Aserbajdsjans autoritære styre

Mellom Asia og Europa ligger Aserbajdsjan, en av verdens eldste oljeprodusenter. Landet har hatt en eventyrlig økonomisk vekst, men er i praksis blitt styrt som et diktatur av familien Aliyev siden 1993 og befolkningens misnøye vokser.  

Av Kathinka Louise Rinvik Bratberg

Aserbajdsjan. Foto: Wikimedia Commons

Aserbajdsjan ligger på grensen mellom Europa og Asia – i Sør-Kaukasus – og det er uenigheter knyttet til hvilken verdensdel landet skal regnes. Beliggenheten, som også knytter landet til Midtøsten, har preget landets historie og områdene har vært en underlagt mange ulike riker. Likevel er landet i dag overraskende homogent. Den største folkegruppen i landet er aserer, et tyrkisk folkeslag, som utgjør hele 92 prosent, og 97 prosent av befolkningen er muslimer.

På 1700-tallet begynte Russland å ekspandere sørover i Kaukasus, mot Det persiske riket. Flere av landene i området, som dagens Georgia og Aserbajdsjan, tilfalt Russland etter krigen med Persia. Etter Den russiske revolusjonen i 1917 erklærte Aserbajdsjan seg for selvstendig, men allerede tre år senere ble landet invadert av Den røde armé og underlagt Sovjetunionen.

Under Josef Stalins regime ble over 100 000 aserbajdsjanere drept eller sendt i arbeidsleire i Sibir. Særlig ble mange nasjonalistiske og religiøse ledere forfulgt, og mange moskeer ble ødelagt. Med Sovjetunionens fall i 1991 ble Aserbajdsjan igjen et selvstendig land, men arven fra kommunisttiden har preget landet siden.

Aliyev-familiens regime

Heydar Aliyev. Foto: president.az/Wikimedia Commons

På papiret er Aserbajdsjan et parlamentarisk demokrati. I 1993 tok imidlertid Heydar Aliyev makten i landet da han utropte seg selv til president. Han hadde vært leder for KGBs avdeling i Aserbajdsjan og førstesekretær i landets kommunistparti under Den kalde krigen. Aliyev styrte landet helt frem til sin død i 2003, da hans sønn Ilham Aliyev tok over presidentvervet.

Det er gjort forsøk på maktfordeling. Presidenten og regjeringen har begge utøvende makt, mens presidenten og nasjonalforsamlingen begge har lovgivende makt. Presidenten nyter dermed stor innflytelse på landets utvikling.

Både far og sønn Aliyevs perioder har vært autoritære og undertrykkende. De har også sørget for utvidede privilegier til presidentembetet. Presidenten er statssjef og øverstkommanderende i hæren, utpeker landets dommere og kan gjenvelges et ubegrenset antall ganger.

Myndighetene har med jevne mellomrom foretatt arrestasjoner og idømt protestanter fengselsstraffer. Den politiske opposisjonen blir undertrykt og ytringsfriheten er sterkt begrenset. Til tross for at rettsvesenet formelt skal være uavhengig, har myndighetene i virkeligheten fått mye kritikk for å bruke domstolene til å straffeforfølge dissidenter. Ingen av valgene under Aliyev-regimene har blitt internasjonalt anerkjent som frie og rettferdige.

Voksende økonomi, men store forskjeller

En av rutene på den historiske Silkeveien gikk gjennom Aserbajdsjan og handel har vært en viktig hjørnestein i landets utvikling. Aserbajdsjan er rikt på naturressurser og er en av verdens eldste oljeprodusenter. Det ble funnet olje utenfor hovedstaden Baku allerede i 1846 og på begynnelsen av 1900-tallet ble halvparten av verdens olje produsert i Aserbajdsjan.

Oljerørsledninger i Aserbajdsjan. Foto: Thomas Blomberg/Wikimedia Commons

Etter selvstendigheten i 1991 har den økonomiske veksten vært enorm. I 2006 var veksten på 34 prosent, den høyeste i verden på det tidspunktet. Den økonomiske veksten er imidlertid helt avhengig av olje- og gassektoren, noe som gjør landet veldig sårbart for svingninger i internasjonale oljepriser.

I 2015 kom denne sårbarheten virkelig til syne, da et kraftig fall i oljeprisene fikk store konsekvenser for landet. Prisene steg, og store deler av befolkningen fikk det verre enn de allerede hadde det. Resultatet var store protester der demonstrantene ble møtt med politi, tåregass og pågripelser.

Olje- og gassinntekter har gjort det mulig å redusere fattigdommen noe. Likevel er det svært vanskelige levekår for store deler av befolkningen. Oljen har også skapt små grupper med nyrike og bidratt til å øke de allerede store forskjellene mellom fattige og rike.

Autoritært styre

Under Aliyev har Aserbajdsjan blitt mer internasjonalt orientert, blant annet illustrert ved å være vertsnasjon for Melodi Grand Prix i 2015.

Likevel står landet overfor store utfordringer, der særlig korrupsjon og mangel på ytringsfrihet skaper mye misnøye blant befolkningen. Politisk opposisjon er så å si fraværende fra sentrale medier.Kritiske journalister risikerer å bli arrestert og fengslet dersom de ikke først gir etter for utpressing eller bestikkelser.

Alle TV-kanaler er regimevennlige og noen er også eid av presidentens familiemedlemmer. Flere aviser er også startet opp med bakgrunn i politiske eller personlige interesser for å støtte regimet, mens radio for det meste er for underholdning. Om lag 80 prosent av befolkningen har tilgang til internett og sosiale medier er dermed de viktigste plattformene for ytringsfriheten.

Facebook er den mest brukte sosiale medier-kanalen. De som bruker den til å ytre seg kritisk til regimet risikerer å få seg selv og sin familie arrestert. I tillegg er bruken av trollefabrikker – bedrifter som skal påvirke nettbrukere slik oppdragsgiverne ønsker – som er lojale til myndighetene utbredt, og dette er et forstyrrende element i den politiske debatten på nett.

Konflikt med Armenia

Etniske motsetninger mellom aserer og armenere blusset opp i Nagorno-Karabakh på 1980-tallet. Under sovjettiden var dette et selvstyrt distrikt i Aserbajdsjan, ved grensen mot Armenia, og derfor ikke under aserbajdsjanske myndigheters kontroll. Flertallet i Nagorno-Karabakh er armenere og konflikten startet med et opprør og krav om at distriktet skulle bli en del av sovjetrepublikken Armenia.

Nagorno-Karabakh. Foto: Wikimedia Commons

Spenningene eskalerte etter Sovjetunionens fall og i 1992 brøt det ut væpnet konflikt med Armenia over området. Etter to år ble det inngått våpenhvile meklet frem av Russland, men konflikten forblir uløst. I dag er Nagorno-Karabakh i praksis en selvstendig, ikke internasjonalt anerkjent stat med om lag 147 000 innbyggere. Den armenske majoritetsbefolkningen i området ønsker å opprette en uavhengig stat, eller i det minste å bli en del av Armenia.

Dette har vært den største utenrikspolitiske utfordringen for Aserbajdsjan og konflikten fortsetter å blusse opp med jevne mellomrom. Sist gang var i 2016 da 200 soldater og sivile mistet livet. Også den gang meklet Russland og avverget en videre eskalering.

Sommeren 2020 blusset konflikten mellom Aserbajdsjan og Armenia over grenseområdet opp igjen. 18 mennesker mistet livet. Hele grensen mellom de to landene er tungt militarisert, og det høye spenningsnivået gjør at misforståelser lett kan føre til skuddvekslinger. I tillegg trekkes mangel på kommunikasjon og dialog ofte frem som årsaker til sammenstøtene.

Aserbajdsjanske soldater under Nagorno-Karabagh-krigen i 1992. Foto: Ruaf Mammadov/Wikimedia Commons

Protester og uroligheter

Som et resultat av trefningene mellom Aserbajdsjan og Armenia brøt det i juli ut protester. Det begynte med 30 000 demonstranter som tok til gatene i hovedstaden Baku for å kreve krig mot Armenia. De ønsket at myndighetene skulle innta en mye hardere linje overfor nabolandet, og det endte med   at demonstrantene brøt seg inn i parlamentsbyget.

Demonstrantene ble møtt av politi med tåregass, men demonstrantene ble behandlet mye bedre enn det som er tilfellet under demonstrasjoner organisert av den politiske opposisjonen. Det som begynte som krigshissende demonstrasjoner, utviklet seg imidlertid raskt til å bli en demonstrasjon mot landets myndigheter generelt.

Dette er første gang på flere tiår det har vært en slik spontan demonstrasjon mot regimet i landet. Folkets frustrasjon over stillstanden i konflikten med Armenia var en del av det, men også generelle frustrasjoner med økte sosiale og økonomiske forskjeller, utbredt korrupsjon og begrensinger på ytringsfriheten.

Hendelsen ble brukt av regimet som påskudd for å arrestere over 70 personer, inkludert flere blant den politiske opposisjonen og journaliser. Det er lite sannsynlig at protestene vil føre til noe endring med det første, men det er tydelig at mange aserbajdsjanere ønsker en forandring.

Publisert 12. august 2020
Print Friendly, PDF & Email