Australias båtflyktninger

Australia plasserer båtflyktninger i omstridte leire på øde øyer i Stillehavet. Selv om flyktningene skulle få innvilget asyl, får de ikke lov å komme til Australia, men må bli værende på øyene. Behandlingen av asylsøkere og forholdene i flyktningleirene møter stadig sterkere internasjonal kritikk, men likevel ser det ut som at den mangeårige australske flyktningpolitikken vedvarer, og inspirerer den høyrepopulistiske bølgen i Europa.   

Av Vilde Wetteland Stoa

Australia plukket opp asylsøkere til havs og sendt dem til lukkede interneringsleirer på Nauru og Papua Ny-Guinea i påvente av at asylsøknadene deres skal bli behandlet. Australia er det eneste landet i verden som internerer asylsøkere som ankommer uten gyldig visum, og behandler søknadene utenfor eget landområde. De største partiene i Australia, det konservative Liberale partiet og Arbeiderpartiet, er begge for den kontroversielle asylpolitikken, og hevder at dette dreier seg om problemer knyttet til grensekontroll så vel som sikkerheten til de som forsøker å ankomme Australia med båt. I flere år har FN har fordømt Australias flyktningpolitikk, og hevder at asylsøkerne lever under svært kritikkverdige forhold. Organisasjonene Amnesty International og Human Rights Watch har rapportert om umenneskelige forhold i de omstridte leirene, inkludert vold, mishandling av barn, seksuelt misbruk, selvskading og elendige boforhold.

Båtflyktninger

Historisk sett har Australia vært blant verdenstoppen når det gjelder å ta imot flyktninger, og nesten 90 000 flyktninger har bosatt seg i Australia siden Den andre verdenskrig. Selv om mange har fått opphold, så har Australia tradisjonelt sett vært dårlig på å gi varige løsninger til folk som søker beskyttelse, og særlig de som ankommer med båt. Frem til 1950-tallet hadde Australia en offisiell “white Australia” politikk, som prioriterte innvandring fra Storbritannia. Deretter åpnet landet opp for bredere innvandring, og det har hovedsakelig vært tre bølger med båtflyktninger som siden har ankommet Australia: vietnamesiske asylsøkere mellom 1976 og 1981, asylsøkere fra Kambodsja mellom 1989 og 1998 og asylsøkere fra Midtøsten siden 2000-tallet. Mot slutten av 70-tallet ønsket Australia titusener av asylsøkere som flyktet fra Vietnam-krigen velkomne. Men på begynnelsen av 1990-tallet, under den andre fluktbølgen til Australia, innførte regjeringen obligatorisk internering for asylsøkere, som hovedsakelig var overlevende av Røde Khmer-regimet i Kambodsja.

Delvis på grunn av “krigen mot terror” har interneringen fortsatt, og skepsisen til innvandrere fra muslimske land i Midtøsten, som i dag utgjør hovedgruppen av asylsøkere, er stor. Paradoksalt nok gjelder dette i hovedsak båtflyktninger, og Australia er faktisk et av landene i verden som tar imot flest kvoteflyktninger i forhold til folketall. Dette indikerer at landet ønsker å ha kontroll over hvem som får opphold i landet. En folketelling i 2016 viste at nesten halvparten av innbyggerne i Australia er første- eller andregenerasjons innvandrere. Likevel er det relativt få som har sympati for nyankomne båtflyktninger. En undersøkelse gjennomført av Lowy-instituttet i 2018 viste at et flertall av australiere ønsket en migrasjonsstans. Mange mente kostnadene ved innvandring var for høye, og at Australia heller bør prioritere å forbedre miljøet og landets infrastruktur.

Omlag seks tusen australiere demonstrerte i 2016 mot at flyktningfamilier skulle bli returnert til stillehavsøya Naruru, under hashtagen #LetThemStay. Foto: Takver.

“Stillehavsløsningen”

Båtflyktninger på vei mot Australia har blitt hindret adgang til fastlandet siden 2001, med unntak av en periode mellom 2007 og 2013. Det var “Tampa-saken” som utløste den kontroversielle politikken i 2001. Det norske skipet Tampa plukket opp 433 flyktninger, hovedsakelig fra Afghanistan, i internasjonalt farvann. Australske myndigheter nektet skipet inn i australsk farvann, og da den norske kapteinen trosset australierne, førte dette til en diplomatisk tvist og en periode med et kjølig forhold mellom Norge og Australia. Selv om FN oppfordret Australia til å ta imot flyktningene, nektet de ilandstigning, og resultatet ble at flyktningene ble fordelt på New Zealand og Nauru. Hendelsen førte til den såkalte “stillehavsløsningen”, som landet innførte høsten 2001, som tillot australske forsvarsstyrker å bortvise båter med flyktninger og migranter og omdirigere dem til flyktningleirer på stillehavsøyene Manus i Papua Ny-Guinea og Nauru. Det ble ulovlig å søke asyl fra australske øyer. Australia betalte for leirene, og i tillegg økte landet bistanden til Nauru med 20 millioner dollar. Politikken ble fjernet med ny regjering i 2007, men gjeninnført i 2013. Denne gangen i en strengere versjon – det ble også umulig å søke asyl fra Australias fastland.

Australia har fått kraftig kritikk fra flere menneskerettighetsgrupper som mener leirene i Stillehavet er et grovt brudd på landets forpliktelser i henhold til FNs flyktningkonvensjon. FN har også fordømt Australias flyktningpolitikk. Ifølge FN har 40 barn tilbrakt hele livet i de omstridte leirene, og de rapporterer om at flere av disse har fått utmattelsessyndrom som følge av dette, som innebærer at de har sluttet å snakke, spise, drikke og gå på do. I fjor høst ble Leger Uten Grenser, etter press fra australske myndigheter, tvunget til å forlate Nauru. Papua Ny Guineas høyesterett har slått fast at det er ulovlig å holde mennesker som ikke har gjort noe kriminelt innesperret i lang tid, og Australia stengte derfor mottaket der i 2017.

Australia inspirerer Europas høyrepopulister

Australias flyktningpolitikk har høstet ros fra Europas høyrepopulister. Mange politikere og partier er fascinert over hvordan et vestlig, demokratisk land kan forhindre flyktninger innpass i eget land, slik Australia gjør, uten andre konsekvenser enn kritikk fra FN og humanitære organisasjoner. Australias tidligere statsminister Tony Abbott advarte i 2016 Europa om at kontinentet sto overfor en “fredelig invasjon” og risikerte “å miste kontroll” over egen suverenitet, med mindre man fulgte Australias politikk. Tidligere UKIP-leder og en av nøkkelarkitektene bak Brexit, Nigel Farage, har rost Australia for det han betegnet som deres “innovative” tilnærming til flyktninger, og ønsket at EU skulle følge etter.

Belgias integrasjonsminister, Theo Francken, har foreslått at Europa bør følge Australias eksempel og kun akseptere kvoteflyktninger via FN-systemet, slik at alle som søker asyl i Europa skal returneres. Italia har tidligere returnert båtflyktninger til Libya, og sommeren 2018 nektet Italia redningsskipet Aquarius å legge til kai på italiensk grunn. Men også andre, venstreorienterte europeiske ledere har tatt til orde for å behandle asylsøknader utenfor EUs territorium. Frankrikes president Emmanuel Macron var en av de første som foreslo å opprette såkalte “hotspot”- sentre som kunne håndtere asylsøknader i Nord-Afrika. Splittelsene i EU som følge av flyktningbølgen har altså ført til at asylpolitikk inspirert av Australia blir diskutert på toppnivå innad i unionen. Sommeren 2018 ble det fremmet et forslag i Det europeiske råd om å bygge flyktningleirer utenfor EUs grenser, såkalte “regionale ilandstigningsplattformer”. Dersom man skulle fulgt en slik politikk er det et mulig brudd på Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen, som de europeiske landene, i motsetning til Australia, er forpliktet til å følge. Italia har for eksempel blitt dømt i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen for brudd på menneskerettighetskonvensjonen etter å ha returnert båtflyktninger til Libya.

Det er usikkert i hvilken grad Australias flyktningpolitikk vil inspirere Europas. Selv om flere har rost politikken, så er den også gjenstand for massiv kritikk internasjonalt. Det ser imidlertid ikke ut som at Australia vil endre sin politikk. De negative konsekvensene av politikken er fraværende, samtidig som de oppnår akkurat det de ønsker; så å si ingen får innvilget asyl i Australia.

Båtflyktninger på vei til Europa blir reddet som en del Frontex-operasjonen Triton. Foto: Irish Defence Forces.

Publisert: 07.01.2019