Arven fra apartheid: Rasemotsetninger i Sør-Afrika

25 år etter at apartheidstyret tok slutt, er Sør-Afrika fortsatt dypt preget av rasemotsetninger og ulikhet mellom svarte og hvite borgere. Dette kommer særlig til syne i debatten om reform av landrettigheter, som var en av de viktigste valgkampsakene ved valget i mai 2019.

Av Hannah Raake

Angrep på hvite gårdseiere

Den sørafrikanske debatten om reform av landrettigheter har pågått siden apartheidstyret tok slutt i 1994. Likevel var det Australias innvandringsminister som skulle bringe debatten til internasjonale nyhetskanaler. I mars 2018 annonserte ministeren at Australia vurderte om hvite gårdeiere fra Sør-Afrika skulle få hurtigbehandling av visumsøknadene sine, i lys av rapporter om at en foreslått landreform skulle ha ført til en økning i antall drap av hvite gårdeiere i Sør-Afrika. Saken fikk ny driv i august samme året da USAs president Donald Trump tvitret at han ville be utenriksminister Mike Pompeo om å undersøke saken nærmere.

Påstandene om drap av hvite gårdeiere i stor skala var både kontroversielle og vanskelige å verifisere. En rapport fra Sør-Afrikas politi viste at det har vært en nedgang i antall drepte i perioden 2012-2018, men det hersker tvil rundt de offisielle tallene, særlig hos organisasjoner som representerer gårdeierne. Trumps twittermelding skapte store reaksjoner i Sør-Afrika. Landets regjering anklaget den amerikanske presidenten for å prøve å så splid, ettersom den internasjonale nyhetsdekningen av saken kom midt i en opphetet nasjonal debatt om den foreslåtte landreformen. Til tross for reformens kontroversielle natur er den et forsøk på å rette opp i den store ulikheten som eksisterer mellom svarte og hvite sørafrikanere 25 år etter at apartheidstyret tok slutt.

Bydelen Soweto utenfor Johannesburg, opprinnelig konstruert for å huse svarte borgere under apartheid. Foto: Matt-08/Wikimedia Commons.

Landreform i Sør-Afrika

Landeierskap er svært ujevnt fordelt i den sørafrikanske befolkningen. Omkring 72 % av gårder og landbruksområder eies av hvite sørafrikanere, selv om de kun utgjør 8 % av befolkningen. Ut av de 24 % som eies av ikke-hvite, eier svarte sørafrikanere kun 4 %, til tross for at de utgjør mer enn tre-fjerdedeler av befolkningen. Dette er et resultat av Sør-Afrikas historie: Frarøving av land var kjernen i koloniprosjektet i Sør-Afrika på starten av 1900-tallet. Allerede i 1913 ble en jordlov vedtatt som begrenset områdene hvor den svarte delen av befolkningen kunne bo, og deres rett til å eie land ble sterkt innskrenket. Denne berøvelsesprosessen ble videre forankret gjennom den diskriminerende apartheid-politikken som varte fram til 1994. Flere millioner mennesker ble som resultat kastet ut av sine hjem i siste halvdel av 1900-tallet.

Siden slutten på apartheidregimet har derfor landreform vært sentralt for African National Congress (ANC), partiet som har styrt Sør-Afrika siden 1994. På 1990-tallet begynte prosessen med å jevne ut ulikhetene. Den nye grunnloven lovet å forbedre folkets adgang til land, og ANC vedtok et mål om å overføre 30 % av det kommersielle landarealet til den svarte befolkningen. Siden da har likevel kun omkring 10 % av kommersielle landarealer blitt overført til svarte sørafrikanere. Reformen har nemlig vært basert på frivillighet – altså at gårdseiere må være villige til å selge til staten – og det har vist seg å være få frivillige. I tillegg har reformen vært preget av korrupsjon.

Nytt politisk klima

I lys av den manglende framgangen støtter flere nå den radikale planen om at myndighetene skal kunne frata gårdeiere deres landrettigheter i stedet for at de må kjøpe dem ut, en prosess som kalles ekspropriasjon. Landområdene vil så overføres til vanskeligstilte, svarte bønder. Denne politikken ble først fremmet av det sosialistiske partiet Economic Freedom Fighters (EFF), men ble i fjor også omfavnet av ANC og president Cyril Ramaphosa. For Ramaphosa var det viktig å få samlet sitt eget parti i forkant av valget i mai 2019, og ikke minst å få oppslutning i befolkningen. Det var også et forsøk på å begrense oppslutningen til radikale grupper som ønsker å ta til seg land på voldelig vis. EFF og ANC fikk sammen gjennom en resolusjon i parlamentet i desember 2018, der planene for å endre grunnloven slik at ekspropriasjon kan gjennomføres ble framlagt, men den videre prosessen med å gjennomføre landreformen vil ta tid. I mellomtiden frykter kritikere at lovendringen vil føre Sør-Afrika ned det samme sporet som nabolandet Zimbabwe.

Lærdommen fra Zimbabwe

Da Zimbabwe ble selvstendig i 1980, var det meste av landets dyrkbare jord eid av den hvite minoriteten i landet. For å rette opp i den skjeve fordelingen forsøkte myndighetene først å oppfordre hvite landeiere til å selge sin eiendom til staten, men få var villige. I 2000 introduserte derfor myndighetene en radikal landreform som innebar beslagleggelse av gårder eid av den hvite minoriteten, og en overføring tilbake til de fattige og de fra middelklassen som ikke eide land og bodde på landsbygden.

Til tross for tilsynelatende gode intensjoner fikk reformen massiv internasjonal fordømmelse på grunn av de grove menneskerettighetsbruddene den førte til. Militser tilhørende regjeringspartiet og krigsveteraner truet, angrep og i flere tilfeller drepte gårdsarbeidere og hvite gårdseiere i forbindelse med beslaglegningen av gårder. Politiet og militæret ble kritisert for ikke å ha stoppet volden. Landreformen ble også beskyldt for å være partipolitisk diskriminerende, ettersom tilhengere av regjeringspartiet ble favorisert ved tildeling av land. Hundretusener av gårdsarbeidere ble dermed ekskludert fra reformen. Mange av dem mistet jobbene sine, enten som følge av vold fra militsene som gjennomførte beslagleggelsen, eller fordi driften av jorden ble nedlagt på grunn av en kollaps i jordbruket. Landreformen har også ført til en totalkollaps i produktiviteten ettersom man mistet kompetanse på hvordan jordbruk drives. Zimbabwe gikk fra å være mer eller mindre selvforsynt, til å bli avhengig av matimport.

Sør-Afrikas president Cyril Ramaphosa (til venstre). Foto: G20 Argentina.

Det store bildet

I tillegg til frykten for at Sør-Afrika vil lide samme skjebne som Zimbabwe dersom den radikale landreformen iverksettes, peker både analytikere og gårdeiere på en mulig sammenheng mellom den populistiske landreform-retorikken til ANC og EFF og det mange opplever som et oppsving i rasistisk motiverte gårdsdrap. Selv om angrep på gårder, ofte med dødelig utfall, som oftest er økonomisk motiverte ran, finnes det tilfeller der politikk og rase var sentrale motiv. Til tross for at få vil motstride at drap av gårdseiere i Sør-Afrika er et alvorlig problem som myndighetene bør ta tak i, er det viktig å påpeke at voldsnivået i landet generelt er svært høyt. I 2016 ble omkring 20,000 mennesker drept i Sør-Afrika, og kun mellom 50-80 (det er stor usikkerhet om riktig antall blant kilder) hvite landeiere var blant disse.

Det er liten tvil om at landreform er et kontroversielt spørsmål i Sør-Afrika som skaper splid og motsetninger i samfunnet. Til syvende og sist er det derfor viktig å huske at landeierskap kun er en av de mest synlige indikasjonene på gapet mellom den hvite og svarte befolkningen. For at landet skal kunne ta fullstendig oppgjør med sin kolonifortid, vil det å sikre offentlige goder som universell utdanning og helsetjenester, samt å minske arbeidsledigheten være minst like viktig fordi det vil bidra til å få ned fattigdommen og redusere ulikheten mellom svarte og hvite. For ANC og Ramaphosa, som ble gjenvalgt ved valget i mai 2019, vil dette være viktige prioriteringer i tiden framover.

Publisert: 03.09.2019
Print Friendly, PDF & Email