Antarktistraktaten 60 år

Den 1. desember 2019 er det 60 år siden Antarktistraktaten ble undertegnet. Det unike samarbeidet holder en hel verdensdel fredelig og uberørt fra svingningene i verdenspolitikken og det sikkerhetspolitiske spillet.

Av Victoria Ramm Henriksen

Keiserpingvinen er kanskje en av de mest kjente artene som lever i Antarktis. Foto: Wikimedia Commons

På 1950-tallet herjet diskusjonen om det store kontinentet på bunnen av kloden. Flere stater, deriblant Norge, hevdet territorialrettigheter på deler av kontinentet, og mange fryktet at området kunne bli brukt av stormaktene USA og Sovjetunionen i krigsøyemed. Det var derfor overraskende at tolv stater, inkludert Norge og de øvrige seks statene som krevde territorialrettigheter, i 1959 ble enig om å vie Antarktis til fred og vitenskap. Senere ble også miljøvern satt på dagsorden gjennom Miljøprotokollen av 1991.

I Antarktis finnes noen av de siste store og uberørte naturområdene i verden. En rekke av dyreartene er endemiske, som vil si at de ikke finnes noe annet sted i verden. Sørishavet, som omgir kontinentet, er biologisk rikt, mens bare et fåtall arter lever på land og i ferskvann. Likevel blir planter, dyr, økosystemer og kulturminner i Antarktis truet av stadig større press fra menneskelig ferdsel, miljøgifter og klimaendringer. Samarbeidet mellom statene er avgjørende for å sikre det unike naturmiljøet for fremtiden.

Menneskelig aktivitet i Antarktis

Ruten Scott og Amundsen tok frem til Sydpolen. Scott ankom polpunktet i januar 1912, men døde på vei tilbake fra polpunktet. Foto: Wikimedia Commons

Med unntak av en periode med høy sel- og hvalfangstaktivitet på 1800-tallet har det vært lite menneskelig aktivitet på kontinentet. Etter Den andre verdenskrig begynte den menneskelige virksomheten å ta seg opp, særlig grunnet forskingsvirksomhet. Først ute var nordmenn, briter og svensker som sammen etablerte basen Maudheim, for å kartlegge det vestlige Dronning Maud Land i 1949. Aktiviteten tok seg så opp under det internasjonale geofysiske år (IGY) i 1957-58, der 12 land var involvert i vitenskapelig arbeid i Antarktis. I perioden ble det bygget en rekke forskningsstasjoner og gjennom felles innsats oppdaget man fordelene ved å ha et organisert internasjonalt forskningssamarbeid på kontinentet. Den vitenskapelige virksomheten under IGY kan sees på som grunnsteinen i Antarktistraktaten, og etter at de første store ekspedisjonene fant sted for over 60 år siden, har det faglige og geografiske virkeområdet blitt utvidet. I dag er det om lag 65 sommer- og helårsstasjoner i drift. Norge har to forskningsstasjoner, hvorav Troll er en helårig og permanent stasjon. Det ellers uberørte kontinentet fungerer på mange måter som en målestokk for forsking på klima, ozonreduksjon og miljøgifter, og kan potensielt bidra til å gi svar på mange av de store spørsmålene om globale endinger som påvirker dyr og mennesker.

I 1911 vant Roald Amundsen kappløpet til Sydpolen mot sin britiske rival Robert Scott. Fra venstre Amundsen, Hanssen, Hassel og Wisting hilser det norske flagg på polpunktet desember 1911 Foto: Wikimedia Commons/ Olav Bjaaland

Traktatens tilblivelse

IGY-samarbeidet fra 1957-58 var en viktig årsak til at man klarte å komme til enighet rundt en felles Antarktistraktat. Bakteppet var imidlertid sikkerhetspolitisk. Mange fryktet at Antarktis skulle bli brukt som en del av spillbrettet i Den kalde krigen. Redselen var høyst reell da verden den gang var inne i en periode preget av atomopprustning og et eskalerende stormaktskappløp på flere fronter. I en periode med økt spenning kom IGY som et nyskapende element, der stater som ellers var rivaler kunne møtes i et gjensidig fordelaktig samarbeid uten noen åpenbar sikkerhetspolitisk risiko. De positive erfaringene fra IGY, spesielt i Antarktis, skapte stor entusiasme også utenfor de vitenskapelige kretsene.

De positive erfaringene kombinert med praktiske hensyn muliggjorde på mange måter traktatens tilblivelse. For å få full utnyttelse av de store investeringene i både baser og materiell, ville statene måtte fortsette virksomheten utover IGYs tidsperspektiv. Dette aktualiserte spørsmålet om forlengelse og videreføring av det vitenskapelige samarbeidet, hvilket igjen gjorde at man så behovet for å få på plass en god ramme som kunne holde politiske problemer adskilt fra det praktiske vitenskapelige samarbeidet. Løsningen ble Antarktistraktaten som fastsetter det juridiske rammeverket for området sør for 60° sørlig bredde. Hovedlinjene i traktaten er at Antarktis kun skal benyttes til fredelige formål, internasjonalt vitenskapelig samarbeid skal fremmes og territorielle krav skal legges til side så lenge traktaten er i kraft. De tolv statene som var del av IGY-samarbeidet og som senere ble Antarktistraktatens første signatarstater var Argentina, Australia, Belgia, Chile, Frankrike, Japan, New Zealand, Norge, Sør-Afrika, Storbritannia, USA og Sovjetunionen.

Sovende territorialkrav i Antarktis

I løpet av første halvdel av 1900-tallet fremmet syv land territorialkrav i Antarktis: Argentina, Australia, Chile, Frankrike, New Zealand, Norge, og Storbritannia. Kravene er til dels overlappende, men det foreligger foreløpig ikke krav på en sektor kalt Marie Byrd Land. Ingen av statene har fått allmenn internasjonal anerkjennelse for sine krav og de har gjennom sin tilsluttelse til traktaten gått med på å la kravene ligge så lenge traktaten er virksom. For Norges del har en nasjonal lov fra 1930 stadfestet at både Peter I Øy og Dronning Maud Land, som begge omfattes av Antarktistraktaten, er norske biland. Betegnelsen biland er særnorsk og brukes om et land eller et landområde, som er underlagt en stats overhøyhet (jurisdiksjon) uten å være del av denne staten. I motsetning til områder med særstatus, eksempelvis Svalbard, er ikke biland en integrert del av Kongeriket Norge, men allikevel under norsk kontroll. Dette betyr at biland kan avstås til andre stater uten at det strider med Grunnlovens § 1.

Bildet illustrer territorialkravene i Antarktis. I tillegg til de syv opprinnelige kravshaverne, har også Brasil fremmet krav. Foto: Wikimedia Commons/A loose necktie

Dagens utfordringer

Antarktistraktaten og det internasjonale forskningssamarbeidet har bidratt til 60 år med fred på det store kontinentet i sør. Traktaten forbyr militær aktivitet, gruvedrift og kjernefysiske deponier og våpen på kontinentet. Likevel har vi utfordringer, og stormakter som USA, Russland og Kina blir stadig mer ivrige på å etablere seg på kontinentet. Mange mener en viktig årsak til denne fornyede interessen er den globale oppvarmingen og smelting av sjøisen rundt Antarktis. Forskere tror nemlig at det kan finnes enorme gassforekomster under isen.

Kina har nylig uttalt at de ønsker å bygge en permanent og helårlig flyplass i Antarktis, noe som ikke lenger vil gjøre dem avhengig av andre stater for å frakte materiell og folk til sine forskningsbaser. I tillegg vil flyplassen muliggjøre kinesisk kontroll over deler av luftrommet over Antarktis. At Kina, som verdens nest største økonomi, har interesser i Antarktis er ikke overraskende. Kina har vist interesse for alle verdens kontinenter, samt Arktis og verdensrommet. Særlig Kinas aktiviteter i Antarktis ser ut til å ha som mål at Kina ikke skal bli utelatt dersom det skulle åpne seg nye muligheter på kontinentet senere. Det være seg i form av videre forskning, ressursutnyttelse, turisme, skipstrafikk eller beskyttelse av nasjonal stolthet og storhet. Å bruke forskning for få en fot innenfor er heller ikke nytt. Kina har brukt samme fremgangsmåte for å legitimere sine interesser i Arktis. Ved å påpeke at de har personell på forskningsstasjonen Ny-Ålesund på Svalbard, brukes tilstedeværelsen for å legitimere Kinas selverklærte posisjon som en «nær-arktisk» stat med åpenbare interesser i området.

Til tross for at den menneskelige tilstedeværelsen fortsatt er svært begrenset, gir den økte menneskelige aktiviteten og klimaendringene grunn til å holde øye med de samlede miljøkonsekvensene. Foreløpig er Antarktis lite påvirket av forurensning, men det er blant annet funnet høye nivåer av insekts- og plantevernmidler i fuglen Sørjo i Dronning Maud Land. Klimaendringer og havforurensning vil også kunne komme til å endre livsbetingelsene for planter og dyr, og medføre store endringer i de marine økosystemene. Et varmere hav åpner også for at nye arter kan komme til å etablere seg og true stedegne arter. Langtransportert forurensning, samt flere turister og nye forskningsstasjoner gir økt ferdsel, som potensielt kan komme til å skape nye utfordringer i fremtiden.

Sørjo er en fuglerase som er sårbar for forurensning, den hekker kun i Antarktis. Foto: Wikimedia Commons/Ehquionest

60-årsmarkeringen for traktaten ble markert under årets partsmøte i Praha den 1.-11. juli, med en felles uttalelse fra alle signatarlandene kalt «Praha-erklæringen i anledning 60-årsjubileet for Antarktistraktaten». I erklæringen bekrefter partene sine forpliktelser etter traktaten og miljøprotokollen, og understreker enigheten om at fortsatt fredelig samarbeid, bevaring av det unike naturmiljøet og forskning er svært viktig for fremtidige generasjoner. Så lenge signatarstatene føler at de får nok igjen for sin tiltredelse til traktaten er det liten grunn til å tro at Antarktis vil bli sentrum for konflikt i fremtiden. Traktaten har også vist seg å være svært standhaftig. Den ble skapt i en av de mest turbulente tidene etter Den andre verdenskrigen og den har holdt stand i 60 år, til tross for stormaktsrivalisering og vekslende sikkerhetspolitiske utfordringer.

Adeliepingvin er også en stedegen art i Antarktis. Foto: Flickr/Jason Auch

 

Publisert: 25.11.2019

 

 

Print Friendly, PDF & Email