Aserbajdsjans autoritære styre

Aserbajdsjan har hatt en eventyrlig økonomisk vekst, men er i praksis blitt styrt som et diktatur. Befolkningens misnøye vokser, samtidig som konflikt med Armenia blusser opp.

Av Kathinka Louise Rinvik Bratberg
Oppdatert av Vilde Wetteland Stoa

Aserbajdsjan. Foto: Wikimedia Commons (offentlig eie).

Aserbajdsjan ligger på grensen mellom Europa og Asia – i Sør-Kaukasus – og det er uenigheter knyttet til hvilken verdensdel landet skal regnes. Beliggenheten, som også knytter landet til Midtøsten, har preget landets historie og områdene har vært en underlagt mange ulike riker. Likevel er landet i dag overraskende homogent. Den største folkegruppen i landet er aserer, et tyrkisk folkeslag, som utgjør hele 92 prosent, og 97 prosent av befolkningen er muslimer.

På 1700-tallet begynte Russland å ekspandere sørover i Kaukasus, mot Det persiske riket. Flere av landene i området, som dagens Georgia og Aserbajdsjan, tilfalt Russland etter krigen med Persia. Etter Den russiske revolusjonen i 1917 erklærte Aserbajdsjan seg for selvstendig, men allerede tre år senere ble landet invadert av Den røde armé og underlagt Sovjetunionen.

Under Josef Stalins regime ble over 100 000 aserbajdsjanere drept eller sendt i arbeidsleire i Sibir. Særlig ble mange nasjonalistiske og religiøse ledere forfulgt, og mange moskeer ble ødelagt. Med Sovjetunionens fall i 1991 ble Aserbajdsjan igjen et selvstendig land, men arven fra kommunisttiden har preget landet siden.

Aliyev-familiens regime

Heydar Aliyev. Foto: president.az/Wikimedia Commons (CC BY 4.0).

På papiret er Aserbajdsjan et parlamentarisk demokrati. I 1993 tok imidlertid Heydar Aliyev makten i landet da han utropte seg selv til president. Han hadde vært leder for KGBs avdeling i Aserbajdsjan og førstesekretær i landets kommunistparti under Den kalde krigen. Aliyev styrte landet helt frem til sin død i 2003, da hans sønn Ilham Aliyev tok over presidentvervet.

Det er gjort forsøk på maktfordeling. Presidenten og regjeringen har begge utøvende makt, mens presidenten og nasjonalforsamlingen begge har lovgivende makt. Presidenten nyter dermed stor innflytelse på landets utvikling.

Både far og sønn Aliyevs perioder har vært autoritære og undertrykkende. De har også sørget for utvidede privilegier til presidentembetet. Presidenten er statssjef og øverstkommanderende i hæren, utpeker landets dommere og kan gjenvelges et ubegrenset antall ganger.

Myndighetene har med jevne mellomrom foretatt arrestasjoner og idømt protestanter fengselsstraffer. Den politiske opposisjonen blir undertrykt og ytringsfriheten er sterkt begrenset. Til tross for at rettsvesenet formelt skal være uavhengig, har myndighetene i virkeligheten fått mye kritikk for å bruke domstolene til å straffeforfølge dissidenter. Ingen av valgene under Aliyev-regimene har blitt internasjonalt anerkjent som frie og rettferdige.

Voksende økonomi, men store forskjeller

En av rutene på den historiske Silkeveien gikk gjennom Aserbajdsjan og handel har vært en viktig hjørnestein i landets utvikling. Aserbajdsjan er rikt på naturressurser og er en av verdens eldste oljeprodusenter. Det ble funnet olje utenfor hovedstaden Baku allerede i 1846 og på begynnelsen av 1900-tallet ble halvparten av verdens olje produsert i Aserbajdsjan.

Oljerørsledninger i Aserbajdsjan. Foto: Thomas Blomberg/Wikimedia Commons (CC BY-SA 3.0).

Etter selvstendigheten i 1991 har den økonomiske veksten vært enorm. I 2006 var veksten på 34 prosent, den høyeste i verden på det tidspunktet. Den økonomiske veksten er imidlertid helt avhengig av olje- og gassektoren, noe som gjør landet veldig sårbart for svingninger i internasjonale oljepriser.

I 2015 kom denne sårbarheten virkelig til syne, da et kraftig fall i oljeprisene fikk store konsekvenser for landet. Prisene steg, og store deler av befolkningen fikk det verre enn de allerede hadde det. Resultatet var store protester der demonstrantene ble møtt med politi, tåregass og pågripelser.

Olje- og gassinntekter har gjort det mulig å redusere fattigdommen noe. Likevel er det svært vanskelige levekår for store deler av befolkningen. Oljen har også skapt små grupper med nyrike og bidratt til å øke de allerede store forskjellene mellom fattige og rike.

Autoritært styre

Under Aliyev har Aserbajdsjan blitt mer internasjonalt orientert, blant annet illustrert ved å være vertsnasjon for Melodi Grand Prix i 2015.

Likevel står landet overfor store utfordringer, der særlig korrupsjon og mangel på ytringsfrihet skaper mye misnøye blant befolkningen. Politisk opposisjon er så å si fraværende fra sentrale medier.Kritiske journalister risikerer å bli arrestert og fengslet dersom de ikke først gir etter for utpressing eller bestikkelser.

Alle TV-kanaler er regimevennlige og noen er også eid av presidentens familiemedlemmer. Flere aviser er også startet opp med bakgrunn i politiske eller personlige interesser for å støtte regimet, mens radio for det meste er for underholdning. Om lag 80 prosent av befolkningen har tilgang til internett og sosiale medier er dermed de viktigste plattformene for ytringsfriheten.

Facebook er den mest brukte sosiale medier-kanalen. De som bruker den til å ytre seg kritisk til regimet risikerer å få seg selv og sin familie arrestert. I tillegg er bruken av trollefabrikker – bedrifter som skal påvirke nettbrukere slik oppdragsgiverne ønsker – som er lojale til myndighetene utbredt, og dette er et forstyrrende element i den politiske debatten på nett.

Konflikt med Armenia

Etniske motsetninger mellom aserer og armenere blusset opp i Nagorno-Karabakh på 1980-tallet. Under sovjettiden var dette et selvstyrt distrikt i Aserbajdsjan, ved grensen mot Armenia, og derfor ikke under aserbajdsjanske myndigheters kontroll. Flertallet i Nagorno-Karabakh er armenere og konflikten startet med et opprør og krav om at distriktet skulle bli en del av sovjetrepublikken Armenia.

Aserbajdsjanske soldater under Nagorno-Karabagh-krigen i 1992. Foto: Ruaf Mammadov/Wikimedia Commons (CC BY-SA 4.0).

Spenningene eskalerte etter Sovjetunionens fall og i 1992 brøt det ut væpnet konflikt med Armenia over området. Krigen var svært blodig, og 30 000 mennesker ble drept. Etter to år ble det inngått våpenhvile meklet frem av Russland, men konflikten forblir uløst.

I dag er Nagorno-Karabakh i praksis en selvstendig, ikke internasjonalt anerkjent stat med om lag 147 000 innbyggere. Den armenske majoritetsbefolkningen i området ønsker å opprette en uavhengig stat, eller i det minste å bli en del av Armenia. Også den gang meklet Russland og avverget en videre eskalering. Hele grensen mellom de to landene er tungt militarisert, og det høye spenningsnivået gjør at misforståelser lett kan føre til skuddvekslinger.

Dette har vært den største utenrikspolitiske utfordringen for Aserbajdsjan og konflikten fortsetter å blusse opp med jevne mellomrom. I 2016 mistet 200 mennesker livet som følge av kamphandlinger mellom nabostatene.

Ny krig over Nagorno-Karabakh?

Nagorno-Karabakh. Foto: Achemish/Wikimedia Commons (CC BY-SA 4.0).

Sommeren 2020 blusset konflikten mellom Aserbajdsjan og Armenia over grenseområdet opp igjen. 18 mennesker mistet livet. I tillegg trekkes mangel på kommunikasjon og dialog ofte frem som årsaker til sammenstøtene.

Flere mennesker skal være drept og spenningen stiger etter at væpnede angrep nok en gang brøt ut mellom Aserbajdsjan og Armenia den 27. september. Det er igjen frykt for krig mellom nabolandene. Den såkalte minsk-gruppen i OSSE har i årevis forsøkt å melke fred mellom Aserbajdsjan og Armenia. USA, Russland og Frankrike deltar også i meklingen, og oppfordrer begge parter til å legge ned sine våpen.

Tyrkia er en nær alliert av Aserbajdsjan, og støtter landet i konflikten. Russland fremstiller seg igjen som en megler heller enn en part i konflikten. De har likevel tradisjonelt støttet Armenia, og har blant annet en militærbase i landet. Dersom de to regionale stormaktene havner på hver sin side i en væpnet konflikt over Nagorno-Karabakh vil trolig heve konfliktnivået ytterligere.

Publisert 12. august 2020
Oppdatert 30 september 2020

Print Friendly, PDF & Email