Bolivia under Morales

Til tross for store gassforekomster er Bolivia Sør-Amerikas fattigste land. Under sittende president Evo Morales har landet opplevd økonomisk vekst og bedre fordeling av godene, men likevel er rundt 20 prosent av befolkningen underernært, halvparten av menneskene i byene bor i slum og barnedødeligheten er den høyeste på kontinentet. Morales har vist seg å være en ukonvensjonell leder, og har satt blant annet urfolksrettigheter og kokaplante-dyrking på dagsorden.

Av Iselin Németh Winther

Rundt halvparten av Bolivias befolkning regnes som urfolk. De preger landsbyene i fjellområdene, samt bybildet – her i La Paz. Foto: Samuel Auguste/Flickr


200 år med ustabilitet
Bolivias historie preges av usedvanlig mye uro og ustabilitet. Siden landet fikk sin uavhengighet fra Spania i 1824 har staten hatt 16 forskjellige grunnlover og rundt 200 illegale regjeringsskifter. I 1970 ble det utført to statskupp i løpet av én dag. I tillegg har landet vært i krig med nabolandene Chile (1879-1884) og Paraguay (1932-35). I krigen mot Chile mistet Bolivia kystlinjen sin, og forholdet mellom landene i dag er fortsatt heller kjølig.

Bolivias identitet preges den dag i dag i stor grad av de kulturelle røttene som stammer fra perioden før kolonitiden. Før koloniseringen var store deler av dagens Bolivia en del av det enorme inkariket, som på sitt største strakte seg fra Chile og Argentina i sør, til Ecuador i nord. Urfolkskulturen står derfor fortsatt sterkt i landet, og rundt halvparten av Bolivias 10,8 millioner innbyggere tilhører urbefolkningen. De indianske språkene aymara og quechua er sammen med spansk de offisielle språkene i landet, og mange bolivianere snakker kun ett av de førstnevnte. Dagens Bolivia ble kolonisert på 1500-tallet, da det ble funnet store sølvforekomster i Potosí. Under kolonitiden ble urbefolkningen brukt som arbeidskraft i gruvene. I 1824 fikk landet sin selvstendighet, som det siste landet i regionen. For de direkte etterkommerne etter spanjolene betydde dette bedre forhold, da de nå slapp å betale skatt til Spania. Frigjøringen førte derimot ikke til noe reelle endringer for urbefolkningen, da landet fortsatte å fungere som et føydalsamfunn styrt av en liten, rik elite av europeiske etterkommere. Tiden etter selvstendigheten var preget av konflikt mellom
aristokratiet og de fattige urfolkene som jobbet i gruvene. Samtidig avløste militære presidenter hverandre i rask rekkefølge, og krigene med Chile og Paraguay utspilte seg.

Forholdene for den store majoriteten i landet endret seg ikke før 1952, da Movimiento Nacional Revolucionario (MNR) tok makten gjennom et statskupp. Partiet hadde vunnet valget i 1951, men valget hadde blitt annullert av opposisjonen som mente resultatet var fikset. MNR ønsket en mer omfordelende og nasjonalisert økonomi, samt å bedre levevilkårene for den fattige urbefolkningen. Korrupsjon og splittelse innad partiet ødela imidlertid for deres visjoner, og i 1964 ble presidenten avsatt i ett kupp ledet av sin egen visepresident. Landet ble sendt i en nedadgående spiral; gruveområder ble militarisert, myndighetene utførte massakrer på den streikende befolkningen og de neste tiårene var preget av geriljakrig i store deler av landet. 70-årene ble preget av flere statskupp, korrupsjon, sosial uro og en enorm utenlandsgjeld. Selv om Bolivia på 80-tallet utviklet seg i en mer demokratisk retning, slet de fortsatt med økonomien og i 1984 var inflasjonen på flere tusen prosent. Først på 90-tallet klarte myndighetene å stabilisere inflasjonen på rundt fem prosent, da det ble innført en neo-liberal økonomisk politikk med hensikt å tiltrekke seg utenlandske investorer.

Evo Morales
Juan Evo Morales Ayma vant valget i 2005 med 54 % av stemmene, og ble med det landets første president med urfolkbakgrunn. Den nye presidenten sto for et skifte der århundrer med såkalt «andian apartheid» tok slutt; der den lyste europeiskættede minoriteten hadde styrt store deler av Bolivias politiske institusjoner på bekostning av den fattige, indianske majoriteten. Morales leder partiet Movimiento al sosialismo (MAS) og har kombinert standard venstreorienterte ideer med tradisjonelle verdier fra Andes-regionen. Morales vant valget etter nok en turbulent tid i Bolivia. Sosial uro, demonstrasjoner og voldelig sammenstøt hadde ført til at den forrige presidenten rømte til USA i 2003, noe som førte til at det ble skrevet ut nyvalg. Siden valget i 2005 har Morales vunnet med økende antall prosentpoeng ved de påfølgende valgene i 2009 og 2014. Morales er en av Bolivias mest populære presidenter gjennom tidene, og da særlig blant den fattige urbefolkningen som lever i høylandet. Økte skatter og økonomisk omfordeling har forbedret velferdssystemet i landet, og under hans regjering er fattigdom redusert med 25 prosent og ekstrem fattigdom med 43 prosent.

Morales har hatt stor betydning for leveforholdene for den bolivianske urbefolkningen, som har opplevd århundrer med marginalisering og diskriminering. I 2009 fikk Morales på plass en ny grunnlov som fastsatte rettighetene til urbefolkningen, ga mer regional autonomi og slo fast at landet var «multi-etnisk» og «pluralistisk». Morals har òg bemerket seg på internasjonale klimaforhandlinger med å uttrykke et ønske om at verdenssamfunnet må vise større respekt for «moder jord». Urfolksengasjementet hans strekker seg utenfor landegrensene, og Morales har, som én av få statsledere, besøkt Sametinget i Karasjok.

Karismatiske Evo Morales har vært Bolivias president siden 2005. Han har ført en venstreorientert politikk med vekt på å bevare Bolivias særegne kultur. Utenrikspolitisk har han vært opptatt av økonomisk uavhengighet og å demme opp for USAs innflytelse i regionen. Foto: wikimedia commons


Under Morales ble den økonomiske neo-liberale politikken kastet på dør, og bare måneder etter at han kom til makta begynte prosessen med å få Bolivias rike gassfelt under statlig kontroll. I 2006 ble en ny energilov vedtatt. Loven økte den eksisterende skatten på gassproduksjonen med 32 prosent, samtidig som den tvang alle utenlandske selskaper å reforhandle kontrakten med staten innen seks måneder, eller risikere å bli utvist fra landet. Nasjonaliseringen og eksproprieringen stammer i stor grad fra Bolivias ønske om å være økonomisk uavhengig. Morales ønsker ikke at internasjonale selskap skal kunne fortsette å etablerer seg i Bolivia, for så å tjene penger på landets naturressurser.

Internasjonalt har Morales bemerket seg ved å ha et nært samarbeid med de tidligere presidentene Hugo Chavez i Venezuela og Fidel Castro i Cuba. Presidenten har også samarbeidet med Iran, og støttet Gaddafis regime i Libya. Presidenten har gjort det klart at han ikke har tenkt å bøye seg for noe stormakt, og han har flere ganger uttalt at han ønsker «partners, not masters». Han har bevisst ønsket en avstand til USA, noe som speiles i hans uttalelse om å bli «Bush sitt verste mareritt» og da han kalte Obama for en «imperialist». Bolivia er også en av det svært vanstyrte Venezuela sine nærmeste støttespillere, noe som går utover forholdet landet har til resten av de søramerikanske statene. UNASUR, Sør-Amerikas svar på EU, har de siste årene gått i oppløsning, mye på grunn av at de andre landene er misfornøyde med Bolivia og Venezuelas politikk i organisasjonen.

Morales er kritisert for å føre en liten pragmatisk utenrikspolitikk, og regjeringen kritiseres for manglende evne til å bekjempe kriminalitet og korrupsjon. Store deler av middelklassen i lavlandet mener han fører en for radikal politikk, og selv om landet er mer stabilt enn på lenge oppstår det fortsatt sosial uro fra tid til annen. Selv om Morales har bedret forholdene i landet pekes det på at landet i for stor grad er avhengig av naturresurser. I første halvår av 2014 utgjorde naturgass og mineraler 82 prosent av eksportinntektene.

Koka-dyrking og forholdet med USA
Morales har vist seg å være en kontroversiell og ukonvensjonell leder på mange måter. Saken som skaper mest uro mellom Bolivia og USA er likevel noe så uvanlig som dyrking av koka. Kokaplanten dyrkes hovedsakelig i Andes-området og er Amerikas eldste kulturplante. Planten er tett tilknyttet urfolkets tradisjoner og blir bruk i religiøse seremonier og som naturmedisin. Tygging av kokablader kan sammenlignes med kaffe og kan blant annet hjelpe mot høydesyke. Planten er imidlertid kontroversiell, da det er denne som brukes til å framstille kokain,  og USA – landet hvor mye av kokainen ender – syns lite om den lovlige dyrkingen i Bolivia.

Evo Morales på sin side har selv vært kokabonde, og startet sin politiske karriere i en fagforening for såkalte cocaleros; bønder som kjemper for retten til å dyrke koka. Morales står fast på at kokadyrkingen er et intern anliggende og en del av den bolivianske kulturen, og har stått imot det massive presset fra USA som ønsker å kriminalisere dyrkingen. Allerede i 1987 satte USA inn styrker i Bolivia for å bekjempe fremstillingen av kokain. Forholdet til USA har blitt mer anstrengt etter at Morales kom til makten, da han ikke har noen intensjon om å stoppe kokaproduksjonen i landet. Morales har sett seg lei av USAs innblanding, og i 2008 utviste han ambassadøren Philip Goldberg, etter å ha anklaget han for å konspirere mot regjeringen. I tillegg utviste han US Drug Enforcement Administration (DEA) som han mente hadde støttet et mislykket statskupp samme år. USA svarte med å utvise den bolivianske ambassadøren i landet, Gustavo Guzman, som igjen beskyldte USA for å historisk sett ta de siste avgjørelsene i Bolivia og dermed heve seg over landets suverenitet. Guzman avsluttet med å sammenligne USAs oppførsel ovenfor Bolivia med hvordan de tidligere bananrepublikkene ble behandlet. Forholdet mellom Bolivia og USA er men andre ord ikke det varmeste.

La Paz ligger på svimlende 4100 moh. Her bor 835 000 innbyggere, som i likhet med størsteparten av befolkningen i Bolivia lever i høylandet, kalt Altiplano. Byen er Bolivias de facto hovedstad, med landets regjeringssete og politiske sentrum. Sucré er derimot landets offisielle hovedstad, med sete for landets høyesterett. Foto: Cliff Hellis/Flickr


Bolivia post-Morales
I 2019 utgår Morales tredje presidentperiode, men en lovendring fra 2017 gjør det mulig for presidenten å stille til enda en periode. Morales har allerede sittet ti år lengere enn vanlig, men det gjenstår å se om Bolivia vil oppleve sitt første maktskifte på 14 år. Landet går en utfordrende tid i møte; fattigdommen er fortsatt enorm, og med de synkende gass- og oljeprisene er det usikkert om landet kan fortsette å levere velferdstilbudene som har kommet på plass de siste tiårene.


Les mer om Bolivias rolle i regionen: UNASUR i oppløsning ,
eller om hvordan det går i Bolivias samarbeidspartner Venezuela: Venezuela – veien til sårbarheten og Eskalerende krise i Venezuela

Publisert: 5 april 2019
Print Friendly, PDF & Email