Bolivia: fra statskupp til stabilitet?

Politisk uro, statskupp og økonomiske kriser har preget Bolivia gjennom historien. Under president Evo Morales opplevde befolkningen imidlertid økonomisk vekst og bedre fordeling av godene. Likevel forblir Bolivia Sør-Amerikas fattigste land og nasjonen er fremdeles splittet.

En gate i byen Oruro, Bolivia. Foto: Flickr / Pedro Szekely (CC BY 2.0)

Republikken Bolivia befinner seg midt i Sør-Amerika. Landet grenser i dag til Peru og Chile i vest, Brasil i nord og øst, og Paraguay og Argentina i sør. På 1400-tallet ble dette området en del av det store Inkariket, bebodd av inka- og aymara folket. Inkariket falt imidlertid under spanjolenes inntog på 1530-tallet. Området som senere fikk navnet Bolivia ble erobret av Spania i 1538, da det ble funnet store sølvforekomster i byen Potosí. 

Under kolonitiden ble urbefolkningen holdt som slaver og benyttet som arbeidskraft i sølvgruvene. Mestisene, barn av foreldre der faren var europeer og moren var av urbefolkningen, ble etter hvert den største demografiske gruppen. Samtidig vokste det frem et stadig sterkere ønske om selvstendighet fra spanjolene. 

Som det siste landet i regionen ble Bolivia løsrevet fra Spania i 1825. I spissen for uavhengighetskampen var de militære lederne Simón Bolívar og Antonio de Sucre. Landet fikk sitt navn etter frigjøringshelten Bolívar, som også ble Bolivias første president for en kort periode. Han ble etterfulgt av Sucre, som var president fra den 29. desember 1825 til den18. april 1828.  

Uavhengighet og ustabilitet

Fakta

  • Hovedstad: Sucre (hovedstad) og La Paz (regjeringssete)
  • Styreform: Republikk
  • Statsoverhode: Luis Acre 
  • Innbyggertall: 11 350 000
  • BNP per innbygger: 8 367 PPP$
  • Religion: Romersk-katolsk 76,8%, evangelister 8,1%, protestanter 7,9%, andre/ingen 7,2%
  • Språk: spansk 60,7%, quechua 21,2%, aymara 14,6%, andre 3,6%

Siden uavhengigheten fra Spania i 1825 har Bolivia hatt en turbulent politisk historie, både innenriks og utenriks. Forholdet til nabolandene har vært spesielt konfliktfylt. Utover 1800- og 1900-tallet mistet Bolivia over halvparten av sitt territorium. De mistet blant annet kyststripen sin til Chile under Salpeterkrigen (1879-1884) og det meste av Gran Chaco-regionen til Paraguay under Chacokrigen (1932-1935).

Også innenfor Bolivias grenser har tiden etter løsrivelsen fra Spania vært preget av konflikt. For de direkte etterkommerne av spanjolene innebar selvstendigheten bedre forhold, da de ikke lenger trengte å betale skatt til Spania. For arbeiderne og urbefolkningen førte imidlertid ikke frigjøringen til noen reelle endringer. De enorme forskjellene mellom majoriteten av fattige arbeidere og minoriteten av en rik elite endret seg ikke før i 1952. Da tok det politiske partiet Movimiento Nacional Revolucionario (MNR) makten fra den sittende militærjuntaen gjennom et statskupp

Revolusjonen i 1952 brakte med seg økonomiske og sosiale reformer. MNR ønsket en mer omfordelende og nasjonalisert økonomi, samt å bedre levekårene for majoriteten av befolkningen. Korrupsjon og splittelse innad i partiet ødela imidlertid for disse visjonene. I 1964 ble presidenten avsatt i et kupp ledet av sin egen visepresident. Samtidig førte økonomisk nedgang til at militæret fikk en stadig sterkere posisjon. Fra midten av 60-tallet og frem til 1982 var Bolivia preget av rekordmange militærkupp, korrupsjon, sosial uro og en enorm utenlandsgjeld. 

Etter flere tiår med ustabilitet ble det i 1982 innført et demokratisk styre i landet. Den viktigste maktfaktoren fortsatte å være MNR. Det som hadde begynt som et sosialdemokratisk parti beveget seg imidlertid mot sentrum i sin politikk. Under ledelsen av Gonzalo Sanchez de Lozada, førte partiet til slutt en neo-liberal politikk. Målet var å lokke til seg utenlandske investorer gjennom å privatisere statlige bedrifter, med den hensikt å stabilisere økonomien. Men Bolivia sto fortsatt overfor store politiske, sosiale og økonomiske utfordringer. En periode med relativ stabilitet ble først innledet med valget av Evo Morales som president i 2005. 

«Urfolkets president»

Det ble skrevet historie da Juan Evo Morales Ayma ble innsatt som Bolivias president i januar 2006. Morales ledet det politiske partiet Movimiento al sosialismo (MAS) og vant presidentvalget i 2005 med 54 prosent av stemmene. Han representerte et markant skifte; etter flere hundre års undertrykkelse hadde urfolket endelig tatt makten i Bolivia. Som en av de første presidentene fra en urbefolkning, ble Morales også et symbol i Latin-Amerika for øvrig. 

President Evo Morales. Foto: Flickr / Samuel Auguste (CC BY-NC-ND 2.0)

Under Morales ble den neo-liberale økonomiske politikken til hans forgjenger raskt forkastet. Bare måneder etter at han kom til makten begynte han prosessen med å få Bolivias rike gassfelt under statlig kontroll. En ny energilov ble også vedtatt, som økte den eksisterende skatten på gassproduksjon med 32 prosent. Samtidig tvang den nye loven utenlandske selskaper til enten å reforhandle sine kontrakten innen seks måneder, eller risikere å bli kastet ut av landet. 

Morales bemerket seg også internasjonalt ved å ha et nært forhold til de tidligere presidentene i Venezuela og Cuba, henholdsvis Hugo Chavez og Fidel Castro. Videre samarbeidet han tett med Iran og støttet Gaddafis regime i Libya. Morales gjorde det også klart at han ikke ville føye seg for noen stormakt, og tok spesielt avstand fra USA. Det temaet som har skapt størst spenning mellom Bolivia og USA er dyrkningen av kokaplanten. 

Kokaplanten dyrkes hovedsakelig i Andes-området og er Amerikas eldste kulturplante. Den har en sterk plass i urfolkets tradisjoner. Planten er imidlertid kontroversiell, da den også benyttes til å fremstille kokain. USA, som er landet hvor mye av kokainen ender opp, synes derfor lite om den lovlige dyrkningen av koka i Bolivia. Morales var selv kokabonde og begynte sin politiske karriere i en fagforening for såkalte cocaleros: bønder som kjemper for retten til å dyrke koka. Forholdet mellom Bolivia og USA ble dermed mer anstrengt under Morales, mens forholdet til urbefolkningen ble prioritert.

Enda en ny grunnlov

Siden uavhengigheten fra Spania i 1825 har Bolivia opplevd omkring 200 statskupp og 16 ulike grunnlover. Morales begynte prosessen med å utvikle en ny grunnlov allerede da han ble innsatt som president i 2006. Etter lange politiske dragkamper trådte den nåværende grunnloven i kraft den 7. februar 2009. 

Ifølge den nye grunnloven er presidenten i Bolivia både statsoverhode og regjeringsleder, og velges i allmenne, direkte valg for fem år av gangen. Presidenten utnevner selv regjeringen, er ansvarlig for utenrikspolitikken, kan utstede dekreter og har visse lovgivende funksjoner. I utgangspunktet tillot den nye grunnloven kun ett umiddelbart gjenvalgt av presidenten og visepresidenten. Etter en lovendring i 2017 ble det imidlertid åpnet for et andre gjenvalg.

Grunnloven av 2009 gjenspeiler i stor grad at Morales var Bolivias første president fra urbefolkningen. Den nye grunnloven sikret rettighetene til de 36 urfolksgruppene i landet, ga staten kontroll over naturressurser som olje, gass og vann, og økte selvstyret i de ulike regionene. Det formelle navnet til Bolivia ble også endret til «Den fleretniske Staten Bolivia». I tillegg ble landet offisielt definert som en sekulær stat, ikke katolsk slik som tidligere.

Som nevnt tillot grunnloven i utgangspunktet at presidenten bare kunne gjenvelges én gang, men Evo Morales klarte å omgå dette og ble gjenvalgt to ganger etter 2005. Da Morales sin tredje presidentperiode gikk ut i 2019 gjorde grunnlovsendringen fra 2017 det mulig for ham å stille til valg for enda en periode. Morales hadde ført landet i en stadig mer autoritær retning, men Bolivia var like fult et demokrati. Under presidentvalget i 2019 gjorde befolkningen det klart at Morales sin tid som president var forbi.

Bolivia post-Morales

Demonstrasjoner i La Paz under presidentvalget i 2019. Foto: Wikimedia Commons / Paulo Fabre Ruiz (CC BY-SA 4.0)

Da Evo Morales forsøkte å endre grunnloven slik at han kunne gjenvelges for en fjerde periode ble han møtt med motstand. Lovforslaget fikk ikke flertall i folkeavstemningen som ble avholdt. Grunnlovsdomstolen valgte likevel å godkjenne forslaget og Morales stilte derfor opp i valget høsten 2019. Etter omfattende kritikk om valgfusk og 21 dager med store demonstrasjoner og opptøyer, kunngjorde Morales sin avgang i en TV-sendt tale. Reaksjonene lot ikke vente på seg.

Flere titalls mennesker ble drept i demonstrasjonene og opptøyene som fulgte presidentvalget i 2019. President Morales så seg nødt til å søke asyl, først i Mexico og deretter i Argentina. Morales selv mente at han hadde blitt utsatt for et statskupp. Han fikk støtte fra Venezuelas president, Nicolas Maduro, som blant annet skrev i en twitter-melding at Morales var blitt utsatt for rasisme. Dagen etter uttalte Argentinas president, Alberto Feránte, at Morales hadde blitt utsatt for et statskupp. Det kom også støtteerklæringer fra Nicaragua, Cuba og Russland. 

Med Morales ute av landet ble opposisjonspolitikeren og senatoren Jeanine Añez satt inn som midlertidig president. Ifølge grunnloven av 2009 skal en midlertidig president skrive ut nyvalg innen 90 dager. Etter gjentatte utsettelser ble det første presidentvalget i Latin-Amerika siden koronapandemien rammet regionen, avholdt så sent som den 18. oktober 2020.

Statskupp eller stabilitet?

Det var den nye lederen for det sosialistiske partiet MAS, Luis Arce, som vant presidentvalget med 55 prosent av stemmene. Han uttalte raskt at han ønsket forsoning i landet. Morales’ politikk har nemlig styrket motsetningene mellom den fattige urbefolkningen i vest, såkalte collas, og de rike jordeierne i øst, som blir kalt cambas. Tradisjonelt har denne konflikten handlet om jordrettigheter. Nå handler det like mye om utnyttelse av naturgasser. Fagforeningene og urfolksgrupper vil ha større statlig kontroll over gassinntektene, mens jordeierne ønsker mer desentralisering.

I etterkant av presidentvalget i 2020 benyttet Morales muligheten til å vende tilbake til hjemlandet. President Arce var nemlig tidligere en nær medarbeider av Morales, blant annet som statsråd i hans regjering. Det er derfor ventet at Morales igjen vil spille en aktiv rolle i boliviansk politikk. Snart 200 år etter uavhengigheten fra spanjolene er imidlertid Bolivia ekstremt splittet, og fremdeles Sør-Amerikas fattigeste land. Spørsmålet er om president Luis Arce, Evo Morales eller noen andre kan forene den splittede befolkningen og faktisk skape varig stabilitet i Bolivia. 

Meld deg på nyhetsbrev

Vil du få med deg siste nytt fra oss? Meld deg på vårt nyhetsbrev.