk tolkning av religionen. Grupperingen står religiøst i sterk kontrast med den liberale tolkningen av islam som tradisjonelt har dominert i Somalia, og er å anse som ultrakonservativ. I tillegg til sin religiøst betingede voldelige ideologi er al-Shabaab også opptatt av det de omtaler som en global sivilisasjonskamp mellom Islam og Vesten, og gruppens fremvekst er delvis også en reaksjon på USAs krig mot terror etter terrorangrepene den 11. september 2001.

I 2018 anslo The Council of Foreign Relations at al-Shabaab bestod av mellom 7000 og 9000 personer, og siden 2007 har grupperingen tidvis hatt kontroll over store deler av landet. Samtidig har flere afrikanske land blitt utsatt for en rekke terrorangrep. AMISOM, som er Den afrikanske unions militærstyrker i Somalia, har derfor vært tilstedet i landet i åtte år, og som følge av al-Shabaabs styrkede maktposisjon ble AMISOM-styrkens mandat i 2010 utvidet til å aktivt bekjempe terrorgrupperingen. Styrken, som består av militært personell fra flere afrikanske land, er på omtrent 20 000, med foreløpig mandat til den 31. mai 2019. Ettersom kampen mot al-Shabaab også er blitt inkludert i USAs krig mot terror, har amerikanerne bidratt på AMISOMs side i konflikten.

AMISOM-styrker på vei inn i den somaliske byen Kismayo i 2012. Foto: Flickr, AU-UN IST PHOYO/STUART PRICE. Flickr CC0 1.0 Public Domain Dedication.

Med støtte fra USA ble al-Shabaab i 2011 slått tilbake av AMISOM og den somaliske regjeringen. Selv om gruppen fortsatt har kontroll over store områder i Sør-Somalia, har de siden 2011 mistet mye av inntekstgrunnlaget og har derfor i større grad drevet geriljakrig og terrorangrep. I 2012 erklærte al-Shabaab lojalitet til det internasjonale terrornettverket al-Qaida. Som følge av al-Shabaabs grusomheter har flere tidligere myndighetskritiske grupperinger gått inn på den somaliske regjeringens side.

Vil du vite mer om al-Shabaab? Les Folk og Forsvars artikkel her.

Borgerkrigen i Somalia har dermed flere parallelle årsaker og ringvirkninger. Borgerkrigen ble utløst som en reaksjon på president Barres harde regime, samtidig som mangelfull statlig styring satte landet i en lovløs tilstand der klanveldet fikk gjenetablert seg. I dette maktvakuumet fikk ekstreme islamistiske bevegelser, som al-Shabaab, fotfeste. Dette eskalerte situasjonen, samtidig som det bidro til at både regionale- og internasjonale aktører involverte seg i konflikten. Men det er ikke bare terrorvirksomhet som har fått internasjonale samfunnet til å engasjere seg. Somalias piratvirksomhet i Adenbukta har også skapt utfordringer, og siden 2000-tallet har både FN og EU hatt operasjoner rettet pirater som opererer i område. Norge deltok blant annet i dette arbeidet fra 2009-2010 med en fregatt i EUs Operation Atalanta. Som om ikke krig og konflikt var utforende nok for den somaliske befolkningen har landet i tillegg vært rammet av ekstremvær, noe som har gjort den humanitære situasjonen i landet kritisk.

Den humanitære situasjonen og veien videre
Som følge av både den pågående borgerkrigen, klankonflikter og naturkatastrofer er den humanitære situasjonen i landet kritisk. Sentralmakten har brutt sammen, og somalieres hverdag er preget av mye usikkerhet. Over 1,1 millioner mennesker er internt fordrevne og et tilsvarende antall har flyktet utenfor landets grenser.

I 2017 ble Somalia rammet av en ekstrem tørkekatastrofe. Tørken fikk konsekvenser for nesten hele landet, men spesielt de sørlige delene av Somalia ble hardt rammet da de i motsetning til de nordlige områdene, Somaliland og Puntland, har et svakt styre. I 2017 greide landet kun å produsere 50 % av det normale nivået for matproduksjon, og 6,2 millioner mennesker levde med svært lite mat – for tre millioner somaliere var nivået kritisk. Mat- og vannlagre var så å si tomme et helt år etter tørkekatastrofen og husdyr døde. Beitemarkene var ødelagte og brønner og kornlagre var tomme. Situasjonen er blitt bedre som følge av humanitær bistand og mer regn, men fremdeles er forholdene alvorlige.

Kvinne og barn i Somalia, 2018. Foto: Flickr, Bruce Detorres, CC BY-SA 2.0.

Veien videre er usikker. I første rekker står den endelige nedkjempelsen av al-Shabaab. Landet har vært gjenstand for en rekke fredsforsøk, og en styrking av sentralmakten vil være essensiell for at landet skal kunne ha en vedvarende fred. Samtidig vil dialog og respekt for landets tradisjonelle klanvelde være viktig. Oppslutningen til samlingsregjeringen er derfor sentral i fredsarbeidet. En del tidligere myndighetskritiske grupperingen har bidratt på regjeringens side i kampen på al-Shabaab. I 2017 fikk Norge en ny uventet tilknytning til Somalia da norsk-somaliske Hassan Ali Khaire ble utnevnt som Somalias statsminister. Khaire som kom til Norge som flykning på slutten av 80-tallet, har blant annet vært leder for Norsk somalisk råd, Flytningshjelpens ansvarlig for Somalia og organisasjonens regionaldirektør for Afrikas horn. Tiden vil derimot vise om norsk-somaliske Khaire vil greie å samle opposisjonsgrupperingene og myndighetene til å ha mer til felles enn en felles fiende.

 

Publisert: 26.04.2019
Print Friendly, PDF & Email